RSS Feed

Category Archives: Meg

Kreativ mandag, tirsdag, onsdag, torsdag, fredag og lørdag

Posted on

Det har hopet seg opp bilder av mine fargelegging-for-voksne-“kunstverk ” igjen. Jeg farger og farger, helt til “tegneklumpen” er øm og vond. Ja, selv da fargelegger jeg. Blyantene blir til små stumper og blyantkvesseren får kjørt seg. Hva kan jeg si; jeg elsker å fargelegge. Særlig beroligende er det å gjøre det på jobb. Litt samme effekten som en stress-ball antar jeg. Jeg nynner litt for meg selv mens blomster og dyr får liv. Lurer egentlig litt på hvor mange respondenter som har hørt meg nynne før jeg får summet meg og registrerer at det er noen i den andre enden. En gang fortalte jeg Remi at jeg måtte pante flasker. Plutselig hører jeg:”Jasså, må du det du?” i telefonen. “Ja”, svarte jeg som sant var. “De har hopet seg opp nå”. En gang Fozzy snakket om at han ikke hadde lyst på kake (han må ha vært syk den dagen), svarte en respondent at det hadde han lyst på. Det var litt artig. Vi opplever litt slike ting fra tid til annen. Man gjør jo sitt ytterste for å unngå slikt da naturligvis. Ofte blir samtaler mellom intervjuere litt som dette:” Åh, her om dagen spiste jeg.. Hallo mitt navn er..” for så å avslutte setningen etter at intervjuet er ferdig.

🐌.

Jeg vet ikke helt hvilken av sneglene jeg synes ble finest. Muligens den første.

Denne var “fort hjort” 😂.

Jeg må si jeg ble veldig fornøyd med ulven.

Noen av motivene kommer flere ganger i boka jeg bruker nå. Den ble kjøpt billig på eBay, og bærer preg av det. For eksempel er bakparten på en hval å finne et sted i boka, mens hodet befinner seg et helt annet sted. Husker Remi og jeg lo godt første gang vi oppdaget det. Det gikk nok litt fort i svingene da den fargeleggingsboka ble satt sammen. Det gjør ikke meg noe. Da kan jeg fargelegge samme motiv flere ganger. Hver gang jeg blar forbi deler av hvalen, må jeg smile litt. Det blir nesten litt vemodig når jeg må begynne på en ny bok.

Joker og søppelplukking

Posted on

Den 20. oktober var Christian og jeg på kino for å se “Joker”. Jeg kjøpte kinogodt fra kiosken. Egentlig er det jo en unødvendig utgift og tomme kalorier, meeeeen…

Filmen var veldig bra. Kanskje ikke akkurat en feel-good-film, men den hadde sine humoristiske øyeblikk også. Joaquin Phoenix gjorde en kjempejobb som Jokeren. Jeg fikk i hvert fall sympati med han. Muligens feil å heie på en psykotisk gærning, men jeg forstår godt hvorfor han tørna. Nå over til noe helt annet. Den 26. oktober fant Christian og jeg ut at vi skulle gå en tur for å plukke Pokémon og søppel. Vi tok med oss en pose for å få med oss det vi fant. Burde ha tatt på oss hansker også, men de er så ubehagelige å ha på seg. Det ble noen timers vandring rundt omkring i Lillehammer. Det er egentlig utrolig hvor mye søppel man finner hvis man virkelig ser etter. Det var skremmende mange snusposer og sneiper over alt. Ellers var det en del plast og noe tomgods. Det føltes godt å rydde opp litt. Som å være på en quest. Jeg var ivrig. Fikk god samvittighet.

Det var fint å gå tur i mørket🌛.

Vi har gjort en liten innsats for miljøet.

Selv om vi hadde fjernet masse, var det allikevel mer dritt i gatene dagen etter. Det føles som om det man gjør ikke har noen hensikt. Nå som jeg har begynt å se etter, legger jeg merke til søppel over alt hvor jeg går. Jeg lurer på hvem det er som ikke klarer å ta med et papir for å kaste det i søppelkassen rett ved siden av. Hvor vanskelig kan det være? Er det barn, ungdommer eller voksne folk? Hvorfor tror de at det er greit. Bryr de seg ikke? Tenker de at andre rydder opp, så det ikke er så farlig? Hva er greia liksom. Jeg skjønner det ikke. Vi burde vite bedre. I hvert fall nå som det er så mye fokus på miljøet. Vi har forresten begynt med kildesortering på jobb. Det ser ut til å fungere hittil i hvert fall 👏👍.

Sans

Posted on

Jeg har lenge ønsket meg en lilla/rosa farge på håret, men jeg har ikke gjort noe med det. Ikke før i det siste. Ei venninne av Henia, Merethe, hadde den perfekte hårfargen. Hun hadde vært hos Sans frisør. Mamma ga meg en frisørtime i gave, slik at jeg kunne farge håret. Det var litt av en prosess. Det måtte først blekes ned, deretter farges. Mens jeg satt med farge i håret, fikk jeg servert te, frukt og sjokoladekjeks.

Det tok noen timer hos frisøren. Plutselig hørte jeg en kjent stemme. Christina var også der. Hun skulle klippe seg. Det ble fint. Vi rakk å utveksle noen ord før hun måtte dra. Jeg ble veldig fornøyd med fargen min. Håret måtte stusses litt etterpå. Bleiking tar på.

Det ser litt rødt ut her, men det er veldig lilla.

Jeg skal gjøre mitt beste for å ta vare på fargen så den ikke blir blass. Hver gang jeg vasker håret, går det ut litt lillafarge. Derfor prøver jeg å vaske det kun to ganger i uka. Det er sunnere for håret også.

Datenight

Posted on

Den 12. oktober var Christian og jeg på Egon for å innta et heftig måltid som vi hadde gledet oss til lenge; Grillsharing-platter. Vi hadde pyntet oss, og var klare for å ha en romantisk kveld. Maten var formidabel. Jeg prøvde meg litt på biffen, men fant fort ut at jeg heller ville spise spareribs. Altså, her snakket vi nam på høyt nivå. Jeg gomlet lykkelig i meg maten mens både fingre og, jeg vil anta ansiktet, var tilgriset med deilig bbq-saus. Vims som jeg er, fikk jeg det for meg at jeg hadde glemt å feste taket i kaninbasen. Christian var så snill at han gikk bort for å sjekke at alt var på stell. Jeg hadde grusomme bilder i hodet av at Lillebror hadde hoppet ut av basen og koste seg verre med å tygge på alle ledninger han fant, før han fikk elektrisk støt og døde. Disse var tett etterfulgt av visjonen av han med brukket rygg/nakke fordi han har blitt for tung for å klare spranget. Christian var tilbake før maten var på plass. Snilleste ❤. Nå skal det sies at han kunne ha spart seg for den turen ettersom jeg faktisk hadde taket på plass, men når man først har fått noe for seg, er det utrolig deilig å få bekreftet at det ikke er tilfellet. Pelsbarna mine hadde det bra. Jeg kunne nyte daten. Jeg drakk et glass rødvin. Bare et sa du? Vel, jeg var faktisk for opptatt med å spise til å drikke. Sprøtt hva?

Christian koser seg med en øl 🍺.

Vi leker ikke platter 🍗🍖🥩🍷🍺.

Det var en veldig koselig datenight. Vi hadde ikke sjans til å spise opp all maten, så den ble med tilbake til kollektivet, hvor vi sosialiserte litt med folka som var på fest der. Det ble åpnet en øl som sprutet/eksploderte over Fozzy. Det var en hjemmebrygget en som hadde stått veldig lenge. Enten var det blitt brukt for mye karbontabletter, eller så hadde den gjæret for lenge. Hvem vet. Det som derimot er sikkert er at Fozzy ble veldig våt, i likhet med sofaen rundt han. Uheldige Fozzy var ikke kjempeblid. Selv om jeg følte med han, var situasjonen ganske komisk. Jeg lo både lenge og vel.

Stakkars Fozzy 😂🍺.

Cato har illustrert situasjonen i kollektivets gjestebok 😂😂.

Etter at jeg hadde ledd meg ferdig, ble det en liten tur på Felix, hvor Christian briljerte med biljard. Jeg spiste tortillachips og salsa. :”Hvordan kan du være sulten igjen Kristin?” Vel, det viser seg at det faktisk var fullt mulig. Jeg møtte på Kari fra jobb og kjæresten. Veldig koselig 🙂 Etter en stund var jeg klar for å gå hjem for å sove. Vi ga resten av chipsen til noen venner av Christian, og tuslet hjem til meg. Det var godt å kaste inn håndkleet tidlig. Det er artig å være på byen, men koselig å komme hjem igjen også.

Prokrastinering

Posted on

Nå var det meningen at jeg skulle sette meg ned for å ordne blant annet AdSense på dataen. Jeg skulle ha svart på noen spørreundersøkelser på diverse nettpanel, registrert en cv på en nettside hvor man kan søke på oversettelsesjobber og lagt ut noe greier på kjøp/salg/gi bort- sidene på Facebook. Jeg gjør ingen av delene. Det jeg derimot har gjort, er å glo apatisk på “Ex on the beach” og klippet ut julekort-greier. Desto mer jeg har hengende over meg, desto mer gjør jeg andre ting. Da jeg hadde en av mine eksamener på HIL, altså natta før, vasket jeg boden. Det hadde aldri vært så viktig å vaske som akkurat da. Jeg har hatt flere uker på meg til å øve på Basic Pole Diploma. Det jeg har gjort, er å være intenst opptatt av å heller teste ut alle de nye stemplene jeg fikk av Ida( ikke min Ida, men en annen Ida jeg kjenner). Altså dette kunne jeg ha gjort en annen uke, meeen, nei.

Litt sånn her.

Jeg har skjøvet det hele foran meg, og effektivt fortrengt alle de triksene jeg vet jeg burde øve på. Det er en lang liste. Noen klarer jeg fint, andre klarer jeg bare av og til og atter andre får jeg ikke til i det hele tatt. Jeg har jo visst dette lenge, men hjernen min har på et eller annet vis fortrengt at jeg må gjøre alt fra begge sider av stanga. Man har som regel en “good side” og en “bad side”. Det er litt varierende hvem som er hvem fra gang til gang. Som regel føler jeg at jeg har bedre grep på venstre side, men ikke alltid. Da jeg innså at jeg faktisk måtte klare alle variasjonene også fra begge sider, noen er overraskende krevende til å være basic, ble jeg superstressa. Jeg angret bittert på at jeg ikke hadde trent mer styrke. Jeg har jo visst at jeg måtte kunne alle disse tingene, men allikevel ikke innsett det. Ikke før det var to dager igjen til eksamen. Da gikk det opp for meg at jeg hadde gått tom for tid. “Det er lenge til, jeg trenger ikke øve nå”, ble til :”Hvilke tre variasjoner har egentlig Corkscrew”??!! Jeg ble lammet av stress. Jeg begynte å øve,øve, øve og øve. Ettersom jeg var stressa og nervøs, var det et par klamme hender som desperat forsøkte å mestre det de drev på med. Ettersom Maya sier at jeg gjør det mye bedre når jeg ikke tenker så mye, men slapper av og heller føler, drakk jeg noen øl jeg hadde liggende. Dette resulterte i et godt grep, men et forvirra hode. Christisn var vitne til denne noe uvanlige pole-fremføringen. “Hva driver jeg egentlig på med nå”.

Her er en Ballerina Forwards.

Et forsøk på Ballerina Backwards.

Etter at jeg hadde gjort en hel del og allikevel følte at jeg ikke hadde gjort noen ting, på dette tidspunktet var jeg sliten og veldig sulten, var det på tide å gi seg. Hjernen ville, men kroppen samarbeidet ikke. Christian var snill, tålmodig og oppmuntrende 😍. Det ble to episoder av Legends of Tomorrow, før vi inntok horisontalen 😴.

Lett-tjente penger, ikke!

Posted on

Jeg er glad i raske løsninger; gå raskt ned i vekt, tjene raske penger osv. Remi drev i en periode med mobilspill man skulle kunne tjene penger på å spille. Jeg lot meg rive med av idéen. Altså, det høres jo ut som en drøm, ikke sant? Spill et artig spill og få betalt for det. Jeg kunne spille spill og tjene penger mens jeg satt på jobb og tjente penger. Vel, så feil kan man altså ta. Det var ikke noe lettvint med noen av disse programmene. Først og fremst er det stor sannsynlighet for at du laster ned diverse malware, eller en og annen trojansk hest hvis du er riktig uheldig. Jeg har ikke sett så mye til den, annet enn at jeg i en periode fikk rare varsler på det jeg antar er russisk.

Hvordan jeg fant ut at jeg hadde en trojansk hest? Vel, det er en artig historie akkurat det der. Jeg satt på jobb og ante fred og ingen fare, helt til avdelingsleder med gravalvorlig røst annonserte at datanerdene i Oslo hadde oppdaget et program som forsøkte å snike til seg sensitiv informasjon dra diverse bank-kontoer. Den det gjaldt ble effektivt “utestengt fra det gode selskap”. Sjefene små-løp frenetisk rundt for å finne synderen, som da ikke kom seg på wi-fi, men som i stedenfor ble møtt med en festelig melding om at telefonen var infisert. Det var bare litt kleint å være den infiserte skal jeg si deg. Alle var skjønt enige om at dette var en stor sak og at jeg måtte wipe telefonen min øyeblikkelig. Jeg, derimot, var mest opptatt av å finne en annen løsning. Det er utrolig mye jobb å legge inn alt på nytt, og nei det hjelper ikke om man har backup av alt. Det vil jo også være infisert ikke sant.

Gutta i Oslo skulle analysere dataene som kom fra mobilen min, og komme tilbake til meg. Jeg ble sluppet inn i varmen igjen, og kunne fritt surfe på det trådløse nettet. Jeg ventet spent. Timer ble til dager, dager ble til uker og uker ble til måneder. Radiosilence. Jeg konkluderte med at det A: Ikke hadde vært så farlig som de skulle ha det til, eller B: Dataene ga ingen mening, så de ga meg opp og glemte hele greia. Ettersom jeg ikke hørte noe mer, lot jeg trojanske hester være trojanske hester. Det morsomme med Norstat er at noe som er superviktig den ene dagen, gjerne er glemt den neste. Da er det over på neste snakkis om at kopper med kaffe ikke skal kastes i søpla osv. Personlig synes jeg det er merkelig at man ikke klarer å helle ut drikke før man kaster en kopp.

Uansett, disse appene man skulle kunne tjene penger på suger big time. Først og fremst må du se kjedelige videoer for andre spill type hele tiden. Ganske mange av spillene er dessuten gørrkjedelige, og når du endelig finner et du liker godt, vil du ikke få poeng mer enn i en viss periode. Disse poengene tar det dessuten lang tid å samle opp. Du må ha uforholdsmessig mange poeng for å kunne innløse et lite fislebeløp. Jeg fikk ikke innløst en dritt før den trojanske hesten flyttet inn. Etter dette valgte jeg, klokelig, å slette alt som hadde med hele prosjektet å gjøre. Det er mulig det fungerer for noen, men ikke for meg.

Christian foreslo at ettersom jeg bruker så mye tid på bloggen min, burde jeg prøve å tjene litt penger på den. Jeg fikk en link fra han om hvordan jeg kunne gjøre nettopp dette. Ivrig kastet jeg meg over den. Jeg registrerte meg på AdSense for å kunne tjene penger på å ha reklame på siden. Det viser seg at man må ha business-utgaven av WordPress for å kunne gjøre dette. Greit nok tenkte jeg. Man må jo først investere litt, eller mye da i mitt tilfelle. Jeg betalte 2k for et år. Der og da føltes det ganske brutalt, men i skrivende stund er jeg glad for at jeg gjorde det. Blant annet kan jeg laste opp videoer uten å gå veien om sosiale medier. Det er veldig praktisk. Det har ikke vært så helt enkelt å få registrert seg på AdSense. Først måtte jeg få lagt inn en kode via en widget eller et tema. Jeg lastet ned alle mulige plug-ins før jeg fikk det til.

Jeg fikk denne feilmeldingen en god del ganger.

Endelig fikk jeg, etter mye om og men, beskjed om at koden var funnet, men at siden min var utilgjengelig. Det ga ingen mening før jeg fikk svar fra WordPress om at man måtte ha et annet domene. Ettersom jeg hadde betalt for abonnement mitt, var det heldigvis gratis, i hvert fall det første året.

Nytt domene.

Etter å ha gjort alt riktig, sendte jeg inn søknaden på nytt.

Det tok en stund før jeg fikk tilbakemelding om at bloggen min var godkjent.

Nå er det med andre ord bare å sette i gang. Jeg har ikke hatt tid til å sette meg ned for å faktisk gjøre det enda, men det er på lista over ting jeg skal gjøre snarest. Det blir spennende å se om jeg får det til med en gang eller om jeg møter på nye utfordringer. Time will show 🌝.

Høst

Posted on

Høsten er her med sitt noe deprimerende og kalde vær. Jeg har tatt frem varme gensere og kosebukser, og jeg drikker te foran tv-en mens jeg hutrende kryper under dyna. Ja jeg har en dyne i stua også. Når sant skal sies er det vel på tide å bytte trekk på den. I går hadde jeg en ryddesjau, det hender jeg blir hekta på å rydde. Nå er hobbyskuffene mye mer organiserte og kasteposen er full. Digg å bli kvitt gammal dritt. Har naturligvis en pose til Fretex også. Noe av dritten kan noen andre kanskje ha bruk for. Jeg har lagt ut en del ting på finn.no og salg/kjøp/gi bort-grupper på Facebook. Det er en del bøker, en Polar Loop 2- lader og et par høye støvletter. KAN NOEN VÆRE SÅ SNILLE Å KJØPE NOE AV DET ?! (Unnskyld, jeg mente ikke skrike, men seriøst liksom). For å ikke la meg påvirke av fraværet av sol og varme, kaster jeg meg over ulike prosjekter. Det er viktig å ha noe å henge fingrene i. Jeg har blant annet tatt opp igjen Fargelegging For Voksne.

Fargelagte dette ekornet på jobb. Synes det ble ganske fint jeg.

Her har jeg virkelig utnyttet den blå fargeblyanten. Det var bare en liten stump igjen etterpå.

Noe som også er koselig å gjøre når det er gråkaldt ute, er å lese. Jeg fikk en god del bøker av Hege i påsken. Nå leser jeg Vannmelon av Marian Keyes. Bøkene i den serien er morsomme. Jeg har lest dem før, men det gjør ikke noe. De er verdt å lese om igjen. Noen ganger er det godt å slå av Netflix og ta frem en god, gammeldags bok. Selv om det krever litt mer av meg om høsten og vinteren, er det viktig å komme seg ut for å trene, det være seg svømming eller pole. Jeg trenger endorfinene. Førstnevnte har blitt satt på vent ettersom jeg har fått perioral dermatitt, igjen. Jeg hadde det for 5 år siden også. Det kan skje i skiftet fra varmt til kaldt vær. Man er litt usikker på hva det egentlig kommer av. Jeg brukte først en krem som ikke virket i det hele tatt. Nå må jeg smøre meg med en antibiotika-krem to ganger om dagen i 8 uker. Jeg synes allerede nå at jeg merker bedring. Det står ikke spesifikt noe om å unngå klor, men for å være på den sikre siden tar jeg en liten pause. I hvert fall til jeg ikke ser de røde prikkene mer. Det er strengt tatt ikke noe voldsomt utslett. Hadde jeg ikke sagt noe, hadde man muligens ikke sett det i det hele tatt, men det klør.

På treningsfronten om dagen stresser jeg over at “eksamen” nærmer seg. Jeg burde egentlig prøve å ha et mer avslappet forhold til den. Alt blir verre når man stresser. Jeg får tenke på det som en gratis treningstime. Ikke noe press, bare lek og morro. Dette er naturligvis langt unna min “default-setting” i slike situasjoner, som er mer a la:”Jeg får ikke til dette bra nok, nå må jeg øve manisk i hele natt”. Gjerne etterfulgt av hjerteskjærende gråt. Jupp, du kan se for deg hvordan jeg var da jeg gikk på skolen. Jeg kunne sitte oppe en hel natt for at en setning skulle bli “perfekt”. Så for å fjerne det umenneskelige presset jeg legger på meg selv, prøver jeg å gi litt mer f***. Dette betyr naturligvis ikke at jeg ikke skal øve og gjøre mitt beste, men at jeg ikke må spinne (pun intended) helt ut av kontroll om jeg ikke får det til. Jeg har hatt mareritt hvor jeg skal gjøre en Cradle Spin, men av en eller annen grunn er stanga festet på kanten til en diger grøft som pappa har gravd ut, og jeg tør ikke gjøre noe i frykt for å havne i grøfta. Det var en særdeles traumatisk drøm. Samme natt drømte jeg at Maya hadde hatt en time, men ikke sagt i fra når det var, så jeg kom til helt feil tid. Noen ganger, i andre drømmer, er stanga rar og ikke festet til gulv eller tak heller. Den liksom gynger frem og tilbake. Klin umulig å få til noe. Mens vi er inne på drømmer, så har jeg ofte den samme drømmen om at jeg sitter hjemme klokka 00.00 og ringer rundt til folk fra min private telefon. I drømmen skal jeg følge en verveguide og fortelle hvilke tidspunkter det gjelder, men av en eller annen grunn er guiden fullstendig uleselig. Selv ikke tidspunktene gir noen mening. Så kommer jeg på at jeg sikkert ikke burde ringe folk så sent, og at Norstat kommer til å bli sinte på meg når de finner ut hva jeg har drevet med. Jeg er alltid så glad når jeg våkner, og det bare er en drøm. Sjuke greier, drømmer. Her øver jeg på Cradle Spin med splitt. Jeg er ikke helt fornøyd med den. Jeg ser også at jeg burde krøke meg enda mer sammen. Det er så mye småting å tenke på for at det skal se bra ut.

Dette er et litt morsomt bilde fra koreografien på Exotic Pole.

Her øver jeg på Fankick, Backwards Swan og så opp i en slags Fankick igjen. Begge beina burde være i lufta samtidig, men det krevde for mye av kjernemuskulaturen min.

Jeg avslutter med bildet av denne fine rosa Christian hadde med til meg en dag.

Månedens ansatt og surrealistisk søndag

Hver måned kåres månedens ansatt. I august var det min tur. Det var utrolig koselig å bli satt pris på. Jeg fikk et diplom og et gavekort på 250 kroner.

Jeg søkte opp hvilke butikker jeg kunne bruke gavekortet i. Jeg landet på Clas Ohlson. Ettersom sluket i dusjen var litt tett igjen, kjøpte jeg to flasker med Mudin. Ikke den morsomste måten å bruke et gavekort på, men veldig fornuftig. Nå kan jeg ta en dusj uten å måtte tråkke i vann etterpå. Vi skal holde oss i Norstat-verden. Søndagen var det mulig å jobbe. Vanligvis er det stengt, men nå er det mye å gjøre. Simon og jeg hadde booket oss på. Remi hadde tatt seg en velfortjent fridag. Det var en underlig dag. Jeg la merke til at det strømmet musikk fra et eller annet sted i lokalet. Ikke en behagelig form for musikk, men irriterende toner som borret seg inn i hjernen. Jeg ble litt satt ut da jeg så hvor de kom fra. En fyr satt og klimpret på en gitar mens han var på jobb. Eh hæ? Jeg synes vel at det er litt respektløst. Vi er jo tross alt på jobb. Det var litt som å jobbe med trekkspillmannen. Jeg ble surere og surere. Fantaserte om å knuse gitaren i hodet på han.

Mens jeg satt der i et intervju og kjente på hvordan det føltes å være skikkelig irritert, skjedde det plutselig noe borte ved inngangsdøra. Intervjuere flokket seg rundt en mann med en minigris i armene.

Det som nå irriterte meg var at jeg var stuck i et langt intervju, slik at jeg ikke kunne kose med grisen. Jeg har faktisk kost med den før, da den gikk i gågata. Også dette på en søndag.

Da jeg var i gang med intervju nummer to, grisen var borte og klimpremannen og vennene hans begynte å synge, klikka det litt for meg. Jeg ba den søte respondenten om å vente mens jeg ba gitarmannen om å legge vekk instrumentet. Han så litt paff ut, men gjorde som jeg sa. Jeg kunne fortsette intervjuet uten forstyrrelser. Klokken 15.30 var det pølselunsj. Jeg hadde kjøpt inn rekesalat og sprøstekt løk til Simon og meg. Simon satte førstnevnte i kjøleskapet, men glemte å merke den, så den ble satt frem sammen med pølsene. Ettersom jeg ikke holder Norstat med mat, banet jeg meg vei gjennom en kø av pølsesultne Norstatere, grabbet til meg rekesalaten idet jeg forklarte at den faktisk var min, for så å masjere bort til plassen min. Etter at både Simon og jeg var mette, satte jeg rekesalaten tilbake igjen. Jeg er ikke fullstendig hjerteløs, tross alt. Lompene hang såvidt sammen, men alt i alt var det digg med pølsejunsj. Jeg var heldigvis i bedre humør ved jobbdagens slutt. Det var godt å dra hjem for å slappe litt av etter at sure respondenter hadde informert meg om at det “faktisk er søndag”. “Passer det bedre en annen dag kanskje?” spør jeg vennlig. “Nei!!” får jeg surt til svar. Ok, da har det vel ikke så mye å si at det er søndag da, tenker jeg inne i hodet mitt mens jeg presser ut av meg et muntert :”Beklager forstyrrelsen, og ha en fin dag videre” (din sure drittkjerring). Sistnevnte inne i hodet mitt selvfølgelig. Simon hang hos meg mens han ventet på bussen sin. Vi spilte litt Nintendo 8 bits. Det gikk ikke særlig bra for noen av oss, men Simon gjorde det allikevel bedre enn undertegnede. Han mente at det ble litt lagging på grunn av at ledningene først må gjennom en omformer. Det virker logisk. Selv om man ikke nødvendigvis er så flink, og man dør hele tiden, er det litt artig å ha. Særlig om man har vorspiel. Nå har det ikke vært så mye festligheter i det siste, bortsett fra overaskelsesfesten for Simon, men jeg regner med at jeg arrangerer en gaming/drikke-kveld i nær framtid.

Super Mario Bros 3.

Super Mario Bros 2.

Exotic-og dizzy-pole

Jeg innså her om dagen at det er exotic pole på mandager, der det øves inn en koreografi i høye hæler. Jeg er lei meg for at jeg ikke var med fra begynnelsen, men jeg er i gang nå i hvert fall. Det er gøy med hæler. Man blir mer grasiøs, og alt man gjør ser liksom bedre ut synes jeg. I hvert fall når man får det til. Det var en utrolig morsom time. Jeg har en del jeg må jobbe mye med, men også ting jeg fikk til bra. Elin hadde ved en feil kjøpt en kul underdel for mye på PoleJunkie. Bra for meg. Jeg kjøpte den av henne. Den passet perfekt 😍.

Gøy med exotic pole. Knebeskyttere er viktig, ettersom vi lander mye på knærne.

Jeg besluttet å være med hver mandag. Får heller jobbe noen timer på dagen først. Torsdagen var det en time med spinning-pole. Det er gøy, men man kan fort bli ganske kvalm. Her øver jeg på å kombinere forwards-og backwards swan. Det gikk ganske greit synes jeg.

I oktober skal vi ha en slags eksamen for å få diplom på basic tricks. Jeg tror jeg skal klare det, men jeg er redd jeg kan bli fryktelig nervøs og fucke opp. Noe av det på lista må jeg jobbe mye med for at det skal se bra ut. Cradle spin klarer jeg bare fra en side. Man må helst gjøre alt fra begge sider. Mye å henge finga i fremover med andre ord. Det er bra å ha et mål. Jeg kan lett bli litt lat hvis jeg ikke har det. Det er bare å øve masse, og håpe på det beste.

Nesten-rappellering i Helvete

Forrige mandag lurte Christian på om jeg ville være med han og en kompis for å rappellere i Helvete. Jeg lot meg overtale. Utsiktene til å få tatt noen ekstraordinære bilder var forlokkende. Jeg brukte litt tid på å finne våghalsene, ettersom de hadde krysset Mesnaelva. For at jeg skulle nå min destinasjon, ville Google Maps sende meg både hit og dit. Jeg valgte å ikke krysse elva på egen hånd. Da jeg nesten hadde gitt opp, og vurderte å stikke hjem igjen, dukket gutta opp. Jeg lot meg motstrebende overtale til å gi galskapen en sjanse. Kompisen til Christian sikret meg, utstyrte meg med en hjelm og geleidet meg ned en skikkelig skummel skråning. Han påstår selv at han har høydeskrekk, men jeg vet ikke helt jeg. Han er i så fall skikkelig badass som utsetter seg for slike halsbrekkende aktiviteter.

Her har jeg nettopp oppdaget at jeg har glemt å sette inn en tampong. Det er noe upraktisk når man skal rappellere.

For å kunne begynne på selve rappelleringen, måtte man altså ake seg ned denne skråningen. Jeg klamret meg fast til røtter og tau som om det gjaldt livet, noe det sikkert også gjorde. Kunne ha blitt et stygt fall om jeg hadde trillet ned der. Christian sto nede klar for å ta meg imot. Han holdt også i tauet slik at han kunne bremse meg. Jeg innså plutselig at jeg kanskje burde ha gjort meg litt mer kjent med utstyret før jeg kastet meg utfor er stup i Helvete. Jeg så også for meg hvordan jeg kom til å blø gjennom både truse og treningstights. Turen tilbake kunne ha blitt blodig. Jeg trakk meg. Det føltes kleint ettersom jeg jo tross alt hadde på meg alt utstyret, men jeg tror at det var rett beslutning. Før jeg kastet inn håndkleet helt, sjekket vi ut et sted til, også dette i Helvete. Her var det “bare” 7 meter ned og ikke 20. Problemet her var at man måtte komme seg over på den andre siden av elven, forutsatt at man kom seg ned i det hele tatt da. Deretter måtte man klatre opp en ganske steil vegg. Altså… nei, bare nei. Vi kom frem til at det fantes andre, mer nybegynnervennlige steder man kunne forsøke seg på. Jeg var litt sur på meg selv fordi jeg feiga ut, men Christian sa at jeg ikke burde være det. “Du kan ikke være skuffa fordi du ikke gikk utfor et stup, Kristin”. Det er litt som å ha en forelesning på et nytt studium, for så å gå opp til eksamen neste dag. Jeg må bli tryggere både i klatreveggen på Tyrili, og på min evne til å håndtere (og stole på) utstyret.