RSS Feed

Category Archives: Drama

Sliten

Posted on

De siste ukene har vært slitsomme, mye fordi jeg ikke har roet ned selv. Kanskje har det vært for mye jobb og trening. Kanskje har jeg vært for streng når det gjelder kostholdet. Vel, ikke kanskje. Det er vel et faktum. Av og til har jeg hatt behov for å ta meg et glass vin eller spise ikke-lavkarbovennlig-mat, men jeg har ikke latt meg selv få lov. Når jeg først går inn for noe, går jeg virkelig inn for det. Jeg tror nok jeg trenger å lære meg å finne en slags “gylden middelvei”. Nå skal det sies at alt arbeidet mitt har gitt resultater. Jeg har nådd min idealvekt, har fått til mye mer på trening og jeg har fått større lønninger. Ulempen er at jeg til tider har følt meg utslitt, utbrent og emosjonelt ustabil. Jeg ble fullstendig vippet av pinnen da jeg fikk en regning fra Gym+ etter å ha meldt meg ut. Hadde jeg tenkt litt før jeg overreagerte herfra til helvete, hadde jeg innsett at det jo selvfølgelig er en oppsigelsestid. En regning til måtte betales. Note to self: Ikke send totalt irrasjonelle mailer om hvor fucka det er at du må betale for å være et sted du ikke ønsker å være. Jeg brukte flotte uttrykk av typen: “Dette suger” og “takk skal du faen meg ha”. Tror ikke de som jobber der bryr seg katta om at “jeg ikke trenger enda mer stress i livet mitt”. Deretter gråt jeg i ca 1 time fordi jeg følte meg teit, noe jeg jo strengt tatt hadde vært også. 300 kr er ikke egentlig så mye, og la oss være ærlige, jeg har ødslet bort mye mer på internettshopping i det siste. Jeg ble bare så tatt på senga, bokstavelig talt, jeg lå i senga.

Etter å ha skammet meg en god stund, skammer meg i grunnen litt enda, klarte jeg å komme meg opp og gjøre meg klar til å dra til frisøren. Best å ikke ha “grinetryne” ute blant folk. Jeg skulle bleke ned håret for å bli kvitt restene av rosa som er igjen. Det ble ikke borte denne gangen heller. Kanskje neste runde. Kanskje aldri? Det blir nok noen runder. Aldri mer rødt hår. Ettersom håret var ganske ødelagt etter behandlingen, slik er det jo med bleking, måtte jeg ha et pleiende produkt i form av hårkur. Jeg trodde det var det jeg fikk, men nei. Det var sjampo. Har nok av det. Orker ikke å gå tilbake for å forklare at det var kur jeg skulle ha. Hadde sikkert begynt å gråte igjen. Jeg får bruke opp all balsamen jeg har i stedenfor. Har mye av det også.

Det som for øvrig virkelig har gått inn på meg, er det faktum at det er en bug i “The Witcher” som gjør at jeg ikke får avsluttet spillet. Jeg er helt på slutten, men det hjelper lite. Jeg er ikke den eneste som har opplevd dette. Det var litt om det på nettet.

Først sendte jeg dette på Twitter.

Deretter kontaktet jeg CD Project Red på hjemmesiden deres. Fikk følgende svar.

Spoler alert; Det fungerte ikke. Jeg hadde ikke de helt store forhåpningene. Har allerede slettet og installert på nytt, og loadet fra tidligere lagrede steder altfor mange ganger. Da jeg følte meg som verst, bestilte jeg en Nintendo Switch Lite på finn.no. “The Witcher ” var med, trodde jeg. Det viste seg imidlertid at vedkommende hadde solgt spillet en uke tidligere. Han kunne med fordel ha oppdatert den annonsen. Jeg, på min side, kunne ha spesifisert at spillet skulle være med, noe jeg ikke gjorde fordi jeg antok at det var det. Man skal ikke anta. Nok engang en forhastet handling fra min side. Skjerping Kristin. På dette tidspunktet hadde jeg brukt så mye penger at jeg like gjerne kunne bruke litt mer. Jeg bestilte spillet fra Cdon. Jeg er fullstendig klar over at hele situasjonen har gjort meg litt intens, men til mitt forsvar har jeg lagt fryktelig mye tid og energi ned i det spillet. Det har vært en virkelighetsflukt i en ellers stressende hverdag. Å ikke kunne avslutte det, gjør meg fryktelig opprørt.

Bakgrunnsbildet på mobilen. Geralt i all sin prakt.

Meldingslyd og ringetone fra “The Witcher “.

Det finnes både bøker, spill og en serie. Jeg har ikke lest bøkene, men jeg har planer om å gjøre det. Jeg er så glad i denne sangen fra serien.

https://youtu.be/hqbS7O9qIXE

😍😍

Når PS5 kommer ut, skal jeg kjøpe meg konsollen. Alle som har “The Witcher ” fra før, vil få spillet i en oppdatert versjon gratis. Jeg må venter helt til mai før konsollen er tilgjengelig da. Nok av tid til å spare så jeg slipper å kjøpe den på avbetaling. Visstnok skal 90% av PS4-spill fungere på PS5. Det er også en stor fordel.

Henia, Christian og jeg var på fabrikken for å skyte med pil og bue her om dagen. Jeg følte meg som en zombie, men jeg kunne like gjerne være en zombie med pil og bue. Jeg gjorde det ikke så verst. Henia gjorde det også bra, mye bedre enn det jeg gjorde da jeg begynte. Hun har meldt seg inn i Lillehammer Bueskytterklubb hun også. Koselig 🎯.

Tror ikke dette bildet er fra denne gangen, men 4 av 5 i gul er jo ganske innafor, så jeg benytter anledningen til å skryte litt 🙂

Etter at vi hadde tilbrakt en time eller to på fabrikken, dro vi tilbrakte til byen. Det var overraskende mange folk der til å være under en pandemi. Noen ungdommer viste interesse for bua mi. Den ene fulgte etter oss for å prøve bua. Jeg ble sint. Sa at om han kom nærmere, kom jeg til å slå han med den. Christian trodde jeg tulla, men jeg ville ha gjort det. For det første var han altfor nær meg, for det andre ville jeg ikke at en vilt fremmed person skulle ta på bua mi. Vi sa nei da han spurte/ropte første gangen. Da han allikevel valgte å løpe etter oss.. vel..han var jo advart ikke sant.

Jeg har også hatt små glimt av glede og virketrang. Da har jeg bakt muffins og laget ostekake, lavkarbostyle selvfølgelig.

Disse ble ganske gode.

Ekstra gode med blåbær på toppen.

Batch nummer 2 med sjokoladestrø i tillegg. Mørk sjokolade, da det er sunnere.

Denne ostekaka ble helt insane god. Enkel å lage også 😍.

Det blir ikke siste gangen jeg lager denne veit jeg.

Når man er sliten, irritabel og overfølsom, er det vanskeligere å håndtere en litt vrang Lillebror. Desto mer stressa jeg er, desto vrangere er han. Det er vel bare naturlig. Han plukker vel opp sinnsstemningen min. Jeg har hvilt ut litt i helgene, og opplever at Lillebror plutselig har blitt mer medgjørlig igjen. Pleddet er tilbake, men jeg passer på å ha det over ører og øyne når jeg løfter han opp i renseposisjon. Lykke til med å hoppe ut når du ikke ser noe, Lillebror! Når han ligger slik jeg vil ha han, kan jeg justere pleddet.

Masse byllegørr som har fylt seg opp igjen.

Jeg spurte Gisle om det ville hjelpe med penicillin, men det ville visst ikke ha noen effekt. Status quo med andre ord; Eat, sleep, skyll, repeat. For å gjøre dette skylleritualet litt mer lystbetont for oss begge, har jeg begynt å la Lillebror være i sofaen en stund etterpå. Jeg klapper, grer og gir godbiter. Dette ser ut til å ha ønsket effekt, da han virker mindre stressa og mer avslappet sammen med meg. Her om dagen lå han i sofaen ved siden av Christian og meg mens vi så på “Rebels”. Veldig koselig .

Måtte bare ta bilde av kaninene en dag de lå sånn her.

Store, fine ører 🐇.

Godt å bli gredd litt hver dag når man røyter.

Kosekose ❤.

Her ligger han og slapper av mens vi ser på “Rebels “. Hvor søtt er ikke det 😍.

Det er bra han er søt. Her om dagen tisset han i sofaen på trass 😅.

Lillebror gnagde litt på Christian før dette bildet ble tatt 😅. Fint bilde da 🥰.

Han har så myke og gode ører.

Rensing. Det er så godt når han er medgjørlig.

Nusse på søtnosen ❤.

De siste dagene har såret til min firbente pasient blitt mindre og mindre. Jeg har skylt og renset så godt jeg kan, men det har allikevel grodd. Jeg må ordne meg time hos dyrlegen og se om Gisle kan utvide det igjen. Lillebror har til tider vært fryktelig vanskelig. For noen dager siden tok han en baklengs salto da jeg prøvde å pirke. Har aldri sett noen kanin gjøre det før. Han var fryktelig stressa, stakkars. Tror det blir bra med en sjekk hos dyrlegen ja.

Kom over denne på Instagram. Jeg begynte naturligvis å gråte 💔🐇. Jeg vil ikke at dette skal være Lillebror 😭.

Neverending Story 🐇

Nei, ikke filmen. Jeg sikter til “Prosjekt Byllebror “. Her om dagen var jeg på sjekk med han. Snille Lars kjørte meg. Denne gangen måtte jeg ha på meg munnbind. De har visst strammet inn på rutinene. Greit nok. Bra de tar Korona på alvor, men jeg er ikke spesielt glad i disse munnbindene. Hva gjør man ikke for sin pelsbaby. Glad og fornøyd, fordi jeg trodde jeg hadde vært flink, vandret jeg inn til dyrlegen. Gisle heter han. Veldig hyggelig fyr. Det viser seg at såret til Lillebror har grodd altfor fort. Vanligvis er jo det bra, men ikke når man prøver å fjerne byllegørr. Jeg hadde valget om å la det gro igjen ( den enkle løsningen ) og håpe på det beste, eller prøve å pirke opp igjen såret. Klok av skade, valgte jeg sistnevnte. Gisle gjorde åpningen større, og jeg øvde meg på å skylle. Viktig å klare dette alene, ettersom det ikke er gjennomførbart å få hjelp 2 ganger om dagen i en måned. Det gikk relativt greit. Lillebror er litt mer vrang nå, men det er forventet ettersom jeg pirker mer i såret hans. Jeg bruker både pinsett, q-tips og en engangsklut. For ikke å glemme den lille sprøyta med saltvann da.

Pakket godt inn i pleddet.

Stakkars liten.

Lettere å håndtere Lillebror når man har et godt tak rundt ørene.

Det har vært en utfordring, men det har gått på et vis. Jeg tror ikke jeg er Lillebror sin favorittperson om dagen, men det kan jeg leve med. Så lenge han spiser, drikker og er glad og fornøyd, er jeg også fornøyd. Den nye rutinen har vært en påkjenning. Jeg må planlegge dagene mine rundt han. Det er ikke så lett å være spontan. Ettersom jeg jobber mye og trener mye, er det ikke alltid jeg har overskudd. Til tross for at jeg ofte føler meg utslitt og tom, må renserutinen allikevel gjennomføres. Det er ikke bare kos å ha dyr.

De siste gangene jeg har lekt dyrlege, har Lillebror hoppet ut av pleddet. Det er både tidkrevende og frustrerende å pakke han inn igjen, bare for å oppleve at han spretter ut igjen nok engang. Det har derfor vært lettere å bare kutte ut hele irritasjonsmomentet. Til tross for det heftige grepet rundt ørene, har lillegutt (eller skal jeg kalle han storegutt? ) klart å vri seg vekk under skyllingen ved et par anledninger. Jeg antar det er ekkelt når han får saltvann i munnen. Håper virkelig jeg klarer å bli kvitt byllen denne gangen. Jeg pirker kanskje litt i overkant mye i såret; dytter inn q-tips og pinsett, men jeg er så redd for at det skal gro igjen mens det fremdeles er puss der. Kan bare ikke ta den sjansen.

Prosjekt “Byllebror “

Posted on
Prosjekt “Byllebror “

For en tid tilbake, takket være Henia, la jeg plutselig merke til at Lillebror virket hoven i halve ansiktet. Det er aldri et godt tegn. Vi kjente litt på han, og konkluderte med at det mest sannsynlig var en byll. Jeg kontaktet Lillehammer Dyreklinikk, som dessverre var fullbooket langt frem i tid. De foreslo at jeg skulle kontakte Evidensia Dyreklinikk, noe jeg også gjorde. Det ble foretatt diverse undersøkelser. Dyrlegen var ikke spesielt optimistisk. Det viser seg at det er noe galt med kjeven og at dette førte til denne byllen. Her måtte det gjøres grep. Fredrik på Evidensia mente at de ikke hadde nok kompetanse innen feltet. Heldigvis for meg, er Gisle på Lillehammer Dyreklinikk veldig kompetent. Jeg slapp å dra til en spesialist i Oslo, slik Fredrik foreslo.

Bekymret kaninmamma.

Det ble trukket noen råtne tenner, byllepuss har den effekten, og lagt inn et dren. Lillebror så ut som om han hadde vært i krigen. Jeg fikk i oppgave å skylle drenet hver dag. Det gikk relativt greit. Han gikk også på antibiotika og fikk melkesyrebakterier. Viktig for å holde magen i gang. Kaninmager er svært sensitive. Selv om jeg fikk veldig god hjelp av både Christian og Are, var det en ganske stor påkjenning. Hva skjer videre liksom? I skrivende stund vet jeg fremdeles ikke det. Lillebror er forsikret hos Agria. De har tatt deler av regningen, men ikke alt. Han er det søteste pengesluket man kan tenke seg. Jeg har inngått en avtale med Ressursbank. Det tok slutt på pengene. Det er naturligvis ikke optimalt, men det er slik det ble.

Drenet ble fjernet. Nå kom den virkelige jobben. Jeg skulle fortsette å skylle såret med saltvann. Dette var mye vanskeligere uten dren. Såret tettet seg og grodde litt mellom hver gang. Ettersom det fremdeles var masse hvitt puss, fikk det ikke lov til å gro igjen. I en periode var “Byllebror ” og jeg på dyreklinikken hver dag. Jeg klarte det bare ikke selv. Takket være Are, fant jeg en måte å håndtere den til tider viljesterke kaninen på, som gjorde at jeg mestret situasjonen alene. Lillebror ble pakket inn i et pledd som en mumie. Vanskeligere å bevege på seg da. Han ble mye mer medgjørlig, stakkars. Jeg følte meg ganske brutal, der jeg pirket og stappet denne skyllesprøyta inn i såret. Noen ganger måtte jeg rive av skorpe og klemme ut puss. Det må ha vært vondt, men jeg hadde ikke noe annet valg.

I full gang med å leke veterinærassistent.

Jeg pleide å blande medisinen med banan og bær. Det fungerte ganske greit synes jeg. Det var ikke noe å si på matlysten. Vi klarte å dele av basen så ikke Nille spiste av penicilinmaten. Da Lillebror hadde dren, var det også en fordel at de var adskilte. Kaniner liker å nappe i ting, enten det er et pledd, klær eller i dette tilfellet et dren. De kunne fremdeles se hverandre. Noen ganger var det litt bråk om natta, når de prøvde å grave seg gjennom gitteret (lykke til), men stort sett tok de det med fatning.

Når han hadde spist opp maten sin, kunne jeg åpne den lille døra slik at de fikk hilse på hverandre 🐇.

En dag det var fin sol, tok vi med oss kaninene på utflukt. Christian, Are og undertegnede skulle skyte med pil og bue på Busmoen. Der er det masse tumleplass for to kaniner. Det jeg liker, i tillegg til den store gressplenen, er at det ikke er så mye forsøpling som andre steder. Når man har dyr, legger man ekstra godt merke til slikt. Lillebror og Nille var naturligvis i bånd, og langt unna blinkene. Jeg hadde sett for meg at Lillebror ville hoppe av glede, pun intended, ved muligheten til å kose seg ute på en stor eng, men dengang ei. Han ville av en eller annen bisarr grunn på død og liv tilbake inn i reiseburet. Det er litt komisk med tanke på hvor intenst han har prøvd å bryte seg ut av det. Antageligvis representerer det trygghet stilt overfor skumle, nye omgivelser.

Da buret var åpent, hoppet han inn i det. Etter at jeg lukket det, skjedde dette.

Her har han endelig gitt opp å komme seg inn i buret. Det var visst ikke så verst å være ute allikevel.

Etter at vi hadde gått litt tur med dem, plasserte jeg kaninene tilbake i reiseburet, som på sin side ble plassert på et egnet sted i skyggen. Vil jo ikke at pelsbarna mine skulle forgå av heteslag heller. Deretter var det fritt fram for meg å leke litt badass bueskytter.

Christian tok en del bilder 🎯.

De ble ikke så verst. Veldig instagram-vennlige. Det er overraskende mange som liker bueskytebilder.

Det var godt for både firbente og tobebte å få kommet seg litt ut. Jeg har store planer om å ta med kaninene flere ganger, når været tilsier det. På “Byllebror-fronten” er alt satt på vent til Gisle er tilbake fra ferie. Han får sjekke sår og munn, og bestemme om det blir nødvendig med en operasjon til, hvor man freser ned deler av kjeven, eller ikke. Jeg håper naturligvis på sistnevnte, men jeg er forberedt på det verste. Per i dag får ikke Lillebror penicillin. De ringte fra dyreklinikken og sa at det ikke var nødvendig. Det er tross alt ikke bra å gå på det for lenge. Dersom jeg ser bort på kaninene nå, er det nesten så jeg glemmer at det ikke er som normalt med søtnosen min. Han spiser og drikker bra, hopper rundt og er generelt sitt omgjengelige seg. Jeg vet de fleste ville ha vegret seg for å betale så mye, som jeg tross alt har. “Det er jo bare en kanin”. Jeg skjønner dem på sett og vis, ettersom det har vært en enorm økonomisk påkjenning, men jeg kan ikke gi han opp nå. Han er bare 2 år gammel, og han er ikke ferdig med livet. Så lenge han ikke har det vondt, vil jeg kjempe for han.

Gathering hos Trym

Samme dag som Trym hadde fått en Meowth, var det en liten gathering hjemme hos han. Ingrid og Nami var i byen, og det måtte jo feires. Det var en torsdag, så etter trening kastet jeg meg i dusjen og slengte på meg jumpsuiten. Jeg smurte på meg litt ansikt, les sminke, også. For en liten stund siden fikk jeg noen løsvipper av Henia. Jeg er ikke veldig flink til å feste på slike. Det blir lim og vipper over hele ansiktet, så jeg spurte Ingrid om hun hadde lyst til å sette dem på meg. Hun var snill og sa ja. I tillegg sminket hun meg rundt øynene. Ingrid har sminkeskills.

Lashes on.

Trym måtte spille noen obligatoriske onlinekamper, mens vi jentene skravlet, drakk og sminket oss. I tillegg til Ingrid og jeg var Anne-Grethe, Tryms bestis, der. Hun er veldig hyggelig. Aggis og Ingrid delte sminke-erfaringer. Jeg prøvde å lære mest mulig der jeg satt. Når det kommer til sminke er jeg i grunnen veldig lat. Mascara, øyenskygge, concealer, solpudder og litt leppestift. That’s it. Det er en del produkter jeg aldri har hørt om engang. Da Trym var ferdig med kampene sine tok Ingrid frem is. Det var ikke hvilken som helst is.

Denne var ganske god. Det var vel rundt 4% alkohol i den.

Vi dro etter hver ut på byen, da en litt utrivelig nabo ville lage kvalm. Vi dro på Paddys, hvor skingrende karaokestemmer møtte oss i døra. Jeg fikk selvfølgelig lyst til å synge selv, men jeg fikk ikke med meg noen på å synge sammen med meg. Det var dessuten ganske stappa på Paddys, så det var litt tiltak å skubbe seg bort til mikrofonen. Aggis tok en del fine bilder av oss.

Ingrid og jeg.

Anne-Grethe, Ingrid og jeg.

Aggis og jeg.

Vi møtte også på folk fra Norstat som var ute for å feire bursdagen til John-Are. Koselig. Det var en hyggelig kveld. Jeg drakk ikke sånn altfor mye ettersom det var jobb dagen etter. Dennis, John-Are og Ronny skulle også på jobb. Om man føler seg litt sliten, så er det godt å ikke være alene om det. Særlig på jobb.

Toxic

Posted on

Jeg er ikke så glad i forandringer, men noen ganger er de positive. Noen ganger skjer det noe som gjør at du innser hvor lost du har vært før. Hvor mye negativt du har omringet deg med. Hvor mye som ikke har vært med på å bygge deg opp, men heller rive deg ned. Jeg trodde det var vanlig at man bondet med noen over folk man ikke likte, eller internaliserte andres drama. Slik at en ellers fin dag ble mørk og trist. Slik at man sakte, men sikkert plukket opp all den negative energien og selv ble negativ. Slik at man enkelte morgener ikke hadde lyst til å stå opp, fordi hva er vitsen. Alt er trist uansett. Slik er det jo ikke. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har grått på grunn av andres frustrasjon og problemer. Hvor mange ganger jeg har følt at jeg må velge mellom venner som ikke liker hverandre. Hvor mange ganger jeg har følt at uansett hva jeg gjør, er det ikke bra nok. Noen vil bli sure. Man kan ikke gjøre alle til lags. Man kan ikke ignorere sine egne følelser for å tekkes andre, for å bevare husfreden for enhver pris. “Det er ikke så farlig med meg, bare de andre har det bra.” Før eller senere sier det stopp. Man har svelget så mange kameler, jattet med når man ikke har vært enig, men ikke orker å diskutere. Jeg har vært glad i mennesker som gang på gang har skuffet meg, lovet gull og grønne skoger, for så å gjøre nøyaktig det samme igjen.

Jeg klarer ikke mer. Jeg kan ikke leve i en verden hvor jeg ikke kan be de jeg ønsker på samme fest fordi de misliker hverandre. Jeg kan ikke høre de samme negative dramahistoriene om og om igjen. Særlig ikke når de blir litt og litt omskrevet, slik at du ikke kjenner deg igjen i en historie du selv har vært en del av. Folk forandrer seg. Jeg vet i hvert fall at jeg har det. Jeg er ikke den samme jeg var for noe år tilbake. Jeg er mer glad i meg selv, setter mer grenser. Før var det mye du kunne gjøre, og jeg ville ha godtatt det. Ting jeg syntes var greit før, er helt uakseptabelt nå. Jeg ønsker ikke vondt over noen. Jeg vil bare få lov til å ha det bra. Slippe å forsvare alt jeg gjør hele tiden. Jeg fortjener bedre. Jeg har tatt hensyn til andres følelser på bekostning av mine egne. Hvorfor skal andres følelser være viktigere enn mine? Det er jo helt sprøtt. Jeg har til og med opplevd en intervensjon, du vet slik man ser i amerikanske komedier, hvor jeg har fått beskjed om å åpne øynene mine, ikke la meg tråkke på. Ikke være så naiv. Og jeg har forsvart den det gjelder. Kommet med unnskyldninger. Forstått ting i hjel. Selv om jeg har visst bedre. Når noen forteller deg at de ikke kan ha noe særlig kontakt med deg fordi det betyr å også ta med noen andre på kjøpet, er det ikke gøy. Nå sier dette litt om den som sier det, jeg hadde aldri gjort det selv. Alle varsel-lamper burde lyse, men jeg heier alltid på “the underdog”, helt til jeg selv blir “bitt”. Jeg sier ikke at alt er svart/hvitt. Jeg har hatt fine stunder, glimt av lykke. Jeg har hatt det gøy, men jeg har også hatt mye vondt i magen, vært redd for konflikter. Vært destruktiv. Drukket for mye og gjemt hodet i sanden. Gått rundt på eggeskall. Det ble så vanlig at jeg trodde det var slik det skulle være, for alltid. Jeg tok heldigvis feil. Jeg vet ikke hvem som kommer til å lese dette innlegget, eller hva det vil bety. Jeg legger det egentlig bare ut fordi det er godt å sette ord på følelsene jeg har hatt så lenge. Som har vært mer eller mindre underbevisste. Nå skal det sies at jeg også kunne ha vært flinkere til å ta opp med andre når det er noe jeg ikke liker. Ta konflikten der og da, i stedenfor å fake at alt er bra. Det går bra en god stund, helt til det ikke gjør det lenger, helt til man har blitt pushet for langt og det du føler er som et goldt og livløst ørkenlandskap. Og hva om den du snakker med ikke vil forstå, går i forsvarsposisjon og krangler med deg. Hva om det du vil si er såpass sårende og du ikke vil såre? Hva om svaret er:”Jeg blir ikke invitert på jobbfest, fordi da kommer du også, slik du gjorde sist”. Hva om svaret er:”Du ble ikke invitert fordi ingen ville at du skulle komme”. Hva sier du da? Hva gjør du når du har beskyttet noens følelser så lenge at du kjenner deg helt utslitt. Hva da? Det finnes ingen fasitsvar. Jeg ønsker at alle skal ha det bra, men hva gjør du når noen er såpass ødelagt at det du gjør ikke vil gjøre noen forskjell fra eller til. Når vedkommende omgir seg med kaos, og selv ikke ser at noe av kaoset er vedkommendes egen feil. Ingen andres. Hva da?

Bursdagsfesten til Ida

Lørdag 09. februar var det bursdagsfest for Ida hos Ann Kristin og Amund. Jeg hadde bakt de sedvanlige gulrotmuffinsene og pyntet dem ganske kreativt.

20190218_134720.jpg

Jeg tok med meg alkohol og muffins og dro på jobb. Planen var å dra rett til Ann Kristin og Amund etterpå, men ettersom jeg presterte å glemme igjen gaven, ble det ikke helt slik som jeg hadde planlagt. Jeg slapp heldigvis å drasse med meg alt sammen hjem igjen.  Jeg satte det igjen hos AK og Amund, og skyndte meg hjem for å hente den gjenglemte gaven. Jeg hadde laget en tavle, tror kanskje det er den fineste jeg noen gang har laget, og kjøpt litt diverse nerdegreier på eBay.

IMG_20190215_151933_223.jpg

Ida ble kjempeglad. Det er lett å finne presanger til noen som liker de samme tingene som en selv.

20190218_134947.jpg

Luna, en av de søte kattene til Ann Kristin og Amund.

52387524_10161584060575596_6414949070107836416_n.jpg

Ida åpner gaver. Se på den kule krona hun har på seg. 

Vi andre hadde på oss partyhatter fra Flying Tiger.

53139455_10161584079300596_7279996324366254080_n.jpg

Ida foreslo at vi skulle spille Cards Against Humanity, og noen av oss heiv oss på. Det er lurt å spille før man blir for full til å følge med. Denne gangen gikk det mye bedre. Det ble uavgjort mellom Jane og meg.

Snapchat-341837767.jpg

Etter at vi hadde spilt oss ferdig, var det tid for kake. Den var kjempegod.

IMG_20190218_142305_125.jpg

Skikkelig digg med kake.

Jeg var litt redd for at ingen skulle like muffinsene mine, men de ble heldigvis spist opp.  Etter kakespisingen satte jeg med ned i sofaen sammen med Fozzy. Folk satt litt spredt rundt omkring, og det ble litt mingling.

52151354_10161584119680596_8087806460731326464_n.jpg

Fozzy med partyhatt.

I det siste har jeg spist mindre enn jeg pleide å gjøre tidligere, så det skulle ikke så mye alkohol til for at jeg merket det. Jeg hadde med meg en flaske rødvin med relativt lite sukker. Det var for det meste god stemning, men litt kaotisk mot slutten før vi dro ut, noe som er synd. Vi ble litt spredt. Ann Kristin, Ida, Fozzy og jeg havnet på Nikkers. Vi danset og sang med til musikken. Noen av oss var flinkere enn andre. Ann Kristin og Ida kunne de fleste sangene. Jeg merket at jeg var ganske full. Jeg presterte å velte vinglasset til Ida. Det knuste til og med. Jeg kjøpte et nytt til henne.  Vi hadde det ganske artig på dansegulvet, rent bortsett fra litt for nærgående tafsegutter da. De måtte finne seg i å bli kjeftet på.  Den ene tok det ganske bra, mens den andre ble sur og frekk. Han har bedt om unnskyldning for at han var en dust. Alkohol kan av og til føre til at ellers snille mennesker gjør og sier stygge ting. Det ble nachspiel hos AK og Amund. Jeg tilbrakte egentlig det meste av tiden med å sove på underlige plasser. Først sov jeg på gulvet på badet, mens Siv spurte meg om hvordan jeg hadde klart å bli så full. Jeg tror ikke hun fikk noe fornuftig svar, ettersom jeg jo var dritings. Oppskriften er for øvrig lite mat og en del alkohol. Etter at jeg hadde sovet litt på badet, sov jeg på gulvet bak sofaen. Sofaen var opptatt. Det var egentlig helt greit å ligge der. Jeg fant ut at det sikkert var bedre å sjangle hjem til seg selv for å sove ut rusen. Jeg husker ikke helt om jeg sa hadet, eller om jeg bare forsvant. Ute var det lyst, og jeg møtte på en og annen morgenfrisk person. Det var heldigvis ikke så langt å gå/sjangle. Jeg gadd ikke ta av meg skoene i trappa. Jeg gjør det stort sett ettersom brodder i trappa er fyfy, men det hender jeg gir f… Dette var en av disse gangene. Dagen derpå var ikke så ille som jeg hadde forventet. Jeg kastet ikke opp, klarte å se på tv og fikk i meg mat. Jeg hadde heller ingen mystiske blåmerker eller sår. Fornøyd med den.

 

 

 

Halloween x2

Posted on

Jeg elsker å kle meg ut, og tradisjonen tro var jeg klar for årets halloween. Jeg skulle på hele 2 fester. Den 27. oktober skulle Ida og jeg på fest hos Thea og John-Are. Felix tilbød gratis sminke, og jeg kastet meg på. Den 26. var Ida og jeg innom for å få en litt grim look. Jeg skulle på jobb dagen etter og så rett på fest, så det var særdeles viktig at dette var sminke som ville tåle at jeg sov med den. Før jobb skulle jeg til Cactus frisør for å ordne håret. Som sagt, jeg går virkelig ALL INN. Karoline sminket meg. Jeg synes det ble veldig bra. Jeg fant et bilde på nett, og det ble i grunnen ganske likt.

Screenshot_20181026-184818_Samsung Internet.jpg

Målet.

49710260_10161414034980596_9204884186920386560_n.jpg

Resultatet.

Snapchat-619726160.jpg

Stina er et spøkelse.

Det gikk greit å sove med sminken, men jeg frisket den litt opp hos frisøren. Jane, frisøren min satte også på meg falske øyevipper. Jeg har ikke sjans til å få til det selv. Vi var fornøyde med resultatet begge to.

49949382_10161414059545596_7884878820887494656_n

På plass på jobb. Jeg fikk ikke like mange rare blikk som jeg hadde regnet med. De er vel vant til min ikke alltid A4-stil. Så var det jo tross alt halloween.

49508054_10161414082850596_1533586418851381248_n.jpg

Kjole fra Motehuset. Fått dressjakka fra Henia.

49276789_10161414099600596_8196519444567031808_n.jpg

Med vingene. Jeg hadde bestilt noen sår fra ebay. Fant noen på Flying Tiger også. Synes de gjorde seg.

Etter jobb dro jeg bort til Ida. Vi spiste litt pizza og drakk litt øl, før vi kastet oss i en drosje, ja jeg er lat, og troppet opp hos John- Are og Thea.

49767947_10161414120390596_1974078483772473344_n.jpg

Vertinnen og meg.

Snapchat-1262196706.jpg

Ida og meg.

49594167_10161414307655596_7626728054919790592_n.jpg

En glad banan.

Snapchat-984309314.jpg

Fozzy og Polly.

49767934_10161414341510596_2530937512143093760_n

Ronny er en bjørn.

Det ble etter hvert ganske så stappa i den lille stua. Heldigvis er fulle folk ikke så nøye på om de må sitte tett. Jeg har hatt en del slike fester i min tid. Det ble konsumert mye alkohol, av alle, ikke bare meg. Det ble bytur. Noen av oss havnet på Nikkers. Vi ble enda fullere. Noen av oss ble bitt i puppen. Tequila-shotter skjedde. Så ble det en del kaos. Hadde jeg bare avsluttet kvelden da, men det gjorde jeg ikke. Anyways. Dagen derpå var grusom. Tror jeg var sliten hele uka jeg. Jane skulle ha halloweenfest helgen etter. Jeg hadde satt meg som mål å skjære ut et gresskar og lage muffins med innmaten.

Screenshot_20181030-130433_Samsung Internet.jpg

Jeg fant en mal på nett.

IMG_20181101_001045_733.jpg

Det ble slettes ikke så verst.

Neste gang skal jeg passe på å fjerne enda mer av innmaten. Jeg var litt slurvete. Videre er det tvingende nødvendig å ikke glemme å sette gresskaret ut i kulden. Det klarer seg ikke så bra inne.  For å lage gresskarmuffins fulgte jeg følgende oppskrift: Det søte liv- gresskarmuffins. Jeg sløyfet valnøttene. Resultatet ble veldig bra. Dette skal jeg definitivt lage igjen.

Snapchat-801877246.jpg

Gresskarmuffins.

20190106_180914.jpg

Den 03. november var Lars Erik og jeg klare for fest. Vi dro til Jane litt før festen begynte. De andre kom ikke lenge etterpå. Snart var alle på plass.

Snapchat-1877847972.jpg

Bestemte meg for å være katt.

20190106_181644.jpg

Hodeskallekopp fra Flying Tiger.

20190106_181813.jpg

20190106_182408.jpg

20190106_182537.jpg

20190106_182934.jpg

20190106_183337.jpg

Det var nok av godsaker på bordet.

49389758_10161414530025596_7839885542358515712_n.jpg

Jeg fikk låne en maske av Jane.

49735031_10161414591385596_5544585861812715520_n.jpg

Ann Kristin er Baktus.

49792273_10161414601770596_1721440596091994112_n.jpg

Amund er Karius.

49666963_10161414618270596_3535161923202973696_n.jpg

Ann Kristin og Ida.

Snapchat-812879922.jpg

Haha her ser Fozzy litt molefunken ut.

Jane hadde disket opp med utrolig god mat; One Pot Wonder og hvitløksbrød. Det var noe av det beste jeg hadde spist på lenge. Jeg spiste og spiste.

Snapchat-1953532874.jpg

Snapchat-933782779.jpg

49503014_10161417509255596_33873754228523008_n.jpg

Selfie med Jane.

49896636_10161417524425596_6260346198960373760_n.jpg

Glad banan som koser seg med gresskarmuffins. De ble en hit forresten.

For et år tilbake hadde noen av oss kjøpt en mekanisk edderkopp til Fozzy fra Flying Tiger. Han er livredd for edderkopper. Ja, vi er nok ganske slemme. Denne gangen hadde vi endelig husket å ta den med oss. Vi ventet i spenning på reaksjonen.

Snapchat-1874714973.jpg

Her er et bilde av Lars Erik som poserer sammen med edderkoppen. Han er ikke redd, bare later som.

Fozzys reaksjon.

Merkelig nok ville ikke Fozzy ha gaven sin. Jane, derimot, ville veldig gjerne ha den. Så det ordnet seg jo. Jeg var ganske sliten, og jeg drakk en del, så da Lars Erik og jeg dro fra festen, kom jeg i skade for å glemme å si ha det. Noen ganger når jeg er sliten og full har jeg nok med meg selv og glemmer alle andre. Lars Erik og jeg skulle se noen episoder av Veronica Mars, men vi sovnet på sofaen. Dagen etter var jeg fryktelig fyllesyk. Stakkars Lars Erik som måtte henge med et vrak.  Han stakk en tur til Ida før toget hans gikk. Hun var sannsynligvis ikke fullt så vrak som meg.

 

 

 

 

 

 

 

 

“Fløy en liten gulfugl gjennom vinduet, gjennom vinduet…”

Den 09. august, mens jeg var på en liten Pokemon-rusletur, møtte jeg på en skjønn bevinget krabat i gresset i parken. Den så definitivt ikke ut til å høre hjemme der. Jeg kom på at jeg hadde sett noen legge ut innlegg på facebook om denne fuglen. Jeg har ingen erfaring med nymfeparakitter, men jeg gjorde et forsøk på å fange den allikevel. Den var ikke helt med på det.

46492195_10161213933995596_7148130576292118528_n

Søte fuglen.

Det virket som om nymfeparakitten var i dårlig form. Jeg ble bekymret for at den skulle bli middag for eventuelle rovdyr i området, så jeg postet innlegg på diverse dyrevern-sider i håp om at noen kunne hjelpe med å fange den.

46339028_10161213956865596_6558330222503002112_n

Jeg måtte tilslutt gå hjem for å spise. Jeg må innrømme at jeg sov litt dårlig den natta. Heldigvis ble den nye vennen min fanget inn og brakt til Buddy på Strandtorget. De ga den navnet Bob, og etterlyste eieren i flere dager før den fikk komme i fosterhjem hos noen som allerede hadde en nymfeparakitt. Det virket som om de to fuglene kom godt overens heldigvis. Det meldte seg dessverre ingen eier. Jeg mistenker at det ikke var noen der ute som savnet den lille tassen. Kanskje var det noen som slapp han ut med vilje, noen som skulle på sommerferie. Det er ganske trist å tenke på. Jeg fatter ikke hva som feiler slike ufølsomme drittmennesker. Om man ikke kan ta vare på et dyr, burde man virkelig ikke skaffe seg et. Man har ansvar for et liv, uansett hvor lite. Heldigvis gikk det bra med Bob. Jeg er glad han ikke ble spist opp.

 

 

17. mai

Posted on

Den 17. mai hadde Ida og jeg arrangert Champagnefrokost hos meg. Det var spleiselag, så det ble ikke så innmari dyrt på noen av oss. Vi hadde handlet inn en del mat, og skulle lage i stand før gjestene kom. Før frokosten hørte jeg Ida synge på Stortorget sammen med koret sitt: Vingar Vokale Damekor. De var flinke.

36717202_10160672033395596_1718336206615347200_n

36806992_10160671998775596_2337915462748209152_n

Vingar Vokale Damekor.  

Vingar Vokale Damekor- Nå livnar det i lundar.

Både Ida og jeg var ivrige etter å komme oss tilbake til leiligheten, jeg fordi jeg helst ville begynne på maten, og Ida fordi hun hadde vondt i foten sin. Jeg kjente at jeg ble litt stressa etterhvert som tiden gikk.  Ingen hadde fortalt Ida at koret skulle synge mens barnetog-korpsene spilte nasjonalsangen. Vi ble begge ganske oppgitte da vi skjønte det. Aldri hadde det vært et så langt tog heller, så det tok sin tid før alle var på plass.

17.mai-stemning på Stortorget.

Vi var tilbake rett før gjestene kom. Jeg stresset rundt som en sprettball mens de slo seg ned. Endelig var alt på plass, og vi kunne sprette flasken med bobler og forsyne oss av maten.

36834691_10160672780900596_6642121821812424704_n

Ida, Thea og John-Are.

36733979_10160672800150596_2205373600922337280_n

Fozzy.

36725162_10160672820380596_7946800244862222336_n

Ida og meg.

36723810_10160672828620596_7209505740556337152_n

17.mai-bordet.

36783069_10160672844215596_8001836071757283328_n

Nam nam.

Jeg hadde ordnet litt i stand på verandaen også, slik at folk kunne sette seg der hvis de ønsket det.

36851126_10160672856240596_5998126106098532352_n

Elise og Jane kom også etter en stund. Da det var tid for å se russetoget, tuslet vi opp i gata og stelte oss ved Søndre Park. Det var masse folk.  Jane og Fozzy var igjen på verandaen i solen.

36735826_10160672910690596_8004810671617212416_n

36743295_10160672926480596_2508482435277127680_n

Russetoget var litt som det alltid er; masse fulle russ, intetsigende slagord og høy musikk. Noe var litt morsomt da.  Thea og John-Are dro hjem til seg selv etter at vi hadde kjøpt oss is på Mix. Vi andre dro tilbake til Grønstads Gate. Fozzy skulle videre på grillfest hos ei venninne, så han dro ganske rett etter at vi hadde kommet tilbake fra russetoget.  Jeg trodde først noen av oss hadde dratt inn jord på gulvet, men det skulle vise seg at det var skoene til Fozzy som gikk i oppløsning.  Han hadde lagt igjen små og store biter av sko på veien til grillfesten. Jeg måtte le da han fortalte det. Ganske så komisk.  Jane og Elise hadde planer med familien senere på dagen, men de ble brått endret da faren til Jane ble kjørt til sykehuset på Hamar i ambulanse. Det hele var fryktelig skremmende for oss alle, men selvfølgelig helt grusomt for familien hans. Elise og Jane dro til Hamar og Ida og jeg ble sittende igjen for å vente på nyheter. Det ble, naturlig nok, ikke den helt store feststemningen etter dette. Tilstanden til Janes far var veldig kritisk, men vi fikk heldigvis en telefon utover kvelden om at det hadde gått bra.  Ida og jeg kunne slappe litt mer av. Vi tok en relativt tidlig kveld. Det hadde tross alt vært en ganske krevende dag.

 

The bunny-blues

Posted on

Som nevnt skrev Ida, Kristine og jeg oss opp på en liste på Hi-Fi klubben for å være med i trekningen av weekend pass til Lillehammer Bluesfestival. Det var nok ikke så mange på denne lista, for vi vant to billetter hver, 6 billetter til sammen. 29543180_10160239807890596_413175019156567800_n.jpg

Festivalen var 23-24 mars, samme helg som Ida skulle dra hjem til Røros. Det var utrolig synd at hun ikke fikk være med på festivalen. Hun gav bort billettene sine til Ann Kristin og Amund. Jeg tok med meg Jane og Kristine tok med seg Siv, moren til Ann Kristin. Vi hørte først med Fozzy, men han takket nei da blues ikke er hans greie. Synd for han. Han angret seg senere, men da var det for sent. Siv satte veldig stor pris på musikken, så det var nok rett person som fikk den billetten. Da vi fikk de gode nyhetene fra Hi-Fi klubben, var jeg enda lykkelig uvitende om hva som kom til å skje med Sjefen dagen etter.  Fredagen, mens vi ventet på en telefon fra Lillehammer Dyreklinikk, en helt annen samtale enn den jeg fikk, gjorde vi ærend i byen. Vi var en tur innom polet. Bare jeg kjøpte noe der ettersom Amund skulle være sjåføren vår denne helgen. Istedenfor å bruke penger, tjente han penger. Veterinærene på Lillehammer Dyreklinikk mente at jeg burde dra på bluesfestivalen. Jeg burde ikke være alene i min sorg. Jeg trengte noe annet å tenke på. Amund kjørte meg hjem. Han hadde ikke lyst til å la meg være alene, men Jane skulle avløse han om noen minutter, så jeg sendte han hjem til Ann Kristin. Hun hadde vært på jobb til 16.00. Jeg skiftet til noe som ikke var joggebukse, droppet sminke da jeg visste at jeg ganske sikkert kom til å gråte en del denne helgen og hadde på meg solbrillene. Solbriller er et must når man gråter i det offentlige rom. Jane og jeg dro på Heim for å nyte et bedre måltid. Vanligvis er Fish & Chips kjempegodt. Det var det i og for seg denne gangen også, men jeg hadde ikke den helt store matlysten, naturlig nok. Dessuten var ikke fisken like crispy som den pleier. Den var kanskje litt preget av situasjonen.

30124197_10160300233720596_2108407450316611412_n.jpg

Etter måltidet skulle vi opp til Lillehammer Hotell, hvor konsertene skulle være denne fredagen, for å bytte inn billettene i slike bånd man fester rundt armen. Kristine møtte oss på Heim. Sammen dro vi opp til hotellet. Jane kjørte. Hun hadde edruhelg i likhet med Amund. Vi vekslet alle billettene inn i bånd og dro ned til byen igjen.

29793576_10160300270765596_5362168200659150702_n.jpg

Vi møttes alle hos meg for å drikke litt, eller i mitt tilfelle mye, før konserten. Det var koselig, men jeg hadde også noen triste tanker inne i mellom. Heldigvis var alle veldig forståelsesfulle. Det hjelper å være sammen med folk som enten har hatt eller har dyr. De vet hvor vondt det er når man mister et kjæledyr. Vi snakket om Sentrum Dyreklinikk sin behandling av Sjefen. Alle var enige i at jeg måtte skrive den mailen. Etter mange alkoholenheter var vi på plass på Lillehammer Hotell. Jeg presterte å falle ned trappa på vei ned fra meg. Det må ha laget et voldsomt spetakkel. Vondt var det også, men jeg kjente det heldigvis ikke der og da. Jeg hadde glatte sokker, jeg må bære skoene mine opp og ned ettersom jeg ikke gidder ta av og på broddene. Hadde sikkert ikke tryna så heftig om jeg ikke hadde vært så full, men men. Shit happens. Det gikk jo tross alt ganske bra. Jeg slapp unna med to digre blå/lilla blåmerker. På hotellet var det mange konserter som holdt på samtidig. Vi slo oss ned på noen stoler i hovedsalen. Det var ikke egentlig så mange mennesker der. God plass til å danse. Jeg dro med meg den eneste gutten i gjengen vår på dansegulvet. I følge Siv så det ikke så aller verst ut. Nå skal det sies at jeg sovnet på skuldra hans et par ganger, men jeg våknet igjen nesten med en gang. Det var litt underholdende for de andre:”Oi, nå har hun sovnet! Nei, nå er hun visst våken igjen”. Vi var de eneste som danset. Brydde jeg meg?.. Vel nei. Var i en fin tilstand av “Jeg gir faen”. Det er en mye bedre sinnstilstand enn jeg var i tidligere på dagen.

29683215_10160300315390596_2399202454791949717_n.jpg

Det skjer ting på scenen.

29695505_10160300333240596_5696208364771053484_n.jpg

Jeg var merkelig nok ikke den fulleste på hotellet. En dame kastet opp på gulvet etter at Jane hadde kjørt meg hjem.  Da jeg var hjemme igjen, hadde jeg en runde med fylletelefoner. Snakket med mamma og gråt, snakket med Lars Erik og gråt. Ringte til Remi, som heldigvis ikke tok telefonen. Hørte om naboene hadde vært ute på byen og fremdeles var våkne. Det hadde de ikke. Sånn blir jeg da. Dagen etter skulle jeg på jobb. Følte meg for jævlig, men jobb er jobb. Jeg sto opp tidlig, på grunn av hodepinen var det uungåelig, og presset i meg et glass med Treo og Berocca.

29694381_10160300368155596_6826917514644947386_n.jpg

Etter at glasset var drukket opp, dro jeg på Nikkers for å spise en solid frokost før jobb. Bacon, egg og poteter var kjempegodt. Jeg hadde med meg en boks cola og noen vårruller til senere. Det viste seg at vi var for mange på jobb, så jeg meldte meg frivillig til å booke meg av.  Det var dumt jeg ikke fikk med meg timene, men jeg var glad for at jeg nå kunne få med meg alle konsertene som var i byen på dagtid. Jeg møtte Kristine og Amund på Hi-Fi klubben. Jeg var der en liten stund, men jeg følte for å sette meg ned på Haakons med en øl, så jeg møtte Siv der. Jeg slo meg ned ved siden av henne i baren, bestilte meg en øl og lyttet til bandet som spilte. Amund og Kristine kom også etter en liten stund.

Lumberjack Rebels & TBA på Haakons Pub

29694538_10160300430835596_5261568655519410659_n.jpg

Kristine tok med seg påskeharen og påskekyllingen på bluesfestival.

Etter hvert kom fyllesyken og fyllenervene. Jeg sleit med å få i meg den første ølen for å si det sånn, men etter etter en stund gikk det mye bedre.

God stemning på Haakons. Vi synger!

Etter at konserten var over gikk folk litt hvert til sitt. Kristine gjorde noen ærend i byen med datteren sin, Siv satt litt til på Haakons og Amund og jeg var innom Bare Bar før vi tok oss en tur på Lillehammer Pizzeria. Mat må man ha tross alt, sorg eller ikke.

30415140_10160315460835596_4382913503074189312_n.jpg

Vi delte en porsjon nachochips med kjøttdeig og ost. 

Etter maten tuslet vi bort til Flying Tiger. Ann Kristin var ferdig på jobb. Jeg dro hjem og de to andre dro til seg. Folk ordnet seg litt før vi møttes hos meg igjen. Mer vin og øl. Både Ann Kristin og jeg var begynt å bli litt fyllesyke og slitne. Vi snakket om at det jo strengt tatt ikke var nødvendig å dra opp på hotellet om vi ikke var i form til det. Vi festet blikket på “Danskebåten”, som gikk på tv, mens vi lo av det tullete programmet. Særlig “Tottisbandet” ble ganske morsomt etter hvert. Kristine dukket opp da det hadde gått en stund. Hun klarte å dra opp stemningen. Med seg hadde hun en veldig god rødvin som hjalp på fyllesyken. Nok engang var vi i farta.

30414678_10160315479845596_5929649002956980224_n.jpg

30265187_10160315480045596_5109634244573921280_n.jpg

Amund.

30414646_10160315483010596_122715745451769856_n.jpg

Kristine.

Amund kjørte Siv og Kristine opp til hotellet først. Ann Kristin og jeg trengte litt tid på å komme oss helt på topp igjen. Amund kom tilbake for å hente oss etter litt tid. Jane var veldig sliten etter fredagen. Hun har fibromyalgi, noe som gjør at en slik fest tar på, enten man drikker eller ikke. Det var synd hun ikke fikk med seg lørdagen, men det var nok godt å sove skikkelig ut også.

30443176_10160315516040596_3750480496451125248_n.jpg

Alltid gøy med live musikk. 

30412178_10160315520580596_871036285504978944_n.jpg

Søte vinglass med lokk. Ganske praktisk.

Musikk

30515809_10160315529930596_5003300307547979776_n.jpg

Marius Lien jammer i gangen

Vi ruslet litt rundt og kjøpte oss noe å drikke i lobby-baren.

30441346_10160315545455596_1291282883910041600_n.jpg

Musikk i lobby-baren.

30414699_10160315549735596_7467449480510439424_n.jpg

Irish Coffee.

Etter at vi hadde minglet litt i baren, var vi på plass ved hovedscenen igjen.

Rolf Wikström

30261492_10160315577280596_5695973945644154880_n.jpg

Ikke verst for en 71 år gammel mann.

29570296_10160247933640596_3669932169506526040_n.jpg

Roar Kongelf var også der.

30227060_10160315588890596_6634385099653644288_n.jpg

Programmet for lørdagen.

Etter at festivalen var slutt, var det nachspiel hos meg. Det trakk ut til klokken 08.00 neste morgen. Folka ble over og vi dro ut på Egon for å spise frokost. Alle var mer eller mindre fyllesyke. Det hjalp litt med en supergod frokost og en øl til maten.

30265404_10160315599835596_7391517538208710656_n.jpg

Godt med mat.

30261107_10160315604600596_7268993219449323520_n.jpg

Søtt lite glass med marmelade. 

Etter maten dro jeg hjem for å sove ut og pleie fyllesyken uten alkohol. Før eller senere må jo gifta ut av kroppen. Det hadde vært en blueshelg på alle måter, både musikalsk og følelsesmessig.