RSS Feed

Category Archives: Irriterende

Prokrastinering

Posted on

Nå var det meningen at jeg skulle sette meg ned for å ordne blant annet AdSense på dataen. Jeg skulle ha svart på noen spørreundersøkelser på diverse nettpanel, registrert en cv på en nettside hvor man kan søke på oversettelsesjobber og lagt ut noe greier på kjøp/salg/gi bort- sidene på Facebook. Jeg gjør ingen av delene. Det jeg derimot har gjort, er å glo apatisk på “Ex on the beach” og klippet ut julekort-greier. Desto mer jeg har hengende over meg, desto mer gjør jeg andre ting. Da jeg hadde en av mine eksamener på HIL, altså natta før, vasket jeg boden. Det hadde aldri vært så viktig å vaske som akkurat da. Jeg har hatt flere uker på meg til å øve på Basic Pole Diploma. Det jeg har gjort, er å være intenst opptatt av å heller teste ut alle de nye stemplene jeg fikk av Ida( ikke min Ida, men en annen Ida jeg kjenner). Altså dette kunne jeg ha gjort en annen uke, meeen, nei.

Litt sånn her.

Jeg har skjøvet det hele foran meg, og effektivt fortrengt alle de triksene jeg vet jeg burde øve på. Det er en lang liste. Noen klarer jeg fint, andre klarer jeg bare av og til og atter andre får jeg ikke til i det hele tatt. Jeg har jo visst dette lenge, men hjernen min har på et eller annet vis fortrengt at jeg må gjøre alt fra begge sider av stanga. Man har som regel en “good side” og en “bad side”. Det er litt varierende hvem som er hvem fra gang til gang. Som regel føler jeg at jeg har bedre grep på venstre side, men ikke alltid. Da jeg innså at jeg faktisk måtte klare alle variasjonene også fra begge sider, noen er overraskende krevende til å være basic, ble jeg superstressa. Jeg angret bittert på at jeg ikke hadde trent mer styrke. Jeg har jo visst at jeg måtte kunne alle disse tingene, men allikevel ikke innsett det. Ikke før det var to dager igjen til eksamen. Da gikk det opp for meg at jeg hadde gått tom for tid. “Det er lenge til, jeg trenger ikke øve nå”, ble til :”Hvilke tre variasjoner har egentlig Corkscrew”??!! Jeg ble lammet av stress. Jeg begynte å øve,øve, øve og øve. Ettersom jeg var stressa og nervøs, var det et par klamme hender som desperat forsøkte å mestre det de drev på med. Ettersom Maya sier at jeg gjør det mye bedre når jeg ikke tenker så mye, men slapper av og heller føler, drakk jeg noen øl jeg hadde liggende. Dette resulterte i et godt grep, men et forvirra hode. Christisn var vitne til denne noe uvanlige pole-fremføringen. “Hva driver jeg egentlig på med nå”.

Her er en Ballerina Forwards.

Et forsøk på Ballerina Backwards.

Etter at jeg hadde gjort en hel del og allikevel følte at jeg ikke hadde gjort noen ting, på dette tidspunktet var jeg sliten og veldig sulten, var det på tide å gi seg. Hjernen ville, men kroppen samarbeidet ikke. Christian var snill, tålmodig og oppmuntrende 😍. Det ble to episoder av Legends of Tomorrow, før vi inntok horisontalen 😴.

Lett-tjente penger, ikke!

Posted on

Jeg er glad i raske løsninger; gå raskt ned i vekt, tjene raske penger osv. Remi drev i en periode med mobilspill man skulle kunne tjene penger på å spille. Jeg lot meg rive med av idéen. Altså, det høres jo ut som en drøm, ikke sant? Spill et artig spill og få betalt for det. Jeg kunne spille spill og tjene penger mens jeg satt på jobb og tjente penger. Vel, så feil kan man altså ta. Det var ikke noe lettvint med noen av disse programmene. Først og fremst er det stor sannsynlighet for at du laster ned diverse malware, eller en og annen trojansk hest hvis du er riktig uheldig. Jeg har ikke sett så mye til den, annet enn at jeg i en periode fikk rare varsler på det jeg antar er russisk.

Hvordan jeg fant ut at jeg hadde en trojansk hest? Vel, det er en artig historie akkurat det der. Jeg satt på jobb og ante fred og ingen fare, helt til avdelingsleder med gravalvorlig røst annonserte at datanerdene i Oslo hadde oppdaget et program som forsøkte å snike til seg sensitiv informasjon dra diverse bank-kontoer. Den det gjaldt ble effektivt “utestengt fra det gode selskap”. Sjefene små-løp frenetisk rundt for å finne synderen, som da ikke kom seg på wi-fi, men som i stedenfor ble møtt med en festelig melding om at telefonen var infisert. Det var bare litt kleint å være den infiserte skal jeg si deg. Alle var skjønt enige om at dette var en stor sak og at jeg måtte wipe telefonen min øyeblikkelig. Jeg, derimot, var mest opptatt av å finne en annen løsning. Det er utrolig mye jobb å legge inn alt på nytt, og nei det hjelper ikke om man har backup av alt. Det vil jo også være infisert ikke sant.

Gutta i Oslo skulle analysere dataene som kom fra mobilen min, og komme tilbake til meg. Jeg ble sluppet inn i varmen igjen, og kunne fritt surfe på det trådløse nettet. Jeg ventet spent. Timer ble til dager, dager ble til uker og uker ble til måneder. Radiosilence. Jeg konkluderte med at det A: Ikke hadde vært så farlig som de skulle ha det til, eller B: Dataene ga ingen mening, så de ga meg opp og glemte hele greia. Ettersom jeg ikke hørte noe mer, lot jeg trojanske hester være trojanske hester. Det morsomme med Norstat er at noe som er superviktig den ene dagen, gjerne er glemt den neste. Da er det over på neste snakkis om at kopper med kaffe ikke skal kastes i søpla osv. Personlig synes jeg det er merkelig at man ikke klarer å helle ut drikke før man kaster en kopp.

Uansett, disse appene man skulle kunne tjene penger på suger big time. Først og fremst må du se kjedelige videoer for andre spill type hele tiden. Ganske mange av spillene er dessuten gørrkjedelige, og når du endelig finner et du liker godt, vil du ikke få poeng mer enn i en viss periode. Disse poengene tar det dessuten lang tid å samle opp. Du må ha uforholdsmessig mange poeng for å kunne innløse et lite fislebeløp. Jeg fikk ikke innløst en dritt før den trojanske hesten flyttet inn. Etter dette valgte jeg, klokelig, å slette alt som hadde med hele prosjektet å gjøre. Det er mulig det fungerer for noen, men ikke for meg.

Christian foreslo at ettersom jeg bruker så mye tid på bloggen min, burde jeg prøve å tjene litt penger på den. Jeg fikk en link fra han om hvordan jeg kunne gjøre nettopp dette. Ivrig kastet jeg meg over den. Jeg registrerte meg på AdSense for å kunne tjene penger på å ha reklame på siden. Det viser seg at man må ha business-utgaven av WordPress for å kunne gjøre dette. Greit nok tenkte jeg. Man må jo først investere litt, eller mye da i mitt tilfelle. Jeg betalte 2k for et år. Der og da føltes det ganske brutalt, men i skrivende stund er jeg glad for at jeg gjorde det. Blant annet kan jeg laste opp videoer uten å gå veien om sosiale medier. Det er veldig praktisk. Det har ikke vært så helt enkelt å få registrert seg på AdSense. Først måtte jeg få lagt inn en kode via en widget eller et tema. Jeg lastet ned alle mulige plug-ins før jeg fikk det til.

Jeg fikk denne feilmeldingen en god del ganger.

Endelig fikk jeg, etter mye om og men, beskjed om at koden var funnet, men at siden min var utilgjengelig. Det ga ingen mening før jeg fikk svar fra WordPress om at man måtte ha et annet domene. Ettersom jeg hadde betalt for abonnement mitt, var det heldigvis gratis, i hvert fall det første året.

Nytt domene.

Etter å ha gjort alt riktig, sendte jeg inn søknaden på nytt.

Det tok en stund før jeg fikk tilbakemelding om at bloggen min var godkjent.

Nå er det med andre ord bare å sette i gang. Jeg har ikke hatt tid til å sette meg ned for å faktisk gjøre det enda, men det er på lista over ting jeg skal gjøre snarest. Det blir spennende å se om jeg får det til med en gang eller om jeg møter på nye utfordringer. Time will show 🌝.

Månedens ansatt og surrealistisk søndag

Hver måned kåres månedens ansatt. I august var det min tur. Det var utrolig koselig å bli satt pris på. Jeg fikk et diplom og et gavekort på 250 kroner.

Jeg søkte opp hvilke butikker jeg kunne bruke gavekortet i. Jeg landet på Clas Ohlson. Ettersom sluket i dusjen var litt tett igjen, kjøpte jeg to flasker med Mudin. Ikke den morsomste måten å bruke et gavekort på, men veldig fornuftig. Nå kan jeg ta en dusj uten å måtte tråkke i vann etterpå. Vi skal holde oss i Norstat-verden. Søndagen var det mulig å jobbe. Vanligvis er det stengt, men nå er det mye å gjøre. Simon og jeg hadde booket oss på. Remi hadde tatt seg en velfortjent fridag. Det var en underlig dag. Jeg la merke til at det strømmet musikk fra et eller annet sted i lokalet. Ikke en behagelig form for musikk, men irriterende toner som borret seg inn i hjernen. Jeg ble litt satt ut da jeg så hvor de kom fra. En fyr satt og klimpret på en gitar mens han var på jobb. Eh hæ? Jeg synes vel at det er litt respektløst. Vi er jo tross alt på jobb. Det var litt som å jobbe med trekkspillmannen. Jeg ble surere og surere. Fantaserte om å knuse gitaren i hodet på han.

Mens jeg satt der i et intervju og kjente på hvordan det føltes å være skikkelig irritert, skjedde det plutselig noe borte ved inngangsdøra. Intervjuere flokket seg rundt en mann med en minigris i armene.

Det som nå irriterte meg var at jeg var stuck i et langt intervju, slik at jeg ikke kunne kose med grisen. Jeg har faktisk kost med den før, da den gikk i gågata. Også dette på en søndag.

Da jeg var i gang med intervju nummer to, grisen var borte og klimpremannen og vennene hans begynte å synge, klikka det litt for meg. Jeg ba den søte respondenten om å vente mens jeg ba gitarmannen om å legge vekk instrumentet. Han så litt paff ut, men gjorde som jeg sa. Jeg kunne fortsette intervjuet uten forstyrrelser. Klokken 15.30 var det pølselunsj. Jeg hadde kjøpt inn rekesalat og sprøstekt løk til Simon og meg. Simon satte førstnevnte i kjøleskapet, men glemte å merke den, så den ble satt frem sammen med pølsene. Ettersom jeg ikke holder Norstat med mat, banet jeg meg vei gjennom en kø av pølsesultne Norstatere, grabbet til meg rekesalaten idet jeg forklarte at den faktisk var min, for så å masjere bort til plassen min. Etter at både Simon og jeg var mette, satte jeg rekesalaten tilbake igjen. Jeg er ikke fullstendig hjerteløs, tross alt. Lompene hang såvidt sammen, men alt i alt var det digg med pølsejunsj. Jeg var heldigvis i bedre humør ved jobbdagens slutt. Det var godt å dra hjem for å slappe litt av etter at sure respondenter hadde informert meg om at det “faktisk er søndag”. “Passer det bedre en annen dag kanskje?” spør jeg vennlig. “Nei!!” får jeg surt til svar. Ok, da har det vel ikke så mye å si at det er søndag da, tenker jeg inne i hodet mitt mens jeg presser ut av meg et muntert :”Beklager forstyrrelsen, og ha en fin dag videre” (din sure drittkjerring). Sistnevnte inne i hodet mitt selvfølgelig. Simon hang hos meg mens han ventet på bussen sin. Vi spilte litt Nintendo 8 bits. Det gikk ikke særlig bra for noen av oss, men Simon gjorde det allikevel bedre enn undertegnede. Han mente at det ble litt lagging på grunn av at ledningene først må gjennom en omformer. Det virker logisk. Selv om man ikke nødvendigvis er så flink, og man dør hele tiden, er det litt artig å ha. Særlig om man har vorspiel. Nå har det ikke vært så mye festligheter i det siste, bortsett fra overaskelsesfesten for Simon, men jeg regner med at jeg arrangerer en gaming/drikke-kveld i nær framtid.

Super Mario Bros 3.

Super Mario Bros 2.

Nesten-rappellering i Helvete

Forrige mandag lurte Christian på om jeg ville være med han og en kompis for å rappellere i Helvete. Jeg lot meg overtale. Utsiktene til å få tatt noen ekstraordinære bilder var forlokkende. Jeg brukte litt tid på å finne våghalsene, ettersom de hadde krysset Mesnaelva. For at jeg skulle nå min destinasjon, ville Google Maps sende meg både hit og dit. Jeg valgte å ikke krysse elva på egen hånd. Da jeg nesten hadde gitt opp, og vurderte å stikke hjem igjen, dukket gutta opp. Jeg lot meg motstrebende overtale til å gi galskapen en sjanse. Kompisen til Christian sikret meg, utstyrte meg med en hjelm og geleidet meg ned en skikkelig skummel skråning. Han påstår selv at han har høydeskrekk, men jeg vet ikke helt jeg. Han er i så fall skikkelig badass som utsetter seg for slike halsbrekkende aktiviteter.

Her har jeg nettopp oppdaget at jeg har glemt å sette inn en tampong. Det er noe upraktisk når man skal rappellere.

For å kunne begynne på selve rappelleringen, måtte man altså ake seg ned denne skråningen. Jeg klamret meg fast til røtter og tau som om det gjaldt livet, noe det sikkert også gjorde. Kunne ha blitt et stygt fall om jeg hadde trillet ned der. Christian sto nede klar for å ta meg imot. Han holdt også i tauet slik at han kunne bremse meg. Jeg innså plutselig at jeg kanskje burde ha gjort meg litt mer kjent med utstyret før jeg kastet meg utfor er stup i Helvete. Jeg så også for meg hvordan jeg kom til å blø gjennom både truse og treningstights. Turen tilbake kunne ha blitt blodig. Jeg trakk meg. Det føltes kleint ettersom jeg jo tross alt hadde på meg alt utstyret, men jeg tror at det var rett beslutning. Før jeg kastet inn håndkleet helt, sjekket vi ut et sted til, også dette i Helvete. Her var det “bare” 7 meter ned og ikke 20. Problemet her var at man måtte komme seg over på den andre siden av elven, forutsatt at man kom seg ned i det hele tatt da. Deretter måtte man klatre opp en ganske steil vegg. Altså… nei, bare nei. Vi kom frem til at det fantes andre, mer nybegynnervennlige steder man kunne forsøke seg på. Jeg var litt sur på meg selv fordi jeg feiga ut, men Christian sa at jeg ikke burde være det. “Du kan ikke være skuffa fordi du ikke gikk utfor et stup, Kristin”. Det er litt som å ha en forelesning på et nytt studium, for så å gå opp til eksamen neste dag. Jeg må bli tryggere både i klatreveggen på Tyrili, og på min evne til å håndtere (og stole på) utstyret.

Influensalife

Posted on

Jeg har nå vært sengeliggende/sofaliggende i snart to uker. Det suger. Det jeg først trodde var en halsbetennelse viste seg å utvikle seg til influensa type A. Det er visst en type B også. Jeg har ikke googlet forskjellen. Det er ikke så mye å gjøre annet enn å ta tiden til hjelp. Mamma er på sykebesøk. Hun lager mat og sørger for at jeg får i meg nok drikke. Jeg er ikke videre flink til å holde meg hydrert, noe som fører til seigt slim og pustebesvær. Jeg er egentlig litt lei te med honning nå. For en stund siden kjøpte jeg en smartvekt. Jeg har testet den ut. Den er liten og søt og det følger med en app. Ganske fancy.

20190330_151505.jpg

Screenshot_20190323-133737_OKOK

Man blir i det minste ikke feit av å være syk. Det er da noe.

Jeg har sett masse serier de siste ukene. Som nevnt har jeg sett ferdig Arrow. Inne i mellom ser jeg noen episoder av iZombie. Det har kommet ut to nye sesonger på Netflix. Ellers går det i Kriminalinspektør Foyle. Jeg begynner å føle meg bedre. I går dusja jeg til og med. Nyvaska hår er awesome. Jeg spilte ferdig storyen på Injustice 2 i dag. Jeg skal teste ut onlinegaming etter hvert.

Jeg har gått glipp av to treninger på pole. Det gjør vondt langt inni sjela. Jeg savner treningen og folka noe fryktelig.

20190314_221242.jpg

Bottlerocket. Fra siste trening før influensaen beleiret meg.

FB_IMG_1553590335970.jpg

Fra forrige stretch. Jeg savner til og med smerten.

20190330_155248.jpg

Stretch i den nye Punisher-toppen (Marvel). LOVE IT!

Neste influensaperiode skal jeg ta vaksine. Vil ikke ha dette svineriet igjen. Jeg hadde så mange planer som gikk i vasken. Jeg skulle vært statist i en tysk julefilm som skulle spilles inn i Lillehammer.  Jeg skulle feire bursdagen til Lars Erik. Det ble heller ikke noe av. Jeg burde ikke ha vært på fylla helgen før. Hadde jeg holdt meg hjemme, hadde ikke immunforsvaret mitt vært  fucka. Kanskje hadde jeg ikke blitt syk. Det er naturligvis umulig å si. Jeg kunne ha blitt syk uansett, våren er tricky, men mest sannsynlig ikke. Nå skal det sies at det var en hyggelig kveld med koselige mennesker. Jeg var på vorspiel i kollektivet til Christian og Tonje. Det ble MASSE alkohol. Jeg spilte beer pong for første gang. Det var gøy. Vi dro ut på byen. Der møtte jeg Ann Kristin, Ida, Merita og Simon. Jeg havnet på Hytta etter hvert, uklart med hvem. Det ble tequila i hvert fall. Uklart hvor mye. Jeg våknet opp naken hjemme. Jeg var alene i det minste. Jeg antar jeg hadde gått i dusjen for å vaske tatoveringen med grønnsåpevann. Etter en slik fyllekule er man ganske redusert. Fritt frem for virus eller bakterier. Selv om stemmen min er mer eller mindre ikke-eksisterende, selv etter to uker, håper jeg å være tilbake på jobb igjen på tirsdag. Stemme eller ikke. Jeg har også store planer om å dra på trening på torsdag. Nå som både Henia og Karoline har begynt, vil jeg ikke gå glipp av en trening til. Ettersom jeg ikke har hatt influensa før, vet jeg ikke hvor lenge det er vanlig å være såpass hes og slimete som jeg er. Jeg avslutter med bildet av en kjempegod pølse- og baconpai som Christian lagde før festen. Han skal få lage den igjen for å si det sånn.

Snapchat-376071199.jpg

 

 

 

Litt hverdagsliv da

Noen ganger er kaninene så innmari søte. Særlig når de ligger med haletippen gjennom innhegningen.

52893634_10161608363275596_3417773208508563456_n.jpg

Lillebror stjeler pellets av boksen.

Christian og jeg har som regel laget pai på Torchwood-kveldene våre, men i det siste har jeg laget andre matretter. Forrige gang serverte jeg røkte blomkålvinger med ostedip. Det var litt arbeid, men det smakte godt.

Screenshot_20190208-021733_Facebook

Screenshot_20190208-021743_Facebook.jpg

20190224_135616.jpg

In the making.

20190224_135937.jpg

Det ferdige resultatet. 

Christian hadde med seg litt usunn snacks, men jeg klarte å motstå fristelsen.

20190224_140456.jpg

For ikke så lenge siden lastet jeg ned Too Good To Go. Dette er en app hvor man får mat for en billig penge. Man er samtidig med på å redusere matsvinn. Jeg har bare bruke den to ganger, begge gangene har jeg hentet mat på Stasjonen Cafe & Restaurant. Den første gangen fikk jeg et smørbrød med røkt ørret, salat og eggerøre. Ettersom jeg prøver å unngå karbohydrater i hverdagen, havnet brødskiva i søpla dessverre. Jeg tilførte cottage cheese og valnøtter istedenfor. Det ble kjempegodt.

20190224_140757.jpg

Den andre gangen fikk jeg et rekesmørbrød. Rekene ble flyttet over på et knekkebrød, slik er jeg da, men jeg beholdt majonesen. Jeg var ikke like fornøyd den andre gangen. Rekene var litt seige dessverre.

20190224_142003.jpg

Den 16. februar var det Community Day med Swinub. Dette hadde ikke vært så stress om det ikke hadde sammenfalt med 25-årsjubileumet for Lillehammer-OL i 94. Det var folk over alt. De subbet rundt i gamle OL-jakker og maste om OL-pins. Gågata ble forvandlet til stågata, noe som kan være litt upraktisk under en Community Day. Jeg gikk rundt i timevis og hørte på OL-Floka, noe som ikke hadde vært så ille om jeg ikke også hadde våknet til denne sangen før jeg strengt tatt hadde noe ønske om å våkne. Det var fullt show i Søndre Park. Jeg er ikke spesielt glad i vintersport, og Lillehammer er en plass hvor nettopp dette settes høyt. Dette er naturligvis mitt problem. Det er ikke andres feil at jeg blir direkte aggressiv under slike arrangementer. Særlig når jeg er kald og sulten. Ida og jeg fikk presset oss ned på noen stoler på Heim, hvor jeg drakk en Cola Zero, eller Uten Sukker som det heter nå, til den nette sum av kr 50. Snakker om overpriset Cola. Jeg fikk mast meg til en skål med popcorn. På veien inn klarte jeg å tråkke over, uten å skade meg heldigvis, men jeg bannet stygt. Ei dame foran meg hysjet på meg. Jeg bare knurret tilbake. Jeg hadde tenkt å kjøpe noe mat på 7-11 for å ta med meg på jobb, men også der var det fullstappet med OL-tullinger. “Det er faen meg mennesker over alt” sa jeg til Ida. Folk ser litt rart på deg når du ikke er en del av det euforiske OL-hysteriet. Heldigvis var jeg ikke alene om å føle det slik. Jeg overhørte andre som også var av samme mening. Det var utrolig godt å kunne slå seg ned på jobb.  Vi fikk med oss litt av fyrverkeriet som var i hoppbakken.

20190224_142253.jpg

Litt fyrverkeri og mye Dennis.

20190224_144435.jpg

Jeg avslutter med dette bildet, tatt for en god stund siden. Synes det var litt fint.

Snapchat-855721485.jpg

Det ser ut til at dette bildet er tatt på en tirsdag. 

 

 

 

 

En rampete Lillebror og noen heite menn

Posted on

Lillebror er en kosete og tillitsfull kanin, men han kan også være ganske rampete.

34102778_10160522658070596_9165607887819505664_n.jpg

Kosegutt.

Den 23. april fant Lillebror ut at han skulle hoppe ut av innhegningen og sette seg på pallebenken, hvor han veltet beholderen med kaninmat. Det var pellets overalt, til stor glede for ugangskråka. Jeg plukket han opp, skjente litt på han;”Fy da det var ikke pent, men åhh du er jo søt da” (kose kose) og plasserte han tilbake i innhegningen.

34103741_10160522724325596_691917663722536960_n.jpg

Fornøyd med seg selv.

34214363_10160522757305596_769664427275321344_n.jpg

Ettersom jeg ikke kunne la Lillebror være ubevoktet i basen lenger, måtte han og Nille sitte i buret mens jeg var på jobb eller andre steder. Jeg la en plan om å lage et tak som ville gjøre det klin umulig, selv for en overivrig utbryterkanin, å komme seg ut. Mer om dette senere.

Ettersom jeg nylig hadde hatt bursdag, sendte Hege og Anders meg en utrolig kul gave i posten; En Tardis-dørmatte. Hvor kult er ikke det?! Jeg ble naturligvis veldig glad.

33899695_10160522880190596_4347636763418689536_n.jpg

Den 27. april skulle Ida, Thea og undertegnede på Chippendales i Maihaugsalen. Denne gangen hadde vi kjøpt billetter til første rad. Ingenting var overlatt til tilfeldighetene. Vi skulle virkelig nyte synet av disse heite, veltrente danserne. Thea kunne dessverre ikke bli med ettersom hun måtte jobbe, men Siv kjøpte billetten hennes og ble med oss.

34157340_10160522960790596_1084903181281918976_n.jpg

Ida, meg og Siv.

34132551_10160523013965596_4525283834916241408_n

Showet var bra, som forventet, men kanskje ikke like bra som forrige gang. Noen av gutta hadde gitt seg, og nye hadde sluttet seg til gruppen. Man kunne tydelig se hvem som mekanisk utførte koreografien og hvem som virkelig elsket å underholde oss.

34284687_10160523092380596_7125347239370686464_n.jpg

34258780_10160523104950596_5754809611710365696_n

34187367_10160523117300596_8734318099567738880_n.jpg

De kan spille og synge også.

34309142_10160530625330596_2981338569127231488_n.jpg

34266489_10160530629150596_852486463487475712_n.jpg

Gutta pleier å hente noen tilskuere opp på scenen.

34441774_10160530638580596_8489204681057239040_n.jpg

Her snakker vi magemuskler.

Mozart spiller gitar  Gutta serverte et forrykende show og tilskuerne hoppet opp og ned mens de hylte i ekstase. Siv var ikke like gira som oss, men jeg hadde inntrykk av at hun syntes det var en artig opplevelse. Vi var allikevel ikke de mest gale jentene på første rad. Man kan tulle med at man vil hoppe opp på scenen, men ei jente gikk litt lenger og gjorde det. Hun ble pent geleidet ned igjen av en jovial chippendale. Hun var ganske så full, sånn :”Kommer- hun- til -å -sovne/kaste- opp- eller -ikke-full.” Lurer på hva hun tenkte da hun våknet opp dagen derpå og svakt erindret hva hun hadde gjort. Etter showet fikk vi muligheten til å bli avbildet sammen med de kjekke mannfolka. Vi anså det som vel anvendte penger.

34417999_10160530727890596_1221279581319725056_n.jpg

34455145_10160530840505596_5446735408614342656_n.jpg

34529481_10160545499970596_5508133757112025088_n

Etter at vi hadde fått bildene, tuslet vi ned til Brenneriet for å delta på Afterpartyet. Mens vi trasket nedover rullet en litt sliten bil, ok den kan ha vært helt vanlig, men det begynner å bli litt lenge siden dette her. Mannfolka i bilen lurte på om vi hadde vært på Chippendales, noe vi kunne bekrefte. De mente at vi heller burde satse på noen ordentlige menn, som luktet svette og motorolje og hadde hår på kroppen, eller noe i den duren.  I hodet mitt hadde de en litt bondsk dialekt og luktet nettopp sigaretter, svette og motorolje, men dette kan også være noe jeg innbiller meg i ettertid. Diplomatiske Ida svarte at det ene ikke nødvendigvis behøvde å utelukke det andre. Jeg hadde muligens ikke vært like snill. De rullet videre i “vraket” sitt, neida, og vi ankom etter hvert Brenneriet. Jeg dyttet i meg en nøttebar så jeg slapp å kjøpe noe å spise ute. Da vi ankom, hadde det bare kommet noen få dansere. Resten skulle komme om ikke så veldig lenge forsikret dørvakten meg om.  Etter litt om og men ble det noen selfier med noen av de som var der.

35130719_10160558908445596_4939228827239841792_n

31395103_10160389803700596_8345817292369559552_n.jpg

34894291_10160558950570596_4714157624508022784_n.jpg

Selfie med Ida.

35051435_10160559252720596_2464499792617668608_n.jpg

Fint bilde av Ida, men jeg derimot….

35076935_10160559011450596_484028323039543296_n.jpg

Denne “fanget” jeg ikke før på slutten av kvelden selv om jeg tror han var der fra begynnelsen. 

Endelig ankom de to som vi helst ville ta bilde sammen med; Justin Rohdes og Mozart.

Danserne

31363372_10160389899475596_6230461009060954112_n.jpg

Jeg er ganske happy her ja.

Justin Rhodes på instagram. Anbefales på det sterkeste å følge. Seriøst!

Både Ida og jeg hadde kjøpt oss merch fra Chippendales. Begge valgte en kul topp, som vi fikk gutta til å signere. Det som er dumt her er at de ikke signerte med vannfast blekk. Vi kan derfor med stor sannsynlighet anta at signaturene vil forsvinne i vask. Jeg har derfor to valg; Ramme inn toppen og henge den opp på veggen, eller ta et veldig fint bilde av den for så å bruke den. Toppen var ikke billig, så jeg heller mot sistnevnte.

34963503_10160559275095596_2392607554820636672_n.jpg

34963058_10160559283480596_3115626923569446912_n.jpg

Da vi hadde skravlet litt med gutta og fått unnagjort signeringen, stakk vi videre på Paddys for å møte en kompis, som selvfølgelig ikke var der. Vi vurderte å stikke hjem, men så dukket han sjanglende opp og dro oss med på nachspiel istedenfor. Det ble alkohol og mat. Det ble sent også. Vi tok drosje tilbake fra nachet før det ble altfor sent. Dagen etter skulle vi på konsert med Staut, og det var jo dumt å ikke være i form til det.

 

Besøk av Hege og Anders

Posted on

Den 24. februar var Anders og Hege i Lillehammer for å besøke foreldrene til Anders. Mens de var her tilbrakte vi masse tid sammen. Det var så koselig å se dem igjen. Vi var blant annet på Cafe Stift, inntok varm kakao på Strada og slappet av hjemme hos meg.

 

18194683_10158639642880596_1496011473077794262_n

Hege, litt Anders og meg på Cafe Stift.

 

17799917_10158505796305596_7975128296876832364_n

Hege koser seg med varm kakao på Strada.

På kvelden etter jobb ble jeg invitert hjem til foreldrene til Anders på hjemmelaget pizza. Moren til Anders sto for maten, som var fantastisk god. Jeg mumset lykkelig i meg halve pizzaen tror jeg. Jeg hadde med meg en flaske bobler, som vi delte. Deretter var det litt rødvin og øl. Det ble mange artige historier fra Anders sin barndom. Jeg fikk virkelig trent lattermusklene.

18198245_10158639698120596_4315567893739760487_n

Etter at vi hadde vært hos Anders sitt opphav en stund, fikk vi tilbud om å joine en fest hos en kompis av Anders. Vi tok turen dit. Han som hadde festen blir kalt Pone, og er en hyggelig fyr. Han bor faktisk også i Grønstads Gate. Ikke langt å tusle hjem med andre ord. Festen var gøyal. Det var mange trivelige folk der, og en utrivelig. Sistnevnte ble kjempefurt fordi jeg ikke husket at vi hadde møttes før. Han gjorde et stort nummer ut av å flytte seg til en annen sofa, mens han stirret på mobilen sin og sendte teite meldinger om hvor slem jeg var til en av de andre deltagerne på festen.  Forsøket på å lage klein stemning mislyktes imidlertid. Den eneste som hadde det kjipt var han. Resten kosete seg. Da jeg kom hjem husket jeg plutselig hvor jeg hadde han fra. Vi hadde hengt litt sammen en 16. mai, eller var det 17., for sånn 4 år siden.

 

18198695_10158639788200596_5337897000415382533_n

Anders, eller var det Hege, har tegnet en Kufisk. Så hvis du lurte på hvordan en slik ville ha sett ut, får du svaret her.  

 

 

 

 

 

 

Påske og pc-trøbbel

Posted on

Jeg befinner meg nok engang foran pc-skjermen, med det for øye å komponere et aldri så lite blogginnlegg. Skjermen foran meg er mye mindre enn vanlig, da min elskede ACER besluttet å “ta kvelden” her en dag. Vel, nå er vel kanskje ikke dette helt korrekt, ettersom jeg  myrdet pcen da jeg kom i skade for å plassere føttene mine på den der den lå “trygt” plassert på en kleshaug. Mitt hjem er ikke alltid det ryddigste er jeg redd, og jeg er, når sant skal sies, heller ikke alltid like flink til å ta vare på tingene mine. Dette straffer seg naturligvis. Skjermen var atter engang knust. Ja, jeg har gjort dette en gang tidligere. Disse skjermene tåler strengt tatt ingen ting.

13083280_10156873232905596_3455779308622300216_n

Dette var det sørgelige synet som møtte meg da jeg skulle skru på min trofaste datamaskinvenn. Jeg sørget naturligvis over tapet. Det ble noen “gravøl”.  Jeg kom heldigvis på, etter noen dager, at om jeg lette litt så skulle det befinne seg en liten HP mini-pc i nærheten. Jeg brukte den en god del tidligere, men da min far forærte meg ACER, ble denne fort et førstevalg ettersom den hadde en 17 tommers skjerm. Mini-pcen er søt og liten, men fryktelig treig. Sånn rive-av-seg-håret-og-spise-det-i-frustrasjon-treig. Satt litt på spissen, selvfølgelig, da jeg er altfor glad i håret mitt til å spise det. Jeg har faktisk gjort noe litt trendy og farget det ombre, mørkt på toppen og lyst nederst. Dette er jeg ikke alene om. Min venninne Tina har gjort akkurat det samme, på samme dag. Riktignok hos en frisør i en annen by, men underlig er det allikevel, med tanke på at ingen av oss visste at den andre skulle gjøre dette.

13100826_10156867963705596_1347045630321915797_n

Ombre

Jeg er veldig fornøyd med resultatet. Ettersom det er en stund siden sist jeg skrev noe her, føler jeg at en liten oppdatering er på sin plass. Før påskeferien feiret min venninne Sandra og jeg St Patrick’s Day på Paddys. Det falt seg slik at det også var karaoke-torsdag, annenhver torsdag er det. I begynnelsen er det alltid slik at man vegrer seg for å synge, men ettersom ølglass erstattes av ølglass, er det plutselig ingenting som føles mer naturlig enn å synge foran en gjeng med likegyldige, ofte svært berusede mennesker. I anledning dagen var ølen grønn, takket være litt konditorfarge. Dersom man kjøpte en Guinness, fikk man også en morsom hatt. Av uforklarlige grunner var det viktig å ha en slik en, så jeg presset i meg ølen selv om dette på ingen måte er en favoritt.

1977331_10156689956085596_8078973701021791929_n

Hattene er på plass

13062113_10156873349300596_5419419818970927469_n

 

Det ble alkoholkonsum også i påskeferien. Det har en tendens til å bli det når det er låvefest på Fure. Tradisjonen tro, dro Øyvind og jeg utstyrt med alkohol og grillmat. Som vanlig ble det ganske folksomt ettersom kvelden ble til natt og natten ble til morgen.

230289_10156732756530596_563871955544658387_n

Øyvind og jeg

13091945_10156874771155596_4474210172896800240_n

13076828_10156874779345596_7274355163135454039_n

Noen definerer seg selv som søppel

Slik det ofte blir på disse festene, endte undertegnede opp med å danse på diverse bord, sammen med andre like berusede mennesker. Jeg konsumerte også rikelig med grillmat, faktisk en hel pakke med grillribbe. Jeg sparte ikke på kaloriene for å si det sånn. Natten endte slik den pleier, med at min tremenning og jeg ble hentet av min far og trygt fraktet hjem til våre respektive boliger.

Mens jeg tilbrakte tid hos opphavet,  var jeg også på andre utflukter. Elin og jeg tok oss en roadtrip for å besøke Liv Katrine, Håvard og Isak. De bor i Bærumsversjonen av “der ingen skulle tru at nokon kunne bu”. Det er skremmende lett å kjøre seg bort, noe vi også presterte å gjøre opptil flere ganger. Heldigvis er vi ikke de eneste som har gjort det. Da vi endelig kom frem, var maten ferdig og vi satte oss lykkelige til bords. Man blir sulten av å gjentatte ganger kjøre feil. Maten var, som vanlig, genialt god og vi koste oss alle sammen.

13100776_10156883806610596_2402974161687306206_n

Liv Katrine og Isak

Det ble også noen shoppingturer til Drammen og omegn med mamma og pappa. Det er alltid stor stas, da det hender at jeg blir påspandert et og annet klesplagg.

9170_10156719257190596_3594503442135166253_n

Føler meg kongelig på Burger King i Krokstadelva

Jeg velger å avslutte dette innlegget med bildet av en drage, rett og slett fordi jeg endelig er ferdig med å fargelegge den. Det har virkelig tatt sin tid, men fint synes jeg jo at det ble.

13083207_10156872398520596_425931552556706066_n

 

 

Resten av sommeren og litt høst

Posted on

Bladene har rukket å bli røde og gule på trærne. Det er høst, men det er heldigvis ikke kaldt, noe som gjør det hele svært så behagelig. Jeg er en liten tur i Vikersund, og tenker tilbake på sist jeg var her i forbindelse med sommerferien. Det var en koselig og sosial ferie, og ikke alle opplevelser ble nevnt i forrige innlegg. Jeg hadde blant annet besøk av min tremenning Øyvind og min venninne Ragnhild. Synes å huske at været var bra, og at vi grillet. Ragnhild hadde med en forsinket bursdagspresang til meg: Prosecco og fylte jordbærkuler, yummy! Den nye snakkisen på nyhetsfronten var Øyvinds nye kjæreste, som jeg selvfølgelig forlangte å se bilder av. Hun var søt. Pappa tok seg av resten av “avhøret”; “Hvor bor hun, hva gjør hun, hvem er foreldrene hennes osv”. Sånn er vi da. Må jo sjekke at hun er “godkjent”. Det er koselig for Øyvind at han har funnet seg en søt dame som vil det samme som han. Jeg må innrømme at jeg kommer til å savne historiene om diverse mislykkede dater, noe som tydeligvis ligger i familien. De to siste “datene” jeg var på gikk ikke akkurat helt som planlagt. Date nummer en var koselig, rent bortsett fra at vi møtte på noen som fortalte meg at huset jeg bor i skal rives. Dette kom selvfølgelig helt ut av det blå. Noe som forklarer hvorfor jeg skrek tilbake til han:”HVA I HELVETE?!!” Han hadde visst lest det i GD. Først trodde jeg det var en ondskapsfull spøk, men neida, dette har visst vært kjent i lengre tid. Takk for at noen gadd å si ifra til meg da…. Nå kunne det jo i og for seg hende at jeg hadde fått et skriv om det som hadde gått meg hus forbi, men da hadde vel de andre som bor i huset i hvert fall fått det med seg. Det hadde de ikke. De ble like stressa som meg da jeg fortalte det. Jeg konkluderer derfor med at det ikke er jeg som har vært sløv, i hvert fall ikke denne gangen.

Min nyervervede venn og jeg avtalte at vi skulle ha et nytt møte, men det viste seg å bli vanskelig ettersom han flyttet tilbake til Sverige. Herremann nummer to ba meg ut på middag ved noen anledninger, men det passet ikke så bra de gangene, så jeg inviterte han på en fest, hvor han ble betatt av datteren til min venninne. Ikke at det egentlig var så grusomt kjipt, ettersom jeg jo strengt tatt ikke kjenner fyren, og har klart meg bra uten han i livet mitt hittil. Det som imidlertid faktisk irriterer meg, er at han ved en anledning mer eller mindre overså meg. Fikk såvidt et bittelite “hei”. Følte meg litt som om jeg hadde fått byllepest. Tror det kan ha noe å gjøre med at han har fått inntrykk av at jeg er forelsket i han, noe som ikke er tilfellet. Noen menn har en tendens til å tro at jeg føler mer enn jeg faktisk gjør, når jeg er glad. Javisst så flørtet jeg kanskje litt, men det betyr ikke all verden, virkelig ikke. Og, om så hadde vært tilfellet, om jeg hadde vært forelsket i fyren, betyr det da at man skal bli behandlet som en utstøtt? Mulig jeg overreagerer litt her, men date nummer en flyttet faktisk til et annet land, uten å si ifra, så jeg var nok litt irritabel sånn i utgangspunktet. Jeg synes nok det burde være en regel at folk ikke uttaler seg om mine følelser uten å vite hva jeg faktisk føler, eller ikke føler. 70 prosent av tiden vet jeg ikke selv hva jeg føler en gang, og om jeg i det hele tatt har følt noe, så kan det like fort være borte igjen til neste dag. Men nok om det. Her kommer bilde av en sau.

Koselig besøk på Hadeland Glassverk med mamma og pappa.

Koselig besøk på Hadeland Glassverk med mamma og pappa.

Mens vi er inne på dyr, Sjefen har i det siste lagt seg til den uvanen å nyse, når han ikke er opptatt med å gjøre ugang da he he.

Rampete gutt.

Rampete gutt.

Jeg har vært hos dyrlegen med han i hvert fall tre ganger, men hver gang oppfører han seg selvfølgelig eksemplarisk. Han har til og med lagt på seg. Etter at jeg har betalt 900 kroner og kommet hjem, begynner han å nyse igjen. Jeg antar det kan være relatert til røyteperioden på høsten. De skifter fra sommerpels til vinterpels. Jeg har begynt å gre han hver eneste dag. Det virker som om det fungerer. Jeg har ikke hørt noe særlig nysing etter det. Nille må også gjennomgå. De sitter pent på fanget mitt mens jeg ribber dem for pels. Jeg tror egentlig de synes det er litt godt også. De oppfører seg i hvert fall slik. Kaniner er renslige vesener, de vasker seg mye, noe som resulterer i at de slikker i seg en god del hår. I motsetning til katter, hoster de ikke opp hårballer. De kan faktisk ikke kaste opp i det hele tatt. derfor vil håret samle seg opp i mage- og tarmsystemet og komme ut sammen med avføringen. Stort sett i hvert fall. Noen ganger fører det til forstoppelse og det som verre er. Jeg har hørt historier om kaniner som har måttet operere bort hårballer. Ettersom jeg vil unngå dette, har jeg gått til innkjøp av noen papaya – og ananaspiller, som jeg skal gi dem i røyteperioder. Jeg har forsøkt, men de nekter å spise dem, noe som ikke er så rart ettersom pillene lukter vondt. Hadde ikke spist dem jeg heller. Jeg har derfor kjøpt en ananas som sannsynligvis vil bli spist opp. Ikke hele, selvfølgelig, men noen små biter i ny og ne.

Prøver å bryte seg ut av reiseburet.

Prøver å bryte seg ut av reiseburet.

Jeg har kjøpt et hinder til kaninene, men de har enda ikke skjønt at de skal hoppe over det. De løper for det meste bare rundt det, eller dytter ned “pinnene”.  Her en natt fikk jeg det for meg at jeg skulle snekre et lite trehus som Sjefen og Nille kunne hoppe inn og ut av. Jeg satte i gang prosessen med å snekre og sage. Cato, naboen min sendte meg til og med melding på facebook for å høre om jeg snekret. Jeg bekreftet at det var tilfellet.

11870753_10155987058750596_5374727936198794970_n

Samme natt byttet jeg ut et hjemmesnekret “bord” jeg hadde laget av to vinkasser, med dette lille, men kule snellebordet.

11866352_10155985020130596_3907276493852584652_n

I løpet av september har det jo vært valgkamp. Dette synes jeg er stor stas, ikke fordi jeg er særlig politisk engasjert, det kan jeg ikke skryte på meg, men fordi jeg elsker alle gratisgreiene man får utdelt. Jeg har fått roser, vafler, twist og grønnsaker. Det var litt leit da det hele var over. Jeg glemte/ gadd ikke stemme da. Det var sikkert litt sløvt av meg, men jeg var ikke sikker på hva jeg skulle stemme. Jeg har stort sett stemt MDG, men i år var jeg ikke helt der. Ettersom mine bekjente i MDG til stadighet minnet meg på å stemme på dem, ble jeg egentlig litt lei hele partiet. Hvis man ikke klarer å ha en samtale med noen uten å påvirke vedkommende til å stemme på seg, er det vel ikke så mye til vennskap når alt kommer til alt. Det fungerer faktisk mot sin hensikt.

Har forsynt meg av valgbodene.

Har forsynt meg av valgbodene.

Det har selvfølgelig også vært en del festligheter i løpet av de siste månedene. Det har vært mange koselige sammenkomster og en del alkohol.

Festselfie.

Festselfie.

Bestisselfie.

Bestisselfie.

Enda en fest.

Enda en fest.

Fozzy og jeg er klare for lønningspils.

Fozzy og jeg er klare for lønningspils.

Lønningspilsselfie.

Lønningspilsselfie.

Veldig koselig besøk av fineste Leni <3

Veldig koselig besøk av fineste Leni <3

Koselig fest med fine folk <3

Koselig fest med fine folk <3

Jeg avslutter med bildet av dette glasshodet som jeg har kjøpt på opphørssalg. “Mister jeg hodet”, så har jeg altså et til.

12038302_10156083858245596_794148381703592707_n