RSS Feed

Category Archives: Samfunn

Pandemilivet

Posted on

Jeg har mye å være takknemlig for. Christian er hjemme igjen fra Thailand, frisk og rask, om noe rastløs da han er i karantene. Jeg har en jobb jeg trives i, selv om jeg til tider blir litt sliten og lei når det er vanskelige prosjekter og sure respondenter. Jeg er frisk( bank i skjermen), enn så lenge i hvert fall. Jeg burde være overlykkelig, ikke sant?! For det meste er jeg også fornøyd, men jeg kjenner at jeg begynner å bli lei av pandemilivet. Lei av å ha stygt hår med ettervekst og en altfor lang lugg. Lei av å høre om nye smittetilfeller eller antall døde. Lei av å ikke kunne sosialisere med hvem jeg vil, hvor jeg vil. Lei, lei, lei. Lei av å ikke tørre å ta meg fri fordi jeg ikke vet hvordan kapasiteten på jobb blir fremover. Jeg er livredd for å ikke å ha nok penger. Jeg jobber mye mer nå enn jeg har gjort noen gang. Som mamma sa:” Det måtte en pandemi til for at du skulle begynne å jobbe dagtid”. Aldri så gæli. Jeg får helt klart mye mer i lønn nå enn jeg pleier. Det er ikke så rart. Hver gang jeg har mulighet til å jobbe mye, gjør jeg det. Selv om jeg i utgangspunktet føler meg fryktelig sliten. Når denne krisen er over, har jeg i hvert fall penger til å gå til frisøren. Det kommer til å føles fantastisk.

I tillegg til denne intense jobbingen, har jeg vært aktiv på bakefronten. Disse lavkarbo-gulrotmuffinsene er veldig gode. Jeg hadde med til flere på jobb. Alle likte dem.

Jeg hentet oppskriften fra: https://meglerfru1.blogg.no/1487450050_gulrotkakemuffins_glutenfrisukkerfri_lavkarbo.html Jeg har også blitt veldig glad i denne oppskriften: https://fettogforstand.no/norsk/sott/verdens-beste-enkleste-og-raskeste-ostekake/

Den er virkelig utrolig god og veldig enkel.

Ja, jeg har allerede spist av den 🍰.

Jeg har fargelagt og fargelagt( du ser det for deg ikke sant? Intens bruk av blyanter og kvesser og banning når bly knekker). Når folk er sinte fordi jeg ringer og plager dem for å spørre om reisevaner, (veldig frekt å spørre om i disse dager, tydeligvis) er det godt å fokusere på blomster og kaniner. Altså, jeg har ikke laget spørsmålene. Det er jo ikke min feil at folk ikke kan reise på hytta i påsken. Jeg forstår frustrasjonen, men det får være måte på.

Denne minner litt om katten til Henia.

Får lyst på karbohydrater når jeg ser på tegningen 🍩.

Denne ble jeg veldig fornøyd med.

Søte ekorn 🐿.

Dette må være Belgisk Kjempe 🤣🐇.

Her skjedde det veldig mye.

2 stk Nille.

Nå over til noe annet. Jeg testet ut denne oppskriften for en stund siden. Fant den i bladet jeg kjøpte om Keto.

Jeg hadde ikke nok Chiafrø, men jeg brukte det jeg hadde. Det ble derfor mer en slags velling. Det smakte godt da. Det er jo det viktigste.

En annen Keto-oppskrift fra bladet er denne.

Den smakte helt greit.

Lilly sendte meg en oppskrift på lavkarbo-rundstykker. De ble veldig gode synes jeg. https://lyngstadernaering.no/2015/05/26/melfrie-frorundstykker-lavfodmap/

Jeg lagde dem uten havregryn.

Smakte godt.

Tonje og jeg testet ut den nye trend-kaffen, som har tatt av på sosiale medier, en av dagene vi jobbet dagtid. Viktig med kaffe når man føler seg trøtt.

Vi byttet ut sukker med Sukrin og melk med mandelmelk.

Den smakte helt ok. Legg merke til hvor kult det ble med hodeskalle-glasset.

Jeg har funnet en oppskrift til, som jeg har store planer om å teste ut. Tror den kan bli enda bedre.

Jeg har blitt veldig glad i denne bloggen.

Etter at Christian kom hjem, har jeg fått servert frokost hver dag. Det er veldig koselig å bli skjemt bort slik.

Christian er så søt ❤.

Chaffler er en greie innen lavkarbo. Vi måtte naturligvis teste det ut.

Det ble kjempegodt. Vaffeljernet mitt er gammelt og klar for dynga, men jeg har fått låne Christian sitt. Neste gang bruker jeg det. Camilla ga meg et tips om å lage toast av chafflene. Høres spennende ut.

Jeg henter mye inspirasjon fra sosiale medier. Dette var egentlig ganske genialt.

Pandemilivet forutsetter egentrening hjemme. Det kan være ganske kjedelig og lite motiverende. Jeg har allikevel gjort noe.

Gemeni med de nye leggvarmerne fra Paradise Chick og de superkule skoene fra Unicorn Poleshop.

😍😍

Fant dette bildet på Instagram, og tenkte jeg kunne gjøre noe lignende.

Jeg tagget Unicorn Poleshop, og de la meg ut på storyen sin. Synes det er ganske awesome 😍.

Øver på å få til Jamilla.

Jeg fant noen flere bilder på Instagram jeg lot meg inspirere av .

Albuegrep. Ganske vondt i grunnen. Ble kult bilde da.

Veldig fornøyd med at jeg fikk til denne. Remiseat. Slitsomt, men ser veldig kult ut.

Jeg har prøvd meg litt på Stargazer også. Tror nok jeg må øve en god del før jeg blir fornøyd.

Christian gjennomførte en elbowstand. Han fikk det til bra synes jeg.

Ble ganske artige bilder.

Begynnelsen av den koreografien vi øver på når vi trener Exotic Pole. Det neste er noe jeg ikke får til. Må sette av en dag og øve på det.

I disse Korona-tider er det mye som er trist og vanskelig. Noe er, imidlertid, også ganske underholdende. Jeg tok med i å le høyt av denne.

🤣🤣.

Jeg lo av denne også. Muligens ikke helt innafor å reagere slik, men jeg gjorde nå det da.

Videre har jeg kjøpt disse søte munnbindene. Muligens er dette et totalt unødvendig kjøp (mest sannsynlig), men jeg hadde et av mine mange impulsive øyeblikk.

Pika, pika.

Når det gjelder “pandemihåret” har det bare blitt verre og verre.

Dette var den 10. mars. Det har naturlig nok ikke blitt bedre.

Jeg har forsøkt diverse løsninger.

Hårbånd.

Jeg avslutter med innlegget av Nille som vasker labbene. Det hadde hun gjort uansett, men jeg later som om hun har skjønt greia med å vaske seg mye nå om dagen. Det er uansett supersøtt å se på 😍.

Sosiale medier

Noen ganger lurer jeg på hva jeg gjorde før de sosiale mediene dukket opp. Det jeg vet er at jeg ikke tok bilde av maten min før jeg spiste den, ei heller “sjekket inn” på steder  for å fortelle folk hvor jeg var, eller hvem som var der sammen med meg. Jeg sendte ikke bilder av meg selv i forskjellige situasjoner, bilder man bare ser i noen sekunder før de forsvinner.  Videre forventet jeg ikke at det ville dukke opp et lite hjerte om jeg tappet med fingeren på et bilde. Så rart det må ha vært. Hva drev jeg egentlig med?Da jeg vokste opp hadde vi mIRC, et chatteprogram som sikkert fremdeles finnes der ute et sted.  Jeg var fullstendig hekta. Chattet med folk rundt omkring i det ganske land, eller i et helt annet land for den saks skyld. Jeg husker jeg gjorde et helhjertet forsøk på å lære meg spansk ved å kommunisere med spanjoler.  Jeg lærte meg noen få setninger, som jeg fremdeles husker den dag i dag. Så dukket ICQ opp, et annet artig program, også dette designet for at man skulle kunne kommunisere uansett hvor man måtte befinne seg. Husker fremdeles lyden som kom når noen hadde skrevet noe (åh oooh). Så var plutselig dette også passe`, og alle hadde msn. Hvor ble det egentlig av msn? Er det noen som har det lenger.

For hvert nye sosiale media som dukker opp, har jeg merket at jeg blir latterlig avhengig. Jeg sjekker Facebook opptil flere ganger daglig. Det samme er tilfelle med Twitter, hvor jeg i tillegg anstrenger meg for å produsere kløktige og underholdende tweets, med det for øye å lokke til meg flest mulig følgere. Av og til, når jeg er skikkelig flink, havner jeg på twitterkvitter-siden i Byavisa. Dette er stor stas og faktisk mye av grunnen til at jeg åpner avisa i utgangspunktet. For det meste må jeg skuffet fastslå at heller ikke denne torsdagen var jeg morsom nok, men noen ganger.. ja noen ganger .

Kristinanderse1

Kristinanderse1

På Facebook holder jeg kontakten med gamle og nye venner og bekjente, og jeg får utløp for min “kikkertrang”. Det er helt klart innafor å snoke litt i for eksempel eks-kjæresters gjøren og laden, eller flørte litt med nye vakre bekjentskaper. Sånn sett er Facebook kjekk å ha. Også Snapchat har vist seg å være nyttig i den anledning. Et annet aspekt ved Facebook, er alle de avhengighetsdannende applikasjonene, og når jeg sier applikasjoner i flertall så  mener jeg vel egentlig bare en; Candycrush.  Jeg har blitt skremmende avhengig, og blir ikke så rent lite frustrert når jeg står fast på et brett. Som et resultat av Candycrush er jeg ikke lenger så glad i sjokolade, i hvert fall ikke egenskapene den har i denne søte,  virituelle verden.  Den nye dillen min nå for tiden er for øvrig Bitstrips. Her kan man lage en tegneserieversjon av seg selv og skape artige tegneserier med seg selv og sine venner i hovedrollen. Man lager seg en avatar, som optimalt sett skal ligne originalen. Dette synes jeg at jeg har fått til ganske bra. Jeg ligner, særlig når jeg er sur. Klapp på skuldra.

Ja sånn har det blitt

Ja sånn har det blitt

Striper med venner

Stripe med venner

Mens jeg var på jobb i dag laget jeg denne om at jeg var på jobb.

1470259_10153449764765596_660256371_n

 

Og denne av sjefen min.

577507_10153449870720596_1742474669_n

I skrivende stund prøver jeg å overtale min gode venn Remi til å lage seg en avatar så jeg kan inkludere han i tegneseriestripene mine. Sånn har det altså blitt. Tilstander, eller hva? Jeg vet at uansett hva det neste blir, så kommer jeg til å bli trukket med i dragsuget. Man kan jo sette spørsmålstegn ved nytteverdien til mange av de nye sosiale mediene. Personlig synes jeg det meste er positivt og underholdende, men jeg ser jo også hvordan det i visse situasjoner kan gjøre det lettere å mobbe eller trakassere anonymt.  Ask.fm  er et eksempel på steder hvor det er mulig å komme med negative ytringer uten å måtte oppgi hvem man er.  Jeg ser for meg at denne type anonym mobbing  kan være ekstra grov fordi man ikke må stå til ansvar for det man sier. Dette er en særdeles negativ side ved vårt stadig mer nettbaserte samfunn, og vi må ta den på alvor. Hadde det ikke vært hyggelig om vi alle bare fulgte Torbjørn Egners Kardemommebylov ?

 

 

 

 

 

 

 

Kvinnevold

Noen ganger leser man om noe som setter ens egne små tulleproblemer i perspektiv. Det kan skje når verden opplever en katastrofe, eller som i dette tilfellet, når noen man kjenner har blitt voldtatt. Plutselig er ikke den ene kvisa man har irritert seg over særlig viktig lenger.  Vedkommende det er snakk om her er en sterk kvinne, så sterk at hun og kjæresten valgte å stå frem om marerittet. Jeg har ikke hatt kontakt med henne på en stund, så sjokket var stort da jeg plutselig så henne i avisa. Kjæresten ble banket opp og måtte overvære at dama hans ble voldtatt. Heldigvis er gjerningsmannen pågrepet, og ja det er selvfølgelig en stor lettelse, men det vil jo ikke viske vekk den skaden han allerede har voldt dem.

Jeg vet at min tidligere arbeidskollega har mange venner og familie som støtter henne i denne vanskelige tiden. Kanskje etter en stund vil traumene også blekne, men dette er jo en erfaring man alltid vil ha med seg, en erfaring hun skulle vært foruten. Voldtekt er ikke noe ukjent fenomen. Jeg må dessverre innrømme at jeg ikke alltid følger så godt med når mediene annonserer enda en voldtekt. Dette er noe som skjer andre ikke sant, ikke en selv eller de man kjenner. Feil. Man har bare lullet seg inn i en falsk trygghetsfølelse. Det kan faktisk skje med hvem som helst.

 Ja, det er ting man kan gjøre for å redusere risikoen for voldtekt betraktelig.  Unngå å gå alene hjem når man har vært ute på byen eller på en fest. Dette er særlig viktig i de store byene. Noen legger også vekt på at man ikke burde kle seg for utfordrende.  Utsagn av typen »Ja hun ba jo om det, se bare på hvordan hun kledde seg» gjør meg for øvrig virkelig sint. Slik jeg ser det skal det ikke ha noe å si om kvinnen er kledd for polferd eller om hun er kledd i bikini. At en kvinne har på seg klær som av noen kan oppfattes som utfordrende, er ikke en invitasjon til voldtekt. Det betyr ikke at hvem som helst kan ta seg de friheter de ønsker.  De aller fleste menn skjønner jo også dette og respekterer at et nei er nettopp det, et nei.

Jeg lurer på hva som driver en voldtektsmann. Er det makt som er underliggende? At vedkommende bare føler seg vel når han fornedrer andre? Eller er det seksuelt motivert av typen: #Jeg-får-den-ikke-opp-med-mindre-noen-skriker». Jeg har også lest om gjengvoldtekt hvor en leder an og resten føler seg presset til å gjøre det samme.  Joda, jeg skjønner at det for noen kan være vanskelig å motstå gruppepress, men ærlig talt da. Det finnes da vitterlig grenser for hva man gjør for å føle seg godtatt.

Når det gjelder saken vedrørende min tidligere kollega, var det ikke snakk om utfordrende klær eller noe i den retning. Hun og kjæresten lå rett og slett og sov da gjerningsmannen tok seg inn. Man burde kunne føle seg trygg i sitt eget hjem. Hvis man ikke kan føle seg sikker der, hvor kan man det da? Burde alle kvinner begynne med kampsport og bære pepperspray. Burde vi sove med kniv under hodeputa? Svaret er nei. Vi skal ikke la oss skremme fra å gjøre det vi liker. Ingen dustemann med sexrelaterte voldsproblemer skal hindre meg i å gå ut på byen i minikjole eller kort skjørt hvis jeg har lyst til det. Det skader nok ikke med et selvforsvarskurs eller forsvarsspray i veska, men vi skal ikke gå rundt og forvente at det bak hvert hjørne skjuler seg en overfallsmann.  Det er lurt å ta visse forholdsregler, men ikke å sette hele livet på vent. Avslutningsvis sender jeg min venninne gode tanker, og håper at hun på tross av det som har skjedd, får en god jul og et godt nytt år!

To eat or not to eat?

Posted on

I den senere tid har det vært stort fokus på diverse
slankemetoder, og jeg tenker da særlig på lavkarbo-dietten.  Over alt hvor man ferdes, blir man bombardert
av ”slik-blir-du-tynn” budskapet.  Noen
mener at så lenge man unngår karbohydrater, kan man trygt putte i seg så mye
fett man vil; fråts i veg, ja drikk et glass med fett om du vil. Man burde
kanskje tenke på at det finnes noe som heter innvendig fett også, det som
legger seg inne i årer og rundt vitale organer. Dermed sier det seg selv at man
burde avstå fra å ta fullstendig av. Selv om man kanskje ser tynn ut, vet man
jo ikke hvor mye fett som skvulper rundt inne i årene gjør man vel?

Personlig prøver jeg å begrense bruken av pasta og hvitt
brød, ja brød generelt egentlig. Knekkebrød er lov. Det fortalte Bailine meg
den gangen jeg besluttet at elektroder på kroppen og sulte-seg-noen-uker var
vegen å gå.  Lista med ting det var lov å
spise var kort, mens fy-lista var ganske lang når jeg tenker meg om. Lang som
et vondt år var den. Flink som jeg var stappet jeg i meg grønnsaker, frukt var
ikke lov, og knekkebrød med magre produkter. Jeg fikk ha saus tre dager i uka
og havregrøt var også lov. Jeg var sulten konstant, men herregud så tynn jeg
ble. Hadde verken rumpe eller lår. Etter en stund gikk det som det måtte gå,
jeg sprakk, veldig. Min daværende kjæreste så på meg med sjokk i blikket da jeg
drakk rømmedressing og stappet innpå med ostepop. Slik går det gjerne når man
nekter seg selv alt.  Jeg sier ikke at
alt jeg lærte av Bailine er feil, jeg har blitt mye flinkere til å lage middag
med grønnsaker enn før, men det handler mer om å legge om kostholdet enn å ta
den kjappe løsningen.

Jeg er ingen ernæringsekspert, men jeg tror at man kan spise
litt av alt. For mye av en ting er aldri bra, og kroppen trenger, tro det eller
ei, faktisk også karbohydrater. Men den trenger ikke brus og godteri i store mengder.
Det er lov å kose seg innimellom, men ikke hele tiden. La oss heller ikke
glemme trening. De som trener masse kan naturligvis unne seg mer enn de som
ikke gjør det. Det handler jo om å forbrenne kalorier.  Spis ofte og lite er også et godt råd, da
forbrenningen settes i gang hver gang man spiser. Sulter man seg over lengre
tid tror kroppen at det er ”hungersnød” og den sparer på ressursene.  Jeg er, for øvrig fullt på det rene med at
forskjellige ting fungerer for forskjellige mennesker. Det gjelder vel i bunn
og grunn bare å finne det som passer en selv.

Takk og hei leverpostei.

Skrekkfim før leggetid?

Posted on

I dag er det 3 måneder siden tragedien på utøya, og jeg
føler for å reflektere litt rundt dette. Det har seg altså slik at noen
geskjeftige mennesker i Statene har besluttet at tragedien skal filmatiseres,
og selv om jeg i utgangspunktet er tilhenger av at visse hendelser blir
foreviget på dette viset, var min første reaksjon regelrett avsky. På den ene
siden ser jeg behovet for å dokumentere for ettertiden hva som skjedde, slik
man jo har gjort når man har laget filmer om diverse kriger og tragedier. ”Bowling
for Columbine” var en bra film, og den tok opp samfunnskritiske spørsmål i
forhold til våpenpolitikk og skremselspropaganda.

For øvrig stiller jeg meg allikevel skeptisk til det hele.
For det første er det for tidlig å i det hele tatt vurdere å lage en film. Jeg
tenker ikke bare på de som var på øya, og følte terroren på kroppen, men også
på de etterlatte, som mistet en sønn eller datter. Det virker helt ubegripelig
å skulle kunne komme seg etter en slik hendelse, og enda verre blir det jo når den
filmatiserte utgaven av ditt personlige mareritt svirrer der ute. Vil filmen
bli som en dokumentar av samme type som ”Bowling for Columbine” eller blir den
mer av typen actionfilm, hvor hovedpersonen er en av deltakerne på AUF-leiren,
og vi følger hans ferd mens han gjemmer seg i busker og kratt for å unngå den
sinnssyke morderen. Vil den i så fall komme på kino? Og hvem skal spille ABB? Er
det i det hele tatt noen skuespiller der ute som vil ha den rollen? Ja, jeg vet
at noen selvfølgelig har spilt Hitler, og at vedkommende selvfølgelig ikke
nødvendigvis identifiserte seg med den rollen, men likevel da. Hvem har lyst
til å bli kjent som han som spilte Anders Behring Breivik? Jeg bare spør.

http://www.vg.no/nyheter/innenriks/oslobomben/artikkel.php?artid=10022523