RSS Feed

Hverdagen uten Lillebror

Posted on

I skrivende stund tester jeg ut den nye Chromebooken jeg fikk av Christian til jul. Den er ganske kul. Det er lenge siden jeg har blogget fra noe annet enn mobilen. Det er litt uvant, men denne flotte PCen må brukes også synes jeg. Det fine med den er at jeg ikke får virus. Jeg er har “mad skills” når det gjelder å pådra meg slike( enten det er spyware eller trojanske hester). Det er fordi jeg ofte er litt utålmodig, og ikke alltid gidder å sjekke ut om det jeg laster ned faktisk er trygt: “Handle først, tenke etterpå”. Det er min filosofi. Det straffer seg naturligvis. Jeg burde gjøre mer research, ikke bare trykke og tenke at: “Det går sikkert bra”. Ofte går det bra, men noen ganger ender man opp med en penis på PCen. Jeg er vant til den nå. Jeg lurer på hvor mange datamaskiner jeg har klart å fucke opp gjennom årenes løp. Det er mange. Noen av dem har jeg prestert å tråkke på til og med. Tror det ligger i familien, for pappa har også gjort det. Jeg skal ikke tråkke på denne.

Her om dagen kjørte Lars meg og Nille for å klippe klør og hente pakker. Veldig snilt av han. Heldigvis klipper de fremdeles klør på Buddy. Musti gjør ikke det, på grunn av Koronaen. Jeg kjøpte litt snacks til Nille. Hun trenger litt oppmuntring hun også synes jeg, nå som hun plutselig har blitt “enebarn”. Jeg lurer på om hun husker Lillebror, om hun savner han slik jeg gjør.

Jeg savner han noe helt forferdelig. Jeg tenker hele tiden på at jeg kunne ha gjort mer research. Da jeg fikk vite at vi skulle operere inn antiotika-pads i såret hans, fortalte jeg det til Ida. Hun sendte meg en link om operasjonen. Der sto det at dette var måten å få bukt med problemet på, det eneste som hindret at byllen kom tilbake. Hvorfor gjorde vi ikke dette med en gang? Det plager meg at svaret var der ute, bare noen tastetrykk unna. Det er ikke så lett å behandle kanin. Som kanineier burde jeg ha lest meg opp mer. Jeg burde ha lært mer om byller. Det plaget meg alltid at vi ikke fikk vekk selve kapselen. Jeg antar den er vanskelig å fjerne. Hver gang vi “slukket en brann “( altså fjernet en byll), dukket det opp en ny. Det føltes som om jeg prøvde å plastre et brukket bein i håp om at det skulle gro. Stadig nye operasjoner, nye måter å rense på. Kjempe mot klokka ettersom sårene grodde så altfor fort.

Lillebror hadde ikke en sjans. La oss være ærlige. For hver operasjon lærte jeg mer om hvordan jeg skulle gjøre det, men det var allikevel ikke nok. Jeg var ikke flink nok. Denne langvarige prosessen, som varte i 6 måneder, tappet meg sakte, men sikkert for energi og penger. Jeg fikk mer og mer gjeld, men jeg klarte ikke å stoppe. Slik er det når man er glad i noen. Jeg sporet visst litt av her. Det handlet jo om Nille. Her er et bilde av henne med nisselue.

Søte jule-Nille.

Lillebror som vasker seg.

Lillebror som spiser banan.

Lillebror som spiser og koser seg.

Også tilbake til Lillebror igjen da. Vi kom så nær hverandre den siste tiden. Jeg har et underlig behov for å dele alle videoer og bilder jeg tok på slutten, et faktum de fleste sikkert har fått med seg ettersom jeg spammer Instagram og Facebook med han. Jeg vet ikke om det er så lurt, da jeg blir lei meg og kjenner på savnet. Kanskje det er en del av sorgprossessen. Jeg vet ikke helt. Jeg bearbeider det i det minste, og det er jo bra. Avslutter med enda mer Lillebror ❤.

Fineste kaninen 💔.

About iboblasi

Så dagens lys i Drammen 1982. Flyttet så til Vikersund, hvor jeg definitivt ikke bedrev noen som helst form for skisport. Gikk sosionomstudiet i Lillehammer, selv om jeg ikke liker snø eller kulde. Ble værende i OL-byen hvor jeg bor i en utrolig koselig leilighet, full av drager og kaniner.

Leave a Reply

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.

%d bloggers like this: