Den 19. august var mamma og jeg en tur på Maihaugen. Førstnevnte var interessert i å se alle husene fra 20- til 2000-tallet. Jeg hadde heller ikke sett dem før, så jeg syntes det var et godt forslag.
En and.
Ender.
Geiter.
Jeg så en flott øyenstikker, som jeg ønsket å forevige, så jeg brukte litt tid på å knipse et bra bilde av den. Det tok litt tid, men jeg klarte det til slutt.
Fine øyenstikkeren.
På veien til husene, kom jeg over en gammel telefonboks. Den burde vært blå. Alle Doctor Who-fans vil forstå.
Dessverre ingen T.A.R.D.I.S.
Gammel bil.
Inne i et av de gamle husene.
Søte biler.
Både mamma og jeg var litt skuffa over de forskjellige husene. Det er greit nok at det skal være en gammel stil, men møblene trenger ikke være nedslitte og kjipe av den grunn. Både det futuristiske huset og dronning Sonjas barndomshjem var utilgjengelige. Jeg regner med at det sikkert er en litt annen standard på disse. Etter å ha unnet oss noen rømmeboller, gjorde vi oss ferdige med Maihaugen for denne gang.
Den 14. august var jeg, Lars og Rita på A-ha-konsert i Hamar. Jeg hadde tatt meg fri for anledningen. Noen timer før vi dro, tok Lars og jeg en kaffe i parkkafeen.
Lars har vært på konsert før.
Noen timer senere var vi på vei til Hamar. Vi var litt stressa da det var kø, vi måtte jo rekke å få i oss mat før det braket løs. Rita hadde vært lur og hadde med litt nødmat i form av ekstra crispy Pops. De var veldig gode. Vi rakk heldigvis å både spise og drikke før vi måtte stille oss i kø. Valget falt på en sportspub i nærheten.
På sportspuben.
Jeg bestilte 2 forretter og en øl.
Jeg er ikke særlig opptatt av sport, synes det er kjedelig. Har forsøkt å følge med på både fotball – og håndballkamper, men til ingen nytte. På denne puben, som jeg ikke husker navnet på, viste de imidlertid en kamp med rumpeldunk. Alle Harry Potter-fans vil vite hva dette er. Det var ganske fascinerende å se på.
Rumpeldunk, Lars og Rita.
Etter besøket på puben, gikk vi for å stille oss i kø. Det var regn i luften, men jeg hadde heldigvis ikke tatt med meg paraply eller andre skarpe gjenstander. Vesker skulle sjekkes, så jeg regnet med at det kom til å ta litt tid, men det gikk overraskende radig.
Vi var relativt tidlig ute, så det hadde ikke rukket å bli oversvømt av folk enda.
Først var det en time med oppvarmingsbandet, som jeg ikke egentlig hadde hørt om før, eller husker hva heter. Det var litt kjedelig musikk, så jeg var glad jeg hadde Pokemon GO, ja og Lars og Rita da selvfølgelig. Jeg har en tendens til å få litt klaustrofobi, så store folkemengder er ikke på min topp 10- liste over awesomeness, for å si det sånn, men det hele gikk overraskende bra.
Det som er litt teit med mange konserter er at artistene later som om de drar, for så å komme tilbake igjen etter at vi har ropt en liten stund. Dette er naturligvis planlagt, de drar jo ikke uten å ha tatt signatursangen liksom. Hvorfor ikke bare ta alt sammen uten alt “dramaet”? Etter å ha gått av scenen, for så å komme tilbake igjen, kom Take on Me, selvfølgelig. Det var awesome!
Det tok sin tid å komme seg ut av folkemengden og inn i bilen. Det var en god del kø da vi endelig kom ut på veien, men det gjorde ikke noe, ikke for min del i hvert fall. Jeg fikk flere gode Pops og koste meg med at jeg hadde sett A-ha live. Det var en stemningsfull og magisk opplevelse.
På veien tilbake kjørte vi forbi Petra Politibil. Søt.
Den 09. august, mens jeg var på en liten Pokemon-rusletur, møtte jeg på en skjønn bevinget krabat i gresset i parken. Den så definitivt ikke ut til å høre hjemme der. Jeg kom på at jeg hadde sett noen legge ut innlegg på facebook om denne fuglen. Jeg har ingen erfaring med nymfeparakitter, men jeg gjorde et forsøk på å fange den allikevel. Den var ikke helt med på det.
Søte fuglen.
Det virket som om nymfeparakitten var i dårlig form. Jeg ble bekymret for at den skulle bli middag for eventuelle rovdyr i området, så jeg postet innlegg på diverse dyrevern-sider i håp om at noen kunne hjelpe med å fange den.
Jeg måtte tilslutt gå hjem for å spise. Jeg må innrømme at jeg sov litt dårlig den natta. Heldigvis ble den nye vennen min fanget inn og brakt til Buddy på Strandtorget. De ga den navnet Bob, og etterlyste eieren i flere dager før den fikk komme i fosterhjem hos noen som allerede hadde en nymfeparakitt. Det virket som om de to fuglene kom godt overens heldigvis. Det meldte seg dessverre ingen eier. Jeg mistenker at det ikke var noen der ute som savnet den lille tassen. Kanskje var det noen som slapp han ut med vilje, noen som skulle på sommerferie. Det er ganske trist å tenke på. Jeg fatter ikke hva som feiler slike ufølsomme drittmennesker. Om man ikke kan ta vare på et dyr, burde man virkelig ikke skaffe seg et. Man har ansvar for et liv, uansett hvor lite. Heldigvis gikk det bra med Bob. Jeg er glad han ikke ble spist opp.
Lørdag 04. august, dagen etter Lars Eriks avskjedsfest, var det fest for Fozzy. Bursdagsbarnet var totalt uvitende om at han kom til å befinne seg i kjelleren på Paddys sammen med venner og familie denne dagen. Marcus hadde laget et hemmelig arrangement på facebook, hvor alle som var invitert på festen Fozzy hadde planlagt å ha helgen etter , var invitert . Det ble ikke noe av den. Faren og søsteren til Fozzy var på besøk, og skulle lure med seg den uvitende jubilanten på en øl ute. En etter en fikk vi melding fra han om at han skulle en liten tur ut om vi ville være med. Vi latet alle som at det ikke passet. Men la meg skru tiden tilbake noen timer. Lars Erik og jeg var i ganske dårlig form etter all alkoholen kvelden før. Strawbecco er farlig godt. Vi klarte allikevel å finne formen ved hjelp av litt reparering. Vil ikke anbefale det. Blir alltid en fæl søndag. Jeg skulle ha på meg en ny kjole fra Motehuset.no. Den er veldig kul, men man kan ikke ha bh på seg når man bruker kjolen. For å unngå pupper “all over the place” benyttet jeg meg av gjennomsiktig dobbeltsidig teip. Jeg teipet til den store gullmedalje, og så litt til. Jeg ble aldri helt fornøyd. Tilslutt sa jeg meg ferdig. Ready or not, here I come.
Endelig ferdig med teipingen.
Lars Erik i finstasen.
Meg i finstasen.
Skål!
Etter å ha drukket prosecco og spist litt søppelmat, var det på tide å tusle bort til Paddys for å møte de andre. Vi satte oss til å vente. Det var en utfordring å være stille. Ikke alle klarte det like bra. Det var mye hysjing. Det er i grunnen et under at ikke hedersgjesten hørte oss.
John-Are, Thea og meg. Kjell Gunnar tar bildet.
Jeg kjøpte disse på Flying Tiger.
Etter noe som virket som en evighet, dukket endelig bursdagsbarnet opp. Han ble skikkelig satt ut og ikke så rent lite rørt da vi alle spratt opp for å gratulere han. Det er ikke tvil om at det er mange som er glade i Fozzy.
Tonje, Fozzy og “pappa Fossum”. Legg merke til det morsomme bildet som henger i døråpningen.
Fozzy og meg.
Thea og meg.
Ann Kristin og Jane.
Det var koselig å møte søsteren og faren til Fozzy. Jeg har møtt søsteren hans før, men ikke “pappa Fossum”. Vi koste oss ute på Paddys. Det gikk unna en del alkohol den kvelden. De fleste var i farta for å si det sånn.
Bror og søster.
Far og sønn.
Denne lørdagen var det karaoke på Paddys, noe som er gøy der og da og superflaut dagen derpå. Det fine med det hele er at folk enten er for fulle til å få med seg hvor elendig man synger, eller synger like dårlig selv. Nå i disse sosiale medier-tider er det dog en sjanse for at man har blitt foreviget på film. Jeg filmer jo andre, så selvfølgelig gjelder det samme for meg. “Pappa Fossum” viste seg å være like glad i karaoke som meg. Vi sang en del, både hver for oss og sammen. Bursdagsbarnet sang også. Han var på samme nivå som oss. Jeg hadde faktisk helt glemt denne videoen.
Jeg kan ikke være for selvhøytidelig, det ville rett og slett vært fryktelig når man er meg og gjør så mye rart, så det eneste man kan gjøre er å le, noe jeg også gjorde. Dette må på bloggen tenkte jeg. Amund var også en sangfugl denne fuktige natten.
Etter dette tok det helt av. Jeg har blitt fortalt at Torstein, Fozzys far, og jeg prøvde oss på Beatles, hvor vi helt klart feilet. Jeg tror ikke noen av oss kunne teksten engang. Marcus og jeg danset og falt over noen bord, Glass knuste, men vi danset videre. Sånn er vi da. Jeg tror at minst 3 fra følget vårt etter hvert ble kastet ut. En av disse sovnet over panseret på en bil. Jeg er så glad jeg er i godt selskap når det gjelder alkoholinntak, og nei jeg var ikke en av dem som ble kastet ut. Mens vi satt ute i bakgården, dukket Lars Bjørtuft opp. Han hadde ikke kunnet komme før. Det var hyggelig å se han. Vidar var også der. Han lånte meg jakka si siden jeg var tynnkledd, som vanlig. Når jeg tenker over det så har jeg den jakka fremdeles. Lurer på hvor den ligger hen. Jeg hadde på meg sko man nok burde ha strømper for å gå i, noe jeg ikke hadde ettersom jeg er lat. Jeg fikk noen heftige gnagsår. Der og da hadde jeg lyst til å kaste skoene til helvete, men de er helt sikkert greie å gå i om man som sagt bruker strømper, så jeg lot det klokelig være. Jeg hadde ikke sjans til å komme meg hjem med dem på føttene, så da Lars Erik og jeg tuslet/sjanglet hjem, gikk jeg barbeint. Det gikk helt fint, men man burde ikke gjøre det. Det er en viss sjanse for at man skjærer seg på glass eller lignende. Det var i hvert fall en fyr som påpekte det på veien hjem, altså at jeg gikk barbeint, han sa ingenting om glass. Det var en morsom helg. Jeg husker ikke helt hvordan søndagen var, men jeg tror ikke den var særlig morsom. Lars Erik virker alltid mer opplagt enn meg på slike dager. Jeg pleier å være et vrak. Det er ikke alltid det er verdt det, men denne gangen var et av unntakene.
Den 03. august hadde jeg avskjedsfest for Lars Erik. Han har flyttet til hovedstaden for å studere sosialantropologi, til glede for Oslos innbyggere og til stor skuffelse for oss i Lillehammer, som har blitt så glade i han. Enhver slik overgang krever, naturlig nok, en fest. Lars Erik tok turen for å tilbringe helgen i Casa Kristin aka Villa Fyllekula. Hedersgjesten og undertegnede inviterte noen folk. Ida var bortreist denne helgen, så hun kunne dessverre ikke være med. Ettersom jeg har lagt min elsk på gulrot-muffins, både fordi de er gode og ikke minst lette å lage, bakte jeg noen i anledning dagen. Glasuren var laget fra bunnen av, men selve muffinsene var av typen Toro.
Gulrot-muffins .
Lars Erik og jeg var innom Flying Tiger for å finne noe artig party-tilbehør. Valget falt på noen løsbarter. Alle måtte ha på seg en bart.
Karoline hjelper Lars Erik med å feste barten.
Bill Morten med sin bart.
Lars og jeg fant ut at vi skulle lage Strawbecco til festen, så vi hadde handlet inn ingrediensene og kjøpt en beholder til å ha godsakene i.
Den 23. juli fikk jeg besøk av Liv Katrine, Ragnhild og Elin. Det var kjempekoselig. Førstnevnte var den første som dukket opp. Jeg møtte henne i park-kafeen, hvor vi slo oss ned for å spise litt. Jeg bestilte en tomatisert fiskesuppe. Den var god på smak, men det var litt for mye greier oppe i den synes jeg.
Tomatisert fiskesuppe.
Fine fargede lyspærer i treet.
Elin og Ragnhild dukket også opp etter hvert. Vi koste oss med prosecco og skravling.
Vi koser oss.
Etter at vi hadde sittet i parken en stund, dro vi bort på Hotell Hammer, hvor jentene hadde sjekket inn. Vi slo oss ned i et av oppholdsrommene nede ved resepsjonen. Det var koselig å sitte der. Det var mat inkludert i prisen, så jentene forsynte seg. Jeg gikk inn i rollen som gjest og forsynte meg jeg også. Gratis mat smaker best.
Potetsuppe. Den var veldig god.
Det var kjempekoselig å daffe i den store sofaen på hotellet. Etter mat og litt mer Prosecco, dro vi en tur bort til leiligheten min. Vi avsluttet kvelden på Heim. Jeg husker ikke om vi spiste der også, eller om vi bare bestilte oss noe å drikke, men koselig var det i hvert fall.
På Heim.
Det ble ikke så sent før vi kastet inn håndkleet. Jentene skulle tross alt dra hjem igjen neste dag.
Så dagens lys i Drammen 1982. Flyttet så til Vikersund, hvor jeg definitivt ikke bedrev noen som helst form for skisport. Gikk sosionomstudiet i Lillehammer, selv om jeg ikke liker snø eller kulde. Ble værende i OL-byen hvor jeg bor i en utrolig koselig leilighet, full av drager og kaniner.
