Den 17. mai hadde Ida og jeg arrangert Champagnefrokost hos meg. Det var spleiselag, så det ble ikke så innmari dyrt på noen av oss. Vi hadde handlet inn en del mat, og skulle lage i stand før gjestene kom. Før frokosten hørte jeg Ida synge på Stortorget sammen med koret sitt: Vingar Vokale Damekor. De var flinke.
Vingar Vokale Damekor- Nå livnar det i lundar.
Både Ida og jeg var ivrige etter å komme oss tilbake til leiligheten, jeg fordi jeg helst ville begynne på maten, og Ida fordi hun hadde vondt i foten sin. Jeg kjente at jeg ble litt stressa etterhvert som tiden gikk. Ingen hadde fortalt Ida at koret skulle synge mens barnetog-korpsene spilte nasjonalsangen. Vi ble begge ganske oppgitte da vi skjønte det. Aldri hadde det vært et så langt tog heller, så det tok sin tid før alle var på plass.
17.mai-stemning på Stortorget.
Vi var tilbake rett før gjestene kom. Jeg stresset rundt som en sprettball mens de slo seg ned. Endelig var alt på plass, og vi kunne sprette flasken med bobler og forsyne oss av maten.
Ida, Thea og John-Are.
Fozzy.
Ida og meg.
17.mai-bordet.
Nam nam.
Jeg hadde ordnet litt i stand på verandaen også, slik at folk kunne sette seg der hvis de ønsket det.
Elise og Jane kom også etter en stund. Da det var tid for å se russetoget, tuslet vi opp i gata og stelte oss ved Søndre Park. Det var masse folk. Jane og Fozzy var igjen på verandaen i solen.
Russetoget var litt som det alltid er; masse fulle russ, intetsigende slagord og høy musikk. Noe var litt morsomt da. Thea og John-Are dro hjem til seg selv etter at vi hadde kjøpt oss is på Mix. Vi andre dro tilbake til Grønstads Gate. Fozzy skulle videre på grillfest hos ei venninne, så han dro ganske rett etter at vi hadde kommet tilbake fra russetoget. Jeg trodde først noen av oss hadde dratt inn jord på gulvet, men det skulle vise seg at det var skoene til Fozzy som gikk i oppløsning. Han hadde lagt igjen små og store biter av sko på veien til grillfesten. Jeg måtte le da han fortalte det. Ganske så komisk. Jane og Elise hadde planer med familien senere på dagen, men de ble brått endret da faren til Jane ble kjørt til sykehuset på Hamar i ambulanse. Det hele var fryktelig skremmende for oss alle, men selvfølgelig helt grusomt for familien hans. Elise og Jane dro til Hamar og Ida og jeg ble sittende igjen for å vente på nyheter. Det ble, naturlig nok, ikke den helt store feststemningen etter dette. Tilstanden til Janes far var veldig kritisk, men vi fikk heldigvis en telefon utover kvelden om at det hadde gått bra. Ida og jeg kunne slappe litt mer av. Vi tok en relativt tidlig kveld. Det hadde tross alt vært en ganske krevende dag.
