RSS Feed

Meh😔

Posted on

Jeg har alltid syntes at våren er vanskelig. Jeg vet ikke hvorfor. Sola varmer og snøen smelter. Alt burde være bra, ikke sant? Men det er det ikke. Kanskje er det den skarpe sola som trigger øyemigrenen, eller den skiftende temperaturen (varmt/ kaldt, pass deg før forkjølelsen tar deg). Muligens er det fordi det er en slags brytningstid. Jeg går med følelsene utenpå kroppen, hudløs og sårbar. Det varer bare en måned eller to, men det er alltid utfordrende. Denne våren har vært ekstra kjip. Christian skulle være borte i en måned. Jeg så for meg at jeg skulle begrave meg i trening og jobb, eller sosialisere til krampe tok meg. Det ble ikke helt slik. Enter: Corona (Korona på norsk om man skal være helt korrekt) Covid-19 spredte seg over landegrensene, helt fra Kina og til lille Norge. Vi var ikke forberedt. Vi har blitt invadert av en usynlig fiende, og vi vet ikke hva vi driver med.

Corona sprer frykt. Mediene gasser seg i det festmåltidet denne pandemien tross alt er. Desto mer jeg leser, desto reddere blir jeg. Ikke bare for meg selv, men for å smitte andre, for å være årsaken til at noen tar sitt siste åndedrag og forsvinner ut av tiden. Til å begynne med var jeg ikke like stressa. Jeg ble forbanna da en på jobb mente at jeg burde holde meg hjemme fordi jeg var forkjøla. Ja, jeg kan forstå bekymringen hans, økende for hver gang jeg snøyt meg med noe som må ha fortonet seg som en uendelig mengde med papirlommetørkler. Når jeg er forkjøla er jeg intet mindre enn en vandrende, hvesende snørrmaskin. True story. Hadde jeg ikke vært 100% sikker på at det kom av min og Christians tur til Lillehammer Hotell sitt spa ( vi satt mye ute), hadde jeg klokelig holdt meg hjemme. Jeg hadde aldri med vitende og vilje utsatt noen andre for smitte. Jeg har vært såpass mye forkjøla opp igjennom tidene, at jeg visste at jeg hadde mitt på det tørre. På dette tidspunktet var ikke alt så strengt. Lite visste jeg.

Ettersom jeg var i vår-modus, tok jeg det ganske personlig da jeg til stadighet fikk høre at jeg burde ha holdt meg hjemme. Jeg lar generelt ikke forkjølelser stoppe meg. Har jeg stemme, er jeg på jobb. Ettersom jeg ble frisk igjen, noe jeg jo visste at jeg kom til å gjøre, kunne jeg dra på jobb med god samvittighet. Så endret alt seg. Viruset spredte seg. Det ble nye regler. Butikker, skoler og barnehager stengte. Norge var i “lockdown”. Norstat holder fremdeles koken, så lenge det varer. Vi har blitt delt inn i 3 skift. Intervjuerne sitter en meter fra hverandre. Alle vokter på hverandre, eller kanskje er det bare jeg som føler det sånn. Jeg sover ikke godt, så jeg har muligens begynt å bli litt paranoid. Det jeg synes er bittelitt rart, er at den som er mest opptatt av hva andre skal gjøre, er den som hoster mest. Jeg kan umulig ha vært den eneste som tenker det. “Burde vi ikke ringe og sjekke at de som er i karantene, blir i karantene… host host!”. Jeg kan ikke annet enn å undre meg over hvorfor ikke vedkommende også holder seg hjemme. Men, men. Jeg har muligens blitt litt gal av hele greia. Jeg føler meg gal. Kroppen er anspent, og ettersom alle treningssentre er stengt (og jeg er for lat til egentrening hjemme) blir det bare verre. Jeg er så anspent på jobb at jeg faktisk skjelver litt. Jeg føler meg utenfor alt, usynkronisert på sett og vis. Her om dagen sto jeg i kassa på Kiwi da en mann kom labbene bort og limte seg inntil meg mens han snakket om broddene sine. Jeg hadde lyst til å dra av han broddene, som tydeligvis var litt løse, og slå han i ansiktet med dem. Sånn har jeg blitt.

Det er fy fy med fest eller hamstring av mat over grensa om dagen. Jeg kjenner folk som har gjort begge deler. Jeg var ikke invitert på festen, noe som i grunnen var like greit ettersom jeg hadde takket nei uansett (enter corona), men ettersom alt går innpå meg, plagde det meg litt allikevel. Hva galt har jeg gjort? Er jeg ikke morsom nok? Smart nok? Pen nok? Vårversjonen av Kristin er ikke snill mot seg selv, men er derimot en stor tilhenger av selvpining i form av destruktive tanker. Jeg vet at hvis vi alle tar i et tak nå, vil det bli bedre. Det vil med tiden gå tilbake til normalen. Ikke hvis man skal tro mediene da, men jeg vet ikke om jeg orker å tro så mye på dem. Jeg vet ikke om jeg orker å lese så mye mer om Corona heller. Slike kriser bringer ut det beste og verste i folk. Noen viser hensyn og strekker seg langt for å hjelpe de som sitter i karantene, mens andre raider butikkene for dopapir og Joikakaker. Sistnevnte gir meg følelsen av å være i en zombie-apokalypse. Jeg vet ikke om det hadde vært bedre om så var tilfelle, man kan i det minste se zombier. Jeg føler meg handlingslamma. Jeg kunne ha gjort reint eller lest en bok, men jeg stirrer intenst på telefonen min, på leting etter nyheter som gjør at jeg ikke får sove. Neste morgen står jeg opp tidlig, etter bare noen timer med søvn, for så å høre at jeg ikke burde være der, “ettersom jeg jobber kveld for det meste”. Vel, jeg jobber dag nå. Javel…”Da må du jobbe dagskiftet alle dagene ” Jeg må ærlig innrømme at jeg er litt skuffa over folk( enda en kollega). For det første er jeg fullt i stand til å jobbe dagtid, hvis jeg må, for det andre er det ikke slik at jeg bare møter opp på jobb uten å være booket på. Føler meg ikke velkommen i det hele tatt. Føler meg utstøtt (ja, jeg er supernærtagende). Det har bare gått noen dager, men det føles som om det har gått flere uker. Jeg så nettopp på “Bloggerne” på TV. Martine var sur fordi Chanel-veska ikke kom i gull. Hadde lyst til å slå henne med broddene til Kiwi-mannen.

About iboblasi

Så dagens lys i Drammen 1982. Flyttet så til Vikersund, hvor jeg definitivt ikke bedrev noen som helst form for skisport. Gikk sosionomstudiet i Lillehammer, selv om jeg ikke liker snø eller kulde. Ble værende i OL-byen hvor jeg bor i en utrolig koselig leilighet, full av drager og kaniner.

Leave a Reply

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.

%d bloggers like this: