RSS Feed

Category Archives: Drama

Gathering hos Trym

Samme dag som Trym hadde fått en Meowth, var det en liten gathering hjemme hos han. Ingrid og Nami var i byen, og det måtte jo feires. Det var en torsdag, så etter trening kastet jeg meg i dusjen og slengte på meg jumpsuiten. Jeg smurte på meg litt ansikt, les sminke, også. For en liten stund siden fikk jeg noen løsvipper av Henia. Jeg er ikke veldig flink til å feste på slike. Det blir lim og vipper over hele ansiktet, så jeg spurte Ingrid om hun hadde lyst til å sette dem på meg. Hun var snill og sa ja. I tillegg sminket hun meg rundt øynene. Ingrid har sminkeskills.

Lashes on.

Trym måtte spille noen obligatoriske onlinekamper, mens vi jentene skravlet, drakk og sminket oss. I tillegg til Ingrid og jeg var Anne-Grethe, Tryms bestis, der. Hun er veldig hyggelig. Aggis og Ingrid delte sminke-erfaringer. Jeg prøvde å lære mest mulig der jeg satt. Når det kommer til sminke er jeg i grunnen veldig lat. Mascara, øyenskygge, concealer, solpudder og litt leppestift. That’s it. Det er en del produkter jeg aldri har hørt om engang. Da Trym var ferdig med kampene sine tok Ingrid frem is. Det var ikke hvilken som helst is.

Denne var ganske god. Det var vel rundt 4% alkohol i den.

Vi dro etter hver ut på byen, da en litt utrivelig nabo ville lage kvalm. Vi dro på Paddys, hvor skingrende karaokestemmer møtte oss i døra. Jeg fikk selvfølgelig lyst til å synge selv, men jeg fikk ikke med meg noen på å synge sammen med meg. Det var dessuten ganske stappa på Paddys, så det var litt tiltak å skubbe seg bort til mikrofonen. Aggis tok en del fine bilder av oss.

Ingrid og jeg.

Anne-Grethe, Ingrid og jeg.

Aggis og jeg.

Vi møtte også på folk fra Norstat som var ute for å feire bursdagen til John-Are. Koselig. Det var en hyggelig kveld. Jeg drakk ikke sånn altfor mye ettersom det var jobb dagen etter. Dennis, John-Are og Ronny skulle også på jobb. Om man føler seg litt sliten, så er det godt å ikke være alene om det. Særlig på jobb.

Toxic

Posted on

Jeg er ikke så glad i forandringer, men noen ganger er de positive. Noen ganger skjer det noe som gjør at du innser hvor lost du har vært før. Hvor mye negativt du har omringet deg med. Hvor mye som ikke har vært med på å bygge deg opp, men heller rive deg ned. Jeg trodde det var vanlig at man bondet med noen over folk man ikke likte, eller internaliserte andres drama. Slik at en ellers fin dag ble mørk og trist. Slik at man sakte, men sikkert plukket opp all den negative energien og selv ble negativ. Slik at man enkelte morgener ikke hadde lyst til å stå opp, fordi hva er vitsen. Alt er trist uansett. Slik er det jo ikke. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har grått på grunn av andres frustrasjon og problemer. Hvor mange ganger jeg har følt at jeg må velge mellom venner som ikke liker hverandre. Hvor mange ganger jeg har følt at uansett hva jeg gjør, er det ikke bra nok. Noen vil bli sure. Man kan ikke gjøre alle til lags. Man kan ikke ignorere sine egne følelser for å tekkes andre, for å bevare husfreden for enhver pris. “Det er ikke så farlig med meg, bare de andre har det bra.” Før eller senere sier det stopp. Man har svelget så mange kameler, jattet med når man ikke har vært enig, men ikke orker å diskutere. Jeg har vært glad i mennesker som gang på gang har skuffet meg, lovet gull og grønne skoger, for så å gjøre nøyaktig det samme igjen.

Jeg klarer ikke mer. Jeg kan ikke leve i en verden hvor jeg ikke kan be de jeg ønsker på samme fest fordi de misliker hverandre. Jeg kan ikke høre de samme negative dramahistoriene om og om igjen. Særlig ikke når de blir litt og litt omskrevet, slik at du ikke kjenner deg igjen i en historie du selv har vært en del av. Folk forandrer seg. Jeg vet i hvert fall at jeg har det. Jeg er ikke den samme jeg var for noe år tilbake. Jeg er mer glad i meg selv, setter mer grenser. Før var det mye du kunne gjøre, og jeg ville ha godtatt det. Ting jeg syntes var greit før, er helt uakseptabelt nå. Jeg ønsker ikke vondt over noen. Jeg vil bare få lov til å ha det bra. Slippe å forsvare alt jeg gjør hele tiden. Jeg fortjener bedre. Jeg har tatt hensyn til andres følelser på bekostning av mine egne. Hvorfor skal andres følelser være viktigere enn mine? Det er jo helt sprøtt. Jeg har til og med opplevd en intervensjon, du vet slik man ser i amerikanske komedier, hvor jeg har fått beskjed om å åpne øynene mine, ikke la meg tråkke på. Ikke være så naiv. Og jeg har forsvart den det gjelder. Kommet med unnskyldninger. Forstått ting i hjel. Selv om jeg har visst bedre. Når noen forteller deg at de ikke kan ha noe særlig kontakt med deg fordi det betyr å også ta med noen andre på kjøpet, er det ikke gøy. Nå sier dette litt om den som sier det, jeg hadde aldri gjort det selv. Alle varsel-lamper burde lyse, men jeg heier alltid på “the underdog”, helt til jeg selv blir “bitt”. Jeg sier ikke at alt er svart/hvitt. Jeg har hatt fine stunder, glimt av lykke. Jeg har hatt det gøy, men jeg har også hatt mye vondt i magen, vært redd for konflikter. Vært destruktiv. Drukket for mye og gjemt hodet i sanden. Gått rundt på eggeskall. Det ble så vanlig at jeg trodde det var slik det skulle være, for alltid. Jeg tok heldigvis feil. Jeg vet ikke hvem som kommer til å lese dette innlegget, eller hva det vil bety. Jeg legger det egentlig bare ut fordi det er godt å sette ord på følelsene jeg har hatt så lenge. Som har vært mer eller mindre underbevisste. Nå skal det sies at jeg også kunne ha vært flinkere til å ta opp med andre når det er noe jeg ikke liker. Ta konflikten der og da, i stedenfor å fake at alt er bra. Det går bra en god stund, helt til det ikke gjør det lenger, helt til man har blitt pushet for langt og det du føler er som et goldt og livløst ørkenlandskap. Og hva om den du snakker med ikke vil forstå, går i forsvarsposisjon og krangler med deg. Hva om det du vil si er såpass sårende og du ikke vil såre? Hva om svaret er:”Jeg blir ikke invitert på jobbfest, fordi da kommer du også, slik du gjorde sist”. Hva om svaret er:”Du ble ikke invitert fordi ingen ville at du skulle komme”. Hva sier du da? Hva gjør du når du har beskyttet noens følelser så lenge at du kjenner deg helt utslitt. Hva da? Det finnes ingen fasitsvar. Jeg ønsker at alle skal ha det bra, men hva gjør du når noen er såpass ødelagt at det du gjør ikke vil gjøre noen forskjell fra eller til. Når vedkommende omgir seg med kaos, og selv ikke ser at noe av kaoset er vedkommendes egen feil. Ingen andres. Hva da?

Bursdagsfesten til Ida

Lørdag 09. februar var det bursdagsfest for Ida hos Ann Kristin og Amund. Jeg hadde bakt de sedvanlige gulrotmuffinsene og pyntet dem ganske kreativt.

20190218_134720.jpg

Jeg tok med meg alkohol og muffins og dro på jobb. Planen var å dra rett til Ann Kristin og Amund etterpå, men ettersom jeg presterte å glemme igjen gaven, ble det ikke helt slik som jeg hadde planlagt. Jeg slapp heldigvis å drasse med meg alt sammen hjem igjen.  Jeg satte det igjen hos AK og Amund, og skyndte meg hjem for å hente den gjenglemte gaven. Jeg hadde laget en tavle, tror kanskje det er den fineste jeg noen gang har laget, og kjøpt litt diverse nerdegreier på eBay.

IMG_20190215_151933_223.jpg

Ida ble kjempeglad. Det er lett å finne presanger til noen som liker de samme tingene som en selv.

20190218_134947.jpg

Luna, en av de søte kattene til Ann Kristin og Amund.

52387524_10161584060575596_6414949070107836416_n.jpg

Ida åpner gaver. Se på den kule krona hun har på seg. 

Vi andre hadde på oss partyhatter fra Flying Tiger.

53139455_10161584079300596_7279996324366254080_n.jpg

Ida foreslo at vi skulle spille Cards Against Humanity, og noen av oss heiv oss på. Det er lurt å spille før man blir for full til å følge med. Denne gangen gikk det mye bedre. Det ble uavgjort mellom Jane og meg.

Snapchat-341837767.jpg

Etter at vi hadde spilt oss ferdig, var det tid for kake. Den var kjempegod.

IMG_20190218_142305_125.jpg

Skikkelig digg med kake.

Jeg var litt redd for at ingen skulle like muffinsene mine, men de ble heldigvis spist opp.  Etter kakespisingen satte jeg med ned i sofaen sammen med Fozzy. Folk satt litt spredt rundt omkring, og det ble litt mingling.

52151354_10161584119680596_8087806460731326464_n.jpg

Fozzy med partyhatt.

I det siste har jeg spist mindre enn jeg pleide å gjøre tidligere, så det skulle ikke så mye alkohol til for at jeg merket det. Jeg hadde med meg en flaske rødvin med relativt lite sukker. Det var for det meste god stemning, men litt kaotisk mot slutten før vi dro ut, noe som er synd. Vi ble litt spredt. Ann Kristin, Ida, Fozzy og jeg havnet på Nikkers. Vi danset og sang med til musikken. Noen av oss var flinkere enn andre. Ann Kristin og Ida kunne de fleste sangene. Jeg merket at jeg var ganske full. Jeg presterte å velte vinglasset til Ida. Det knuste til og med. Jeg kjøpte et nytt til henne.  Vi hadde det ganske artig på dansegulvet, rent bortsett fra litt for nærgående tafsegutter da. De måtte finne seg i å bli kjeftet på.  Den ene tok det ganske bra, mens den andre ble sur og frekk. Han har bedt om unnskyldning for at han var en dust. Alkohol kan av og til føre til at ellers snille mennesker gjør og sier stygge ting. Det ble nachspiel hos AK og Amund. Jeg tilbrakte egentlig det meste av tiden med å sove på underlige plasser. Først sov jeg på gulvet på badet, mens Siv spurte meg om hvordan jeg hadde klart å bli så full. Jeg tror ikke hun fikk noe fornuftig svar, ettersom jeg jo var dritings. Oppskriften er for øvrig lite mat og en del alkohol. Etter at jeg hadde sovet litt på badet, sov jeg på gulvet bak sofaen. Sofaen var opptatt. Det var egentlig helt greit å ligge der. Jeg fant ut at det sikkert var bedre å sjangle hjem til seg selv for å sove ut rusen. Jeg husker ikke helt om jeg sa hadet, eller om jeg bare forsvant. Ute var det lyst, og jeg møtte på en og annen morgenfrisk person. Det var heldigvis ikke så langt å gå/sjangle. Jeg gadd ikke ta av meg skoene i trappa. Jeg gjør det stort sett ettersom brodder i trappa er fyfy, men det hender jeg gir f… Dette var en av disse gangene. Dagen derpå var ikke så ille som jeg hadde forventet. Jeg kastet ikke opp, klarte å se på tv og fikk i meg mat. Jeg hadde heller ingen mystiske blåmerker eller sår. Fornøyd med den.

 

 

 

Halloween x2

Posted on

Jeg elsker å kle meg ut, og tradisjonen tro var jeg klar for årets halloween. Jeg skulle på hele 2 fester. Den 27. oktober skulle Ida og jeg på fest hos Thea og John-Are. Felix tilbød gratis sminke, og jeg kastet meg på. Den 26. var Ida og jeg innom for å få en litt grim look. Jeg skulle på jobb dagen etter og så rett på fest, så det var særdeles viktig at dette var sminke som ville tåle at jeg sov med den. Før jobb skulle jeg til Cactus frisør for å ordne håret. Som sagt, jeg går virkelig ALL INN. Karoline sminket meg. Jeg synes det ble veldig bra. Jeg fant et bilde på nett, og det ble i grunnen ganske likt.

Screenshot_20181026-184818_Samsung Internet.jpg

Målet.

49710260_10161414034980596_9204884186920386560_n.jpg

Resultatet.

Snapchat-619726160.jpg

Stina er et spøkelse.

Det gikk greit å sove med sminken, men jeg frisket den litt opp hos frisøren. Jane, frisøren min satte også på meg falske øyevipper. Jeg har ikke sjans til å få til det selv. Vi var fornøyde med resultatet begge to.

49949382_10161414059545596_7884878820887494656_n

På plass på jobb. Jeg fikk ikke like mange rare blikk som jeg hadde regnet med. De er vel vant til min ikke alltid A4-stil. Så var det jo tross alt halloween.

49508054_10161414082850596_1533586418851381248_n.jpg

Kjole fra Motehuset. Fått dressjakka fra Henia.

49276789_10161414099600596_8196519444567031808_n.jpg

Med vingene. Jeg hadde bestilt noen sår fra ebay. Fant noen på Flying Tiger også. Synes de gjorde seg.

Etter jobb dro jeg bort til Ida. Vi spiste litt pizza og drakk litt øl, før vi kastet oss i en drosje, ja jeg er lat, og troppet opp hos John- Are og Thea.

49767947_10161414120390596_1974078483772473344_n.jpg

Vertinnen og meg.

Snapchat-1262196706.jpg

Ida og meg.

49594167_10161414307655596_7626728054919790592_n.jpg

En glad banan.

Snapchat-984309314.jpg

Fozzy og Polly.

49767934_10161414341510596_2530937512143093760_n

Ronny er en bjørn.

Det ble etter hvert ganske så stappa i den lille stua. Heldigvis er fulle folk ikke så nøye på om de må sitte tett. Jeg har hatt en del slike fester i min tid. Det ble konsumert mye alkohol, av alle, ikke bare meg. Det ble bytur. Noen av oss havnet på Nikkers. Vi ble enda fullere. Noen av oss ble bitt i puppen. Tequila-shotter skjedde. Så ble det en del kaos. Hadde jeg bare avsluttet kvelden da, men det gjorde jeg ikke. Anyways. Dagen derpå var grusom. Tror jeg var sliten hele uka jeg. Jane skulle ha halloweenfest helgen etter. Jeg hadde satt meg som mål å skjære ut et gresskar og lage muffins med innmaten.

Screenshot_20181030-130433_Samsung Internet.jpg

Jeg fant en mal på nett.

IMG_20181101_001045_733.jpg

Det ble slettes ikke så verst.

Neste gang skal jeg passe på å fjerne enda mer av innmaten. Jeg var litt slurvete. Videre er det tvingende nødvendig å ikke glemme å sette gresskaret ut i kulden. Det klarer seg ikke så bra inne.  For å lage gresskarmuffins fulgte jeg følgende oppskrift: Det søte liv- gresskarmuffins. Jeg sløyfet valnøttene. Resultatet ble veldig bra. Dette skal jeg definitivt lage igjen.

Snapchat-801877246.jpg

Gresskarmuffins.

20190106_180914.jpg

Den 03. november var Lars Erik og jeg klare for fest. Vi dro til Jane litt før festen begynte. De andre kom ikke lenge etterpå. Snart var alle på plass.

Snapchat-1877847972.jpg

Bestemte meg for å være katt.

20190106_181644.jpg

Hodeskallekopp fra Flying Tiger.

20190106_181813.jpg

20190106_182408.jpg

20190106_182537.jpg

20190106_182934.jpg

20190106_183337.jpg

Det var nok av godsaker på bordet.

49389758_10161414530025596_7839885542358515712_n.jpg

Jeg fikk låne en maske av Jane.

49735031_10161414591385596_5544585861812715520_n.jpg

Ann Kristin er Baktus.

49792273_10161414601770596_1721440596091994112_n.jpg

Amund er Karius.

49666963_10161414618270596_3535161923202973696_n.jpg

Ann Kristin og Ida.

Snapchat-812879922.jpg

Haha her ser Fozzy litt molefunken ut.

Jane hadde disket opp med utrolig god mat; One Pot Wonder og hvitløksbrød. Det var noe av det beste jeg hadde spist på lenge. Jeg spiste og spiste.

Snapchat-1953532874.jpg

Snapchat-933782779.jpg

49503014_10161417509255596_33873754228523008_n.jpg

Selfie med Jane.

49896636_10161417524425596_6260346198960373760_n.jpg

Glad banan som koser seg med gresskarmuffins. De ble en hit forresten.

For et år tilbake hadde noen av oss kjøpt en mekanisk edderkopp til Fozzy fra Flying Tiger. Han er livredd for edderkopper. Ja, vi er nok ganske slemme. Denne gangen hadde vi endelig husket å ta den med oss. Vi ventet i spenning på reaksjonen.

Snapchat-1874714973.jpg

Her er et bilde av Lars Erik som poserer sammen med edderkoppen. Han er ikke redd, bare later som.

Fozzys reaksjon.

Merkelig nok ville ikke Fozzy ha gaven sin. Jane, derimot, ville veldig gjerne ha den. Så det ordnet seg jo. Jeg var ganske sliten, og jeg drakk en del, så da Lars Erik og jeg dro fra festen, kom jeg i skade for å glemme å si ha det. Noen ganger når jeg er sliten og full har jeg nok med meg selv og glemmer alle andre. Lars Erik og jeg skulle se noen episoder av Veronica Mars, men vi sovnet på sofaen. Dagen etter var jeg fryktelig fyllesyk. Stakkars Lars Erik som måtte henge med et vrak.  Han stakk en tur til Ida før toget hans gikk. Hun var sannsynligvis ikke fullt så vrak som meg.

 

 

 

 

 

 

 

 

“Fløy en liten gulfugl gjennom vinduet, gjennom vinduet…”

Den 09. august, mens jeg var på en liten Pokemon-rusletur, møtte jeg på en skjønn bevinget krabat i gresset i parken. Den så definitivt ikke ut til å høre hjemme der. Jeg kom på at jeg hadde sett noen legge ut innlegg på facebook om denne fuglen. Jeg har ingen erfaring med nymfeparakitter, men jeg gjorde et forsøk på å fange den allikevel. Den var ikke helt med på det.

46492195_10161213933995596_7148130576292118528_n

Søte fuglen.

Det virket som om nymfeparakitten var i dårlig form. Jeg ble bekymret for at den skulle bli middag for eventuelle rovdyr i området, så jeg postet innlegg på diverse dyrevern-sider i håp om at noen kunne hjelpe med å fange den.

46339028_10161213956865596_6558330222503002112_n

Jeg måtte tilslutt gå hjem for å spise. Jeg må innrømme at jeg sov litt dårlig den natta. Heldigvis ble den nye vennen min fanget inn og brakt til Buddy på Strandtorget. De ga den navnet Bob, og etterlyste eieren i flere dager før den fikk komme i fosterhjem hos noen som allerede hadde en nymfeparakitt. Det virket som om de to fuglene kom godt overens heldigvis. Det meldte seg dessverre ingen eier. Jeg mistenker at det ikke var noen der ute som savnet den lille tassen. Kanskje var det noen som slapp han ut med vilje, noen som skulle på sommerferie. Det er ganske trist å tenke på. Jeg fatter ikke hva som feiler slike ufølsomme drittmennesker. Om man ikke kan ta vare på et dyr, burde man virkelig ikke skaffe seg et. Man har ansvar for et liv, uansett hvor lite. Heldigvis gikk det bra med Bob. Jeg er glad han ikke ble spist opp.

 

 

17. mai

Posted on

Den 17. mai hadde Ida og jeg arrangert Champagnefrokost hos meg. Det var spleiselag, så det ble ikke så innmari dyrt på noen av oss. Vi hadde handlet inn en del mat, og skulle lage i stand før gjestene kom. Før frokosten hørte jeg Ida synge på Stortorget sammen med koret sitt: Vingar Vokale Damekor. De var flinke.

36717202_10160672033395596_1718336206615347200_n

36806992_10160671998775596_2337915462748209152_n

Vingar Vokale Damekor.  

Vingar Vokale Damekor- Nå livnar det i lundar.

Både Ida og jeg var ivrige etter å komme oss tilbake til leiligheten, jeg fordi jeg helst ville begynne på maten, og Ida fordi hun hadde vondt i foten sin. Jeg kjente at jeg ble litt stressa etterhvert som tiden gikk.  Ingen hadde fortalt Ida at koret skulle synge mens barnetog-korpsene spilte nasjonalsangen. Vi ble begge ganske oppgitte da vi skjønte det. Aldri hadde det vært et så langt tog heller, så det tok sin tid før alle var på plass.

17.mai-stemning på Stortorget.

Vi var tilbake rett før gjestene kom. Jeg stresset rundt som en sprettball mens de slo seg ned. Endelig var alt på plass, og vi kunne sprette flasken med bobler og forsyne oss av maten.

36834691_10160672780900596_6642121821812424704_n

Ida, Thea og John-Are.

36733979_10160672800150596_2205373600922337280_n

Fozzy.

36725162_10160672820380596_7946800244862222336_n

Ida og meg.

36723810_10160672828620596_7209505740556337152_n

17.mai-bordet.

36783069_10160672844215596_8001836071757283328_n

Nam nam.

Jeg hadde ordnet litt i stand på verandaen også, slik at folk kunne sette seg der hvis de ønsket det.

36851126_10160672856240596_5998126106098532352_n

Elise og Jane kom også etter en stund. Da det var tid for å se russetoget, tuslet vi opp i gata og stelte oss ved Søndre Park. Det var masse folk.  Jane og Fozzy var igjen på verandaen i solen.

36735826_10160672910690596_8004810671617212416_n

36743295_10160672926480596_2508482435277127680_n

Russetoget var litt som det alltid er; masse fulle russ, intetsigende slagord og høy musikk. Noe var litt morsomt da.  Thea og John-Are dro hjem til seg selv etter at vi hadde kjøpt oss is på Mix. Vi andre dro tilbake til Grønstads Gate. Fozzy skulle videre på grillfest hos ei venninne, så han dro ganske rett etter at vi hadde kommet tilbake fra russetoget.  Jeg trodde først noen av oss hadde dratt inn jord på gulvet, men det skulle vise seg at det var skoene til Fozzy som gikk i oppløsning.  Han hadde lagt igjen små og store biter av sko på veien til grillfesten. Jeg måtte le da han fortalte det. Ganske så komisk.  Jane og Elise hadde planer med familien senere på dagen, men de ble brått endret da faren til Jane ble kjørt til sykehuset på Hamar i ambulanse. Det hele var fryktelig skremmende for oss alle, men selvfølgelig helt grusomt for familien hans. Elise og Jane dro til Hamar og Ida og jeg ble sittende igjen for å vente på nyheter. Det ble, naturlig nok, ikke den helt store feststemningen etter dette. Tilstanden til Janes far var veldig kritisk, men vi fikk heldigvis en telefon utover kvelden om at det hadde gått bra.  Ida og jeg kunne slappe litt mer av. Vi tok en relativt tidlig kveld. Det hadde tross alt vært en ganske krevende dag.

 

The bunny-blues

Posted on

Som nevnt skrev Ida, Kristine og jeg oss opp på en liste på Hi-Fi klubben for å være med i trekningen av weekend pass til Lillehammer Bluesfestival. Det var nok ikke så mange på denne lista, for vi vant to billetter hver, 6 billetter til sammen. 29543180_10160239807890596_413175019156567800_n.jpg

Festivalen var 23-24 mars, samme helg som Ida skulle dra hjem til Røros. Det var utrolig synd at hun ikke fikk være med på festivalen. Hun gav bort billettene sine til Ann Kristin og Amund. Jeg tok med meg Jane og Kristine tok med seg Siv, moren til Ann Kristin. Vi hørte først med Fozzy, men han takket nei da blues ikke er hans greie. Synd for han. Han angret seg senere, men da var det for sent. Siv satte veldig stor pris på musikken, så det var nok rett person som fikk den billetten. Da vi fikk de gode nyhetene fra Hi-Fi klubben, var jeg enda lykkelig uvitende om hva som kom til å skje med Sjefen dagen etter.  Fredagen, mens vi ventet på en telefon fra Lillehammer Dyreklinikk, en helt annen samtale enn den jeg fikk, gjorde vi ærend i byen. Vi var en tur innom polet. Bare jeg kjøpte noe der ettersom Amund skulle være sjåføren vår denne helgen. Istedenfor å bruke penger, tjente han penger. Veterinærene på Lillehammer Dyreklinikk mente at jeg burde dra på bluesfestivalen. Jeg burde ikke være alene i min sorg. Jeg trengte noe annet å tenke på. Amund kjørte meg hjem. Han hadde ikke lyst til å la meg være alene, men Jane skulle avløse han om noen minutter, så jeg sendte han hjem til Ann Kristin. Hun hadde vært på jobb til 16.00. Jeg skiftet til noe som ikke var joggebukse, droppet sminke da jeg visste at jeg ganske sikkert kom til å gråte en del denne helgen og hadde på meg solbrillene. Solbriller er et must når man gråter i det offentlige rom. Jane og jeg dro på Heim for å nyte et bedre måltid. Vanligvis er Fish & Chips kjempegodt. Det var det i og for seg denne gangen også, men jeg hadde ikke den helt store matlysten, naturlig nok. Dessuten var ikke fisken like crispy som den pleier. Den var kanskje litt preget av situasjonen.

30124197_10160300233720596_2108407450316611412_n.jpg

Etter måltidet skulle vi opp til Lillehammer Hotell, hvor konsertene skulle være denne fredagen, for å bytte inn billettene i slike bånd man fester rundt armen. Kristine møtte oss på Heim. Sammen dro vi opp til hotellet. Jane kjørte. Hun hadde edruhelg i likhet med Amund. Vi vekslet alle billettene inn i bånd og dro ned til byen igjen.

29793576_10160300270765596_5362168200659150702_n.jpg

Vi møttes alle hos meg for å drikke litt, eller i mitt tilfelle mye, før konserten. Det var koselig, men jeg hadde også noen triste tanker inne i mellom. Heldigvis var alle veldig forståelsesfulle. Det hjelper å være sammen med folk som enten har hatt eller har dyr. De vet hvor vondt det er når man mister et kjæledyr. Vi snakket om Sentrum Dyreklinikk sin behandling av Sjefen. Alle var enige i at jeg måtte skrive den mailen. Etter mange alkoholenheter var vi på plass på Lillehammer Hotell. Jeg presterte å falle ned trappa på vei ned fra meg. Det må ha laget et voldsomt spetakkel. Vondt var det også, men jeg kjente det heldigvis ikke der og da. Jeg hadde glatte sokker, jeg må bære skoene mine opp og ned ettersom jeg ikke gidder ta av og på broddene. Hadde sikkert ikke tryna så heftig om jeg ikke hadde vært så full, men men. Shit happens. Det gikk jo tross alt ganske bra. Jeg slapp unna med to digre blå/lilla blåmerker. På hotellet var det mange konserter som holdt på samtidig. Vi slo oss ned på noen stoler i hovedsalen. Det var ikke egentlig så mange mennesker der. God plass til å danse. Jeg dro med meg den eneste gutten i gjengen vår på dansegulvet. I følge Siv så det ikke så aller verst ut. Nå skal det sies at jeg sovnet på skuldra hans et par ganger, men jeg våknet igjen nesten med en gang. Det var litt underholdende for de andre:”Oi, nå har hun sovnet! Nei, nå er hun visst våken igjen”. Vi var de eneste som danset. Brydde jeg meg?.. Vel nei. Var i en fin tilstand av “Jeg gir faen”. Det er en mye bedre sinnstilstand enn jeg var i tidligere på dagen.

29683215_10160300315390596_2399202454791949717_n.jpg

Det skjer ting på scenen.

29695505_10160300333240596_5696208364771053484_n.jpg

Jeg var merkelig nok ikke den fulleste på hotellet. En dame kastet opp på gulvet etter at Jane hadde kjørt meg hjem.  Da jeg var hjemme igjen, hadde jeg en runde med fylletelefoner. Snakket med mamma og gråt, snakket med Lars Erik og gråt. Ringte til Remi, som heldigvis ikke tok telefonen. Hørte om naboene hadde vært ute på byen og fremdeles var våkne. Det hadde de ikke. Sånn blir jeg da. Dagen etter skulle jeg på jobb. Følte meg for jævlig, men jobb er jobb. Jeg sto opp tidlig, på grunn av hodepinen var det uungåelig, og presset i meg et glass med Treo og Berocca.

29694381_10160300368155596_6826917514644947386_n.jpg

Etter at glasset var drukket opp, dro jeg på Nikkers for å spise en solid frokost før jobb. Bacon, egg og poteter var kjempegodt. Jeg hadde med meg en boks cola og noen vårruller til senere. Det viste seg at vi var for mange på jobb, så jeg meldte meg frivillig til å booke meg av.  Det var dumt jeg ikke fikk med meg timene, men jeg var glad for at jeg nå kunne få med meg alle konsertene som var i byen på dagtid. Jeg møtte Kristine og Amund på Hi-Fi klubben. Jeg var der en liten stund, men jeg følte for å sette meg ned på Haakons med en øl, så jeg møtte Siv der. Jeg slo meg ned ved siden av henne i baren, bestilte meg en øl og lyttet til bandet som spilte. Amund og Kristine kom også etter en liten stund.

Lumberjack Rebels & TBA på Haakons Pub

29694538_10160300430835596_5261568655519410659_n.jpg

Kristine tok med seg påskeharen og påskekyllingen på bluesfestival.

Etter hvert kom fyllesyken og fyllenervene. Jeg sleit med å få i meg den første ølen for å si det sånn, men etter etter en stund gikk det mye bedre.

God stemning på Haakons. Vi synger!

Etter at konserten var over gikk folk litt hvert til sitt. Kristine gjorde noen ærend i byen med datteren sin, Siv satt litt til på Haakons og Amund og jeg var innom Bare Bar før vi tok oss en tur på Lillehammer Pizzeria. Mat må man ha tross alt, sorg eller ikke.

30415140_10160315460835596_4382913503074189312_n.jpg

Vi delte en porsjon nachochips med kjøttdeig og ost. 

Etter maten tuslet vi bort til Flying Tiger. Ann Kristin var ferdig på jobb. Jeg dro hjem og de to andre dro til seg. Folk ordnet seg litt før vi møttes hos meg igjen. Mer vin og øl. Både Ann Kristin og jeg var begynt å bli litt fyllesyke og slitne. Vi snakket om at det jo strengt tatt ikke var nødvendig å dra opp på hotellet om vi ikke var i form til det. Vi festet blikket på “Danskebåten”, som gikk på tv, mens vi lo av det tullete programmet. Særlig “Tottisbandet” ble ganske morsomt etter hvert. Kristine dukket opp da det hadde gått en stund. Hun klarte å dra opp stemningen. Med seg hadde hun en veldig god rødvin som hjalp på fyllesyken. Nok engang var vi i farta.

30414678_10160315479845596_5929649002956980224_n.jpg

30265187_10160315480045596_5109634244573921280_n.jpg

Amund.

30414646_10160315483010596_122715745451769856_n.jpg

Kristine.

Amund kjørte Siv og Kristine opp til hotellet først. Ann Kristin og jeg trengte litt tid på å komme oss helt på topp igjen. Amund kom tilbake for å hente oss etter litt tid. Jane var veldig sliten etter fredagen. Hun har fibromyalgi, noe som gjør at en slik fest tar på, enten man drikker eller ikke. Det var synd hun ikke fikk med seg lørdagen, men det var nok godt å sove skikkelig ut også.

30443176_10160315516040596_3750480496451125248_n.jpg

Alltid gøy med live musikk. 

30412178_10160315520580596_871036285504978944_n.jpg

Søte vinglass med lokk. Ganske praktisk.

Musikk

30515809_10160315529930596_5003300307547979776_n.jpg

Marius Lien jammer i gangen

Vi ruslet litt rundt og kjøpte oss noe å drikke i lobby-baren.

30441346_10160315545455596_1291282883910041600_n.jpg

Musikk i lobby-baren.

30414699_10160315549735596_7467449480510439424_n.jpg

Irish Coffee.

Etter at vi hadde minglet litt i baren, var vi på plass ved hovedscenen igjen.

Rolf Wikström

30261492_10160315577280596_5695973945644154880_n.jpg

Ikke verst for en 71 år gammel mann.

29570296_10160247933640596_3669932169506526040_n.jpg

Roar Kongelf var også der.

30227060_10160315588890596_6634385099653644288_n.jpg

Programmet for lørdagen.

Etter at festivalen var slutt, var det nachspiel hos meg. Det trakk ut til klokken 08.00 neste morgen. Folka ble over og vi dro ut på Egon for å spise frokost. Alle var mer eller mindre fyllesyke. Det hjalp litt med en supergod frokost og en øl til maten.

30265404_10160315599835596_7391517538208710656_n.jpg

Godt med mat.

30261107_10160315604600596_7268993219449323520_n.jpg

Søtt lite glass med marmelade. 

Etter maten dro jeg hjem for å sove ut og pleie fyllesyken uten alkohol. Før eller senere må jo gifta ut av kroppen. Det hadde vært en blueshelg på alle måter, både musikalsk og følelsesmessig.

Jævlig

Posted on

Jeg sitter her i sofaen, fyllesyk og jævlig mens jeg prøver å sette ord på følelsene som river og sliter i meg. Fredag skjedde det utenkelige, jeg mistet min dyrebare lille pelskledde baby, Sjefen. Han skulle file ned tennene. Alt gikk fint helt til oppvåkningen, da han fikk krampe og døde. Gikk ut av tiden. Borte for alltid. Veterinæren ringte meg og strevde med å levere budskapet. Han var veldig lei seg. Alt ble veldig uvirkelig. Jeg gråt selvfølgelig slik jeg gjør når jeg ikke bryr meg om å holde noe tilbake. Jeg gråter nå også mens jeg skriver. Jeg var heldigvis ikke alene da jeg fikk telefonen. Amund hadde kjørt meg til klinikken og holdt meg med selskap. Vi hadde noen ærend i byen og var på vei tilbake til Lillehammer Dyreklinikk da telefonen ringte. Oppløst i tårer vandret jeg inn. Jeg fikk ta farvel med min lille skatt. Jeg fikk en følelse av å være litt utenfor meg selv. Hørte meg selv snakke, så meg selv løfte han opp og kose med han selv om han aldri mer kom til å føle kjærtegn. Jeg snakket til den døde kroppen. Klarte ikke gå. Veterinærene var selv på gråten. Det var den første kaninen de hadde mistet i narkose. De hadde gjort alt de kunne for å redde han, hatt nødvendig utstyr og forsøkt gjenopplivning, men det nyttet ikke. Da han fikk krampe passet de på å flytte buret til Nille så hun ikke skulle behøve å være vitne til episoden.

Som i en døs valgte jeg ut en urne. Jeg aner ikke hva den jeg valgte koster eller hvor mye kremasjonen setter meg tilbake økonomisk. Bryr meg ikke. Orker ikke. Sto der litt til. Amund gjorde sitt beste for å trøste. Jeg så at det gikk veldig innpå han. Ann Kristin og han har selv kanin. Pernille ligner veldig på Sjefen. Jeg klarte etter hvert å rive meg løs fra den livløse kroppen. Snakket med den ene veterinæren om at jeg håpet sjelen hans er der ute et sted. Noe annet er liksom for grusomt. Hun fortalte meg at hun var helt sikker på det. Hvis det finnes et liv etter døden gjelder det også for dyr. Hvis hun ikke hadde trodd det, hadde det å være dyrlege blitt for vanskelig. Jeg ser den. Den søte veterinæren/assistenten, litt usikker på hva hun er,  fortalte meg at hun dessverre ble nødt til å avlive den ene kaninen sin da den er syk. Hun følte derfor ekstra med meg i min sorg. Hun har en kanin til, og denne trenger et nytt hjem. Ville jeg ha den? Jeg takket ja. Nille trenger en kaninvenn.

Det har gått noen dager siden jeg begynte på dette blogginnlegget. Jeg måtte legge det fra meg, da det ble for trist. Jeg er ikke lenger fyllesyk, men veldig sliten.  Jeg har fått Lillemor, den nye kaninen i hus. Henia, Ann Kristin og Amund var med meg da jeg hentet henne. Hun er kjempesøt. Veldig mye større enn jeg er vant til, men jeg ble knyttet til henne der og da. Lillemor er en blanding av Fransk Vedder og New Zealand Red. Sammenlignet med henne blir Nille veldig liten. Jeg har aldri hatt to hunnkaniner sammen før, så dette er veldig nytt for meg. Etter påske skal jeg sterilisere Lillemor. Det er anbefalt. Mindre hormoner og territoriell oppførsel. Lillehammer Dyreklinikk ville betale for prosedyren. Snilt av dem synes jeg. Jeg gruer meg, naturlig nok, veldig til hun skal i narkose. Jeg er litt glad for at det er så mye praktisk jeg må fokusere på nå; bonding, større innhegning, hvordan unngå at min store Lillemor hopper opp på buret og skader seg. Det er mye å tenke på. Lillemor har bodd i en stall og er vant til å drikke av en skål. Hun har heldigvis skjønt hvordan vannflaska fungerer nå. Jeg har latt de to jentene hilse på hverandre. Det ser ut til at det kan komme til å gå greit, men det kommer til å ta tid. Jeg har bestilt en ny innhegning som kan festes på den jeg har. Dermed vil det bli litt mer plass til å hoppe. Når det gjelder min hoppeglade kjempekanin har jeg en plan som kanskje kan fungere. Dersom jeg fjerner taket på buret og fester innhegningen til et kompostgjerde bak bunnen, vil det ikke være noe å hoppe opp på.

Lillemor spiser gulrot

Jeg kommer til å skrive en mail til Sentrum Dyreklinikk hvor jeg ber dem innstendig om å ta grundigere undersøkelser når en bekymret dyreeier gjentatte ganger oppsøker dem. Jeg har ganske sikkert havnet i overbekymret-dyreeier- kategorien. Ingen har noen gang foreslått at det kanskje hadde vært lurt å ta røntgen, bare for å være på den sikre siden. Som dyreeier føler jeg naturligvis på at jeg burde ha insistert på å ta ulike prøver, men jeg ville så gjerne tro på dem når de gang på gang hevdet at han var frisk. Tvilen kom allikevel alltid snikende etter noen måneder. Nye undersøkelser. De samme svarene som sist. Mange penger ut av vinduet. Jeg vet nå at Sjefen har gått lenge med feil tannstilling. Han har hatt en betennelse i tannkjøttet, som ganske sikkert har vært vond og gjort det vanskeligere å få i seg mat.  Hadde jeg bare lest innlegget i Den Store Kaninboka om hva som er vanlige undersøkelser når man mistenker at noe er galt tidligere, hadde jeg insistert på å ta alle disse prøvene. Det er ulik kompetanse på kanin, men dersom man føler at man ikke kan hjelpe, er det bedre å henvise til en klinikk som har den nødvendige kompetansen. Jeg kommer til å fortelle min historie og avslutte med at min lille umistelige pelsball kanskje kunne ha vært i live i dag om han hadde sluppet å gå så lenge med smerter, hvis de hadde gjort grundigere undersøkelser. Jeg kommer til å understreke hvor viktig det er for en dyreeier å bli tatt på alvor.  Jeg ønsker ikke på noen måte å være vanskelig, sint eller dramatisk, men jeg er sikker på at alle veterinærer ønsker å gjøre en god jobb, og her er det på sin plass med litt konstruktiv kritikk, tross alt.

Tenna i tapetet eller…..

Posted on

De siste månedene har vært begivenhetsrike på godt og vondt. Etter ferien begynte jeg prosessen med å sette kroner på fire av fortennene i overmunnen. Jeg skal ta fire i kjeven under også, men jeg har valgt å vente på ubestemt tid, da jeg har lyst til å ha en tilværelse som ikke kun dreier seg om smerter, sterke smertestillende og tenner. Jeg har har hatt dårlig emalje lenge, mye grunnet brus og juice, og noe er sikkert genetisk. Etter diverse blekerunder, som sikkert ikke gjorde saken bedre, med varierende resultat, besluttet jeg å forhøre meg om det var mulig å gå til anskaffelse av skallfasetter eller kroner. Tannlegen min opplyste meg om at fortennene mine “flasset”. De brakk av litt etter litt og måtte stadig slipes, noe som resulterer i kortere og kortere fortenner. Hadde jeg ventet mye lenger hadde de sikkert forsvunnet helt. I tillegg til denne sjarmerende kvaliteten var de gjennomsiktige. Null emalje gjør det med tenner. Man ser inn på det som er inni en tann og fargen er ikke Colgatehvit for å si det sånn, mer gulaktig.

Tannlegen min henviste meg til en tannspesialist på Moelv. Hun konkluderte med at jeg trengte kroner, og at jeg med ganske stor sannsynlighet ville få dekket deler av kostnadene av Helfo, noe jeg også gjorde. De dekket 21 000, resten måtte man dekke selv. Når man begynner på prosessen med å sette inn kroner, er første skritt å file ned de tennene som skal “byttes ut” til små pirajatenner. Jeg valgte å ikke se i speilet. Har man først sett seg selv med tannstumper er det sikkert et syn man ikke glemmer så lett. Eva, tannspesialisten, hadde tatt avstøpninger av tennene mine. Dette innebærer å ha masse greier i kjeften, anbefaler det ikke. Føles ekkelt. Hun limte på midlertidige plasttenner, de så faktisk ikke så verst ut, som jeg måtte gå med i 14 dager.  Jeg kunne spise stort sett som vanlig, men unngå knekkebrød og gulrøtter.  De to ukene gikk fort. Det var på tide å sette inn kronene. Det var ikke spesielt behagelig, men gikk ganske greit. Ettersom Eva hadde rotet en del rundt i munnen min hadde jeg regnet med smerte. Det jeg imidlertid ikke hadde regnet med var at den ikke ville avta, men heller øke i styrke. Det ble etter hvert ulidelig. Opphavet var med meg til legen, hvor jeg nesten besvimte. Jeg fikk utskrevet tramadol. Jeg sjanglet ut i gågata og kastet opp i en busklignende ting rett utenfor apoteket. Jeg må ha sett ut som en narkoman eller noe. Da jeg kom hjem tok jeg Paracet, Ibux og Tramadol. Det hjalp ikke. Fremdeles like vondt og dritkvalm i tillegg. Kastet opp en del.

Jeg måtte etter hvert krype til korset og få tannlegen min til å ta noen røntgenbilder for å sjekke om jeg hadde en betennelse et eller annet sted.  Den ene tanna nede var betent, ergo null effekt av smertestillende. Tannlegen rotfylte og fylte tanna med et betennelsesdempende  middel. Nå skulle det bli bedre. Det ble verre. Jeg var i ferd med å gå på veggen. Fikk sykemelding og Apocillin. Ettersom jeg ikke klarer å svelge piller, særlig ikke de store, fikk jeg både Ibux og Apocellin i flytende form. Førstnevnte smakte godt, sistnevnte derimot smakte slik jeg antar helvete smaker. Det var noen fæle uker, men opphavet var der for meg gjennom motløsheten og tårene. Jeg fikk suppe og kjærlighet. Etter noen dager begynte medisinen å gjøre jobben sin. Smertene ble lettere å holde ut. Ting ble bedre. Jeg kunne begynne å gå på jobb igjen, fremdeles avhengig av Paracet og Ibux, men jeg slapp unna Tramadolen. Siden alt som hadde med tenner å gjøre ble forbundet med smerte, klarte jeg ikke å glede meg noe særlig over de nye tennene. De føltes rare i munnen min, altfor lange. Det var de selvfølgelig ikke, men jeg var jo tross alt vant til mine egne, litt for små tenner. Tannspesialisten sa at alle følte det slik i begynnelsen, men at det ville gå seg til etter litt tid, noe hun selvfølgelig fikk rett i. Jeg var der 14 dager etter på kontroll. Alt så bra ut. Det var en stor lettelse. Jeg hadde ikke takla mer tannkomplikasjoner.

22282128_10159454064220596_8157028079696538953_n

I Moelv.

Den rotfylte tanna i nedekjeven skal få en permanent fylling torsdag om en uke. Da tar tannlegen også et bittelite hull i nabotanna. Det blir en siste gang etter det hvor han skal ordne noe greier på toppen av den rotfylte tanna. Det har vært mye styr, mer enn jeg hadde regnet med, men jeg har hatt mye besøk av familie og venner. All smerte til side, har det vært verdt det. Jeg kan endelig smile uten å skjemmes over fortennene. Det er en fantastisk følelse. Det gjør mye med selvtilliten.

22221788_10159453925065596_4024601773309856579_n

De nye tennene.

Jeg gikk ganske lenge på Apocillin. I den perioden kunne jeg ikke drikke alkohol, så det å gå ut og ta noen øl ble litt amputert, men det var faktisk ikke så verst med Munkholm heller.  Den 02. september var Raymond og jeg på Egon. Vi koste oss med en Partyplatter og øl.

22195355_10159453949195596_5741884825135877812_n

Min Munkholm. 

Etter måltidet dro vi på Felix og spilte noen runder biljard. Raymond påsto at han ikke var så god, men det var han, i hvert fall i forhold til meg.  Jeg dro hjem i god tid til å ta siste penicillindose. Raymond ble litt lenger. I løpet av den perioden jeg hadde besøk av mine foreldre, som for øvrig elsker den nye leiligheten og dens overnattingsmuligheter, ble det noen kafebesøk. Min mor og jeg koste oss med varm sjokolade med krem på Strada eller spiste lunsj, frokost for meg, på Opus. Veldig koselig.

22195307_10159453985795596_8185278947042039586_n

Varm kakao med krem på Strada.

Lørdag 09. september var Fozzy og jeg hos Ida. Vi drakk vin og skravla til det var på tide å gå på byen. Ida har i en lang periode hatt problemer med den ene foten sin. Den begynner å bli bedre nå, men det har tatt tid. Vi dro derfor ut på Haakons, ettersom det ikke er så langt unna der Ida bor.  Utstyrt med krykker og pågangsmot var vår vertinne klar for en kveld på byen. Jeg gikk hjem ganske tidlig, jobb dagen etter, men Fozzy ble og passet på.  Det var en koselig kveld.

22195424_10159454013990596_2627995364844012222_n

God stemning.

Jeg avslutter blogginnlegget med bildet av de utrolig kule nye skoene mine. De skal brukes til poledance og de er mye mer komfortable enn de kanskje ser ut. Jeg gleder meg til å bruke dem.

22195600_10159454058295596_5864919980780432396_n

 

Brann

Posted on

Ild er nødvendig og nyttig, men også ødeleggende og skremmende, et element jeg har stor respekt for. Den 26. mai, mens Ida og jeg tuslet hjem fra Kiwi, la vi merke til blålys lenger bort i gata. Nysgjerrige som vi er, gikk vi bort for å se hva som skjedde. Vi ble møtt av et skremmende syn; et hus som kjempet mot flammene. Det hadde samlet seg en mengde skuelystne, som i likhet med oss fulgte dramaet med argusøyne. Noen tok bilder, meg selv inkludert. Huset lå ved siden av en butikk som selger teatersminke og masker. Ved første øyekast så det ut som om det var denne butikken som sto i fyr og flamme, men det viste seg å være eneboligen ved siden av. Ingen ble alvorlig skadd i brannen, heldigvis, men en kvinne ble fraktet til sykehuset med litt røykskader. Så vidt jeg vet gikk det bra med henne.

20597258_10159166080220596_2619050322653313012_n

20638432_10159166085335596_6437389068418190805_n

Dette er ikke den første brannen Lillehammer har blitt rammet av i 2017.  Søndag 22. januar brant Storgata 81 ned til grunnen. Bygården besto av 3 vernede trebygninger. Ødeleggelsen var total. Brannen var påtent av ei jente i 20- årene, som i et øyeblikk av galskap hadde tent på leiligheten hun var i.  Historien, slik den har blitt meg fortalt, er at ildspåsetteren klikka da eks-kjæresten hadde seg med venninna hennes bak en låst dør. Nå kan det diskuteres om det var videre lurt av venninnen å ligge med jentas eks, men det er ikke innafor å reagere slik hun gjorde. Jenta må åpenbart ha vært ustabil i utgangspunktet. Lurer på hvordan hun hadde det dagen derpå. “Hva gjorde jeg i går”?, liksom. Fylleangsten sin det. Jeg skal ærlig innrømme at jeg også hadde lyst til å tenne på hybelen til en utro faen som hadde seg med ei jeg delte gang og kjøkken med på Storhove. Ettersom jeg ikke er gal, valgte jeg heller å skaffe meg kaniner.

 

20621335_10159166181605596_7772775883428013008_n

Et trist syn.

 

20526104_10159166197855596_8601456640324503819_n

Tidlig på morgenen søndag 22. januar. Bildet er tatt av Ida. 

20616962_10159166213175596_4888618370128398111_o.jpg