RSS Feed

Prokrastinering

Posted on

Nå var det meningen at jeg skulle sette meg ned for å ordne blant annet AdSense på dataen. Jeg skulle ha svart på noen spørreundersøkelser på diverse nettpanel, registrert en cv på en nettside hvor man kan søke på oversettelsesjobber og lagt ut noe greier på kjøp/salg/gi bort- sidene på Facebook. Jeg gjør ingen av delene. Det jeg derimot har gjort, er å glo apatisk på “Ex on the beach” og klippet ut julekort-greier. Desto mer jeg har hengende over meg, desto mer gjør jeg andre ting. Da jeg hadde en av mine eksamener på HIL, altså natta før, vasket jeg boden. Det hadde aldri vært så viktig å vaske som akkurat da. Jeg har hatt flere uker på meg til å øve på Basic Pole Diploma. Det jeg har gjort, er å være intenst opptatt av å heller teste ut alle de nye stemplene jeg fikk av Ida( ikke min Ida, men en annen Ida jeg kjenner). Altså dette kunne jeg ha gjort en annen uke, meeen, nei.

Litt sånn her.

Jeg har skjøvet det hele foran meg, og effektivt fortrengt alle de triksene jeg vet jeg burde øve på. Det er en lang liste. Noen klarer jeg fint, andre klarer jeg bare av og til og atter andre får jeg ikke til i det hele tatt. Jeg har jo visst dette lenge, men hjernen min har på et eller annet vis fortrengt at jeg må gjøre alt fra begge sider av stanga. Man har som regel en “good side” og en “bad side”. Det er litt varierende hvem som er hvem fra gang til gang. Som regel føler jeg at jeg har bedre grep på venstre side, men ikke alltid. Da jeg innså at jeg faktisk måtte klare alle variasjonene også fra begge sider, noen er overraskende krevende til å være basic, ble jeg superstressa. Jeg angret bittert på at jeg ikke hadde trent mer styrke. Jeg har jo visst at jeg måtte kunne alle disse tingene, men allikevel ikke innsett det. Ikke før det var to dager igjen til eksamen. Da gikk det opp for meg at jeg hadde gått tom for tid. “Det er lenge til, jeg trenger ikke øve nå”, ble til :”Hvilke tre variasjoner har egentlig Corkscrew”??!! Jeg ble lammet av stress. Jeg begynte å øve,øve, øve og øve. Ettersom jeg var stressa og nervøs, var det et par klamme hender som desperat forsøkte å mestre det de drev på med. Ettersom Maya sier at jeg gjør det mye bedre når jeg ikke tenker så mye, men slapper av og heller føler, drakk jeg noen øl jeg hadde liggende. Dette resulterte i et godt grep, men et forvirra hode. Christisn var vitne til denne noe uvanlige pole-fremføringen. “Hva driver jeg egentlig på med nå”.

Her er en Ballerina Forwards.

Et forsøk på Ballerina Backwards.

Etter at jeg hadde gjort en hel del og allikevel følte at jeg ikke hadde gjort noen ting, på dette tidspunktet var jeg sliten og veldig sulten, var det på tide å gi seg. Hjernen ville, men kroppen samarbeidet ikke. Christian var snill, tålmodig og oppmuntrende 😍. Det ble to episoder av Legends of Tomorrow, før vi inntok horisontalen 😴.

Lett-tjente penger, ikke!

Posted on

Jeg er glad i raske løsninger; gå raskt ned i vekt, tjene raske penger osv. Remi drev i en periode med mobilspill man skulle kunne tjene penger på å spille. Jeg lot meg rive med av idéen. Altså, det høres jo ut som en drøm, ikke sant? Spill et artig spill og få betalt for det. Jeg kunne spille spill og tjene penger mens jeg satt på jobb og tjente penger. Vel, så feil kan man altså ta. Det var ikke noe lettvint med noen av disse programmene. Først og fremst er det stor sannsynlighet for at du laster ned diverse malware, eller en og annen trojansk hest hvis du er riktig uheldig. Jeg har ikke sett så mye til den, annet enn at jeg i en periode fikk rare varsler på det jeg antar er russisk.

Hvordan jeg fant ut at jeg hadde en trojansk hest? Vel, det er en artig historie akkurat det der. Jeg satt på jobb og ante fred og ingen fare, helt til avdelingsleder med gravalvorlig røst annonserte at datanerdene i Oslo hadde oppdaget et program som forsøkte å snike til seg sensitiv informasjon dra diverse bank-kontoer. Den det gjaldt ble effektivt “utestengt fra det gode selskap”. Sjefene små-løp frenetisk rundt for å finne synderen, som da ikke kom seg på wi-fi, men som i stedenfor ble møtt med en festelig melding om at telefonen var infisert. Det var bare litt kleint å være den infiserte skal jeg si deg. Alle var skjønt enige om at dette var en stor sak og at jeg måtte wipe telefonen min øyeblikkelig. Jeg, derimot, var mest opptatt av å finne en annen løsning. Det er utrolig mye jobb å legge inn alt på nytt, og nei det hjelper ikke om man har backup av alt. Det vil jo også være infisert ikke sant.

Gutta i Oslo skulle analysere dataene som kom fra mobilen min, og komme tilbake til meg. Jeg ble sluppet inn i varmen igjen, og kunne fritt surfe på det trådløse nettet. Jeg ventet spent. Timer ble til dager, dager ble til uker og uker ble til måneder. Radiosilence. Jeg konkluderte med at det A: Ikke hadde vært så farlig som de skulle ha det til, eller B: Dataene ga ingen mening, så de ga meg opp og glemte hele greia. Ettersom jeg ikke hørte noe mer, lot jeg trojanske hester være trojanske hester. Det morsomme med Norstat er at noe som er superviktig den ene dagen, gjerne er glemt den neste. Da er det over på neste snakkis om at kopper med kaffe ikke skal kastes i søpla osv. Personlig synes jeg det er merkelig at man ikke klarer å helle ut drikke før man kaster en kopp.

Uansett, disse appene man skulle kunne tjene penger på suger big time. Først og fremst må du se kjedelige videoer for andre spill type hele tiden. Ganske mange av spillene er dessuten gørrkjedelige, og når du endelig finner et du liker godt, vil du ikke få poeng mer enn i en viss periode. Disse poengene tar det dessuten lang tid å samle opp. Du må ha uforholdsmessig mange poeng for å kunne innløse et lite fislebeløp. Jeg fikk ikke innløst en dritt før den trojanske hesten flyttet inn. Etter dette valgte jeg, klokelig, å slette alt som hadde med hele prosjektet å gjøre. Det er mulig det fungerer for noen, men ikke for meg.

Christian foreslo at ettersom jeg bruker så mye tid på bloggen min, burde jeg prøve å tjene litt penger på den. Jeg fikk en link fra han om hvordan jeg kunne gjøre nettopp dette. Ivrig kastet jeg meg over den. Jeg registrerte meg på AdSense for å kunne tjene penger på å ha reklame på siden. Det viser seg at man må ha business-utgaven av WordPress for å kunne gjøre dette. Greit nok tenkte jeg. Man må jo først investere litt, eller mye da i mitt tilfelle. Jeg betalte 2k for et år. Der og da føltes det ganske brutalt, men i skrivende stund er jeg glad for at jeg gjorde det. Blant annet kan jeg laste opp videoer uten å gå veien om sosiale medier. Det er veldig praktisk. Det har ikke vært så helt enkelt å få registrert seg på AdSense. Først måtte jeg få lagt inn en kode via en widget eller et tema. Jeg lastet ned alle mulige plug-ins før jeg fikk det til.

Jeg fikk denne feilmeldingen en god del ganger.

Endelig fikk jeg, etter mye om og men, beskjed om at koden var funnet, men at siden min var utilgjengelig. Det ga ingen mening før jeg fikk svar fra WordPress om at man måtte ha et annet domene. Ettersom jeg hadde betalt for abonnement mitt, var det heldigvis gratis, i hvert fall det første året.

Nytt domene.

Etter å ha gjort alt riktig, sendte jeg inn søknaden på nytt.

Det tok en stund før jeg fikk tilbakemelding om at bloggen min var godkjent.

Nå er det med andre ord bare å sette i gang. Jeg har ikke hatt tid til å sette meg ned for å faktisk gjøre det enda, men det er på lista over ting jeg skal gjøre snarest. Det blir spennende å se om jeg får det til med en gang eller om jeg møter på nye utfordringer. Time will show 🌝.

Høst

Posted on

Høsten er her med sitt noe deprimerende og kalde vær. Jeg har tatt frem varme gensere og kosebukser, og jeg drikker te foran tv-en mens jeg hutrende kryper under dyna. Ja jeg har en dyne i stua også. Når sant skal sies er det vel på tide å bytte trekk på den. I går hadde jeg en ryddesjau, det hender jeg blir hekta på å rydde. Nå er hobbyskuffene mye mer organiserte og kasteposen er full. Digg å bli kvitt gammal dritt. Har naturligvis en pose til Fretex også. Noe av dritten kan noen andre kanskje ha bruk for. Jeg har lagt ut en del ting på finn.no og salg/kjøp/gi bort-grupper på Facebook. Det er en del bøker, en Polar Loop 2- lader og et par høye støvletter. KAN NOEN VÆRE SÅ SNILLE Å KJØPE NOE AV DET ?! (Unnskyld, jeg mente ikke skrike, men seriøst liksom). For å ikke la meg påvirke av fraværet av sol og varme, kaster jeg meg over ulike prosjekter. Det er viktig å ha noe å henge fingrene i. Jeg har blant annet tatt opp igjen Fargelegging For Voksne.

Fargelagte dette ekornet på jobb. Synes det ble ganske fint jeg.

Her har jeg virkelig utnyttet den blå fargeblyanten. Det var bare en liten stump igjen etterpå.

Noe som også er koselig å gjøre når det er gråkaldt ute, er å lese. Jeg fikk en god del bøker av Hege i påsken. Nå leser jeg Vannmelon av Marian Keyes. Bøkene i den serien er morsomme. Jeg har lest dem før, men det gjør ikke noe. De er verdt å lese om igjen. Noen ganger er det godt å slå av Netflix og ta frem en god, gammeldags bok. Selv om det krever litt mer av meg om høsten og vinteren, er det viktig å komme seg ut for å trene, det være seg svømming eller pole. Jeg trenger endorfinene. Førstnevnte har blitt satt på vent ettersom jeg har fått perioral dermatitt, igjen. Jeg hadde det for 5 år siden også. Det kan skje i skiftet fra varmt til kaldt vær. Man er litt usikker på hva det egentlig kommer av. Jeg brukte først en krem som ikke virket i det hele tatt. Nå må jeg smøre meg med en antibiotika-krem to ganger om dagen i 8 uker. Jeg synes allerede nå at jeg merker bedring. Det står ikke spesifikt noe om å unngå klor, men for å være på den sikre siden tar jeg en liten pause. I hvert fall til jeg ikke ser de røde prikkene mer. Det er strengt tatt ikke noe voldsomt utslett. Hadde jeg ikke sagt noe, hadde man muligens ikke sett det i det hele tatt, men det klør.

På treningsfronten om dagen stresser jeg over at “eksamen” nærmer seg. Jeg burde egentlig prøve å ha et mer avslappet forhold til den. Alt blir verre når man stresser. Jeg får tenke på det som en gratis treningstime. Ikke noe press, bare lek og morro. Dette er naturligvis langt unna min “default-setting” i slike situasjoner, som er mer a la:”Jeg får ikke til dette bra nok, nå må jeg øve manisk i hele natt”. Gjerne etterfulgt av hjerteskjærende gråt. Jupp, du kan se for deg hvordan jeg var da jeg gikk på skolen. Jeg kunne sitte oppe en hel natt for at en setning skulle bli “perfekt”. Så for å fjerne det umenneskelige presset jeg legger på meg selv, prøver jeg å gi litt mer f***. Dette betyr naturligvis ikke at jeg ikke skal øve og gjøre mitt beste, men at jeg ikke må spinne (pun intended) helt ut av kontroll om jeg ikke får det til. Jeg har hatt mareritt hvor jeg skal gjøre en Cradle Spin, men av en eller annen grunn er stanga festet på kanten til en diger grøft som pappa har gravd ut, og jeg tør ikke gjøre noe i frykt for å havne i grøfta. Det var en særdeles traumatisk drøm. Samme natt drømte jeg at Maya hadde hatt en time, men ikke sagt i fra når det var, så jeg kom til helt feil tid. Noen ganger, i andre drømmer, er stanga rar og ikke festet til gulv eller tak heller. Den liksom gynger frem og tilbake. Klin umulig å få til noe. Mens vi er inne på drømmer, så har jeg ofte den samme drømmen om at jeg sitter hjemme klokka 00.00 og ringer rundt til folk fra min private telefon. I drømmen skal jeg følge en verveguide og fortelle hvilke tidspunkter det gjelder, men av en eller annen grunn er guiden fullstendig uleselig. Selv ikke tidspunktene gir noen mening. Så kommer jeg på at jeg sikkert ikke burde ringe folk så sent, og at Norstat kommer til å bli sinte på meg når de finner ut hva jeg har drevet med. Jeg er alltid så glad når jeg våkner, og det bare er en drøm. Sjuke greier, drømmer. Her øver jeg på Cradle Spin med splitt. Jeg er ikke helt fornøyd med den. Jeg ser også at jeg burde krøke meg enda mer sammen. Det er så mye småting å tenke på for at det skal se bra ut.

Dette er et litt morsomt bilde fra koreografien på Exotic Pole.

Her øver jeg på Fankick, Backwards Swan og så opp i en slags Fankick igjen. Begge beina burde være i lufta samtidig, men det krevde for mye av kjernemuskulaturen min.

Jeg avslutter med bildet av denne fine rosa Christian hadde med til meg en dag.

Party in da house

Posted on

Lørdag 05. oktober meldte partybehovet seg. Det skjedde mens Christian og jeg spiste frokost mens vi hørte på CD Rock. Christian har mange spillelister. Jeg hadde ikke hørt denne før. Masse bra musikk. Blei gira. Jeg kjøpte boblevann før jobb, og labbet lykkelig i vei for å snakke med sure respondenter (og noen blide). Etter jobb ryddet jeg som en gal. Noen ganger lar jeg det blir skikkelig snuskete før jeg tar meg selv i nakkeskinnet. Jeg satte frem ostepopen, tok frem Proseccoen og ventet på at det skulle dure skjærende og voldsomt på døra. Fozzy og Kristoffer( tidligere jobbet på Norstat) var de første som kom. Litt etter litt kom også Christian, Ida, Are ( venn av Christian), David og ei venninne av han. Det var utrolig koselig. Den nye Uno-stokken ble tatt frem. Jeg sølte pølsevann på den forrige. Det er et nytt kort i denne stokken, et som gjør det mulig å bytte kort med den som har minst. Jeg ble utsatt for dette hele tre ganger. Må innrømme at jeg var skikkelig irritert.

Selfie med Fozzy 🍺

Når man spiller fylle-Uno hender det at man er uheldig/heldig og må drikke en god del. Plusskort har en tendens til å få frem det verste i folk, meg selv inkludert. Det var ekstra gøy da Fozzy måtte drikke, han blir jo så sint når ting ikke går hans vei. Vel, han ler jo litt mens han er sint også da. Kanskje han er liksom-sint.

Jeg ble også utsatt for litt plusskort, men det var greit. Noe av poenget er jo også at man drikker. Det var et bra vorspiel. Vi dro ut på Nikkers, hvor vi danset oppe i 2. etg. Ida ble omringet av tidligere beilere. Selv om det er koselig med oppmerksomhet, ble det litt i meste laget, så jeg utga meg for å være den strenge, overbeskyttende søsteren hennes. Det var i grunnen ganske gøy. Det var mye liv og røre ute på byen. En fyr ble kastet ut. Han ble ganske sint. Det var ingen vi kjente. Ei jente ble frastjålet veska si. Det er så utrolig dårlig gjort. Jeg følte veldig med henne. Håper den som gjorde det får et lass med hundebæsj over seg. Ei søt, men veldig full jente som danset litt med oss, ble kastet ut. Det var også en fyr som kastet en flaske på David da han beskyttet venninna si mot en eller annen dust. Fikk ikke helt med meg hva som skjedde der. David ble heldigvis ikke skadet. Slikt kan jo være farlig. Får håpe karma straffer flaskekasteren. Lars, ikke Bjørtuft, men han andre, var også ute på Nikkers for å feire bursdagen sin. Jeg passet på enhjørning-ballongen hans. Det var noen som stjal den, men jeg henter den tilbake. Jeg fikk mast meg til å låne den med meg hjem ved kveldens slutt. Vi har nå delt “foreldreansvar” for den. Ida, Are og jeg var en liten tur innom Lars før vi tok kvelden. Det ble et veldig kort opphold for mitt vedkommende. Jeg ville hjem og sove sammen med Christian. Han skulle jobbe på søndagen, så han hadde ikke blitt med ut. Are fulgte meg hjem. Det er litt greit å ikke gå alene i mørket noen ganger synes jeg. Nå bor riktignok Lars midt i sentrum, der Jane og Elise bodde for lenge siden faktisk, men det var allikevel kjekt med følge. Dagen derpå var litt kjip. Jeg var allikevel ikke helt ødelagt. Jeg lå ikke i fosterstilling og gråt eller noe. Det var en bonus. Nå hadde jeg ikke drukket nok til å havne der da. Jeg merker at jeg tåler mindre nå enn jeg gjorde før. Det kan naturligvis også ha noe å gjøre med at jeg ikke drikker like ofte, eller like store mengder alkohol, som jeg gjorde tidligere. Og godt er jo det, både for psyken, levra og økonomien. Det var allikevel en så artig kveld at det var verdt å være redusert på søndagen. Jeg fant forresten ut at naboen min ligger med naboen til Ida. Det er jo litt artig da.

Oumph og en tørr bolle

Posted on

Den 04. Oktober møtte jeg Hege og Anders i byen. De var på helgebesøk hos Anders sine foreldre. Vi dro på Atlier Kakao for å spise. De spanderte frokost på meg. Jeg bestilte et smørbrød med Oumph og diverse andre sunne ingredienser. Det var veldig godt.

Jeg drakk Chai Latte til. De har ikke like god drikke på Atlier Kakao som på Strada eller Espresso House, men bedre mat. Etter maten ville jeg spandere dessert. Vi dro på Espresso House. Jeg bestilte en bolle jeg har siklet på i ukesvis, de andre spiste mud cake. Jeg ble latterlig skuffa over det som skulle vise seg å være en ganske tørr bolle. Det eneste som var godt var den hvite sjokoladen i midten.

Den ser mye bedre ut enn den smaker, dessverre.

Vi skravlet og spiste tørre kaker til det var på tide å dra på jobb. Det var koselig å møte mine venner igjen. Jeg skulle egentlig ha møtt dem før de dro tilbake til Oslo på søndagen også, men formen var ikke helt på topp, så jeg fikk det dessverre ikke til. Heldigvis var de forståelsesfulle. Setter pris på det ❤.

Altså hvor søt går det an å bli

Posted on

Noen ganger blir jeg litt satt ut av hvor mye søte, nusselige ting som finnes rundt meg. Som for eksempel hundene Alfred og Alfred. Det er underlig at jeg har møtt på to hunder ved dette navnet i den senere tiden. Kanskje det er litt poppis om dagen. Den ene tilhører Marcus og Irene, og den andre tilhører Gry fra polefit. Begge er søte. Gry sin hund høres litt ut som en gremlin når den vil ha oppmerksomhet. Jeg så at jeg hadde glemt et bilde av alpakkaene da jeg sjekket snapchatarkivet. Der ser den ut som et levende kosedyr. Får akutt lyst til å avlegge dem et nytt besøk.

Hvor søt går det an å bli 🦙.

Skifta dokassa til småttene i går. De var nysgjerrige og sosiale mens jeg satt der sammen med dem. Jeg hadde med banan. Da ble de ekstra glade i meg. Kaninpelsen er så myk.

Jeg avslutter med bilde av en som også er god å kose på 😉

Yum yum 🌭🍕

Jeg er ikke veldig konsekvent i mine matvaner. Noen ganger er det bare knekkebrød (når jeg føler at det har vært for mange utskeielser). Andre ganger stapper jeg lykkelig i meg alt jeg kommer over. Sistnevnte fører ofte til førstnevnte. Sist Christian og jeg spiste pizza fra Pizzabakern, var vi ikke helt fornøyde. For det første var det nesten ikke noe ost på pizzaen, og for det andre var den litt brent enkelte steder. Nedtur. Noe som derimot smakte fortreffelig, var den paien som Christian lagde da han, Tonje og jeg hadde Marvel-kveld i kollektivet. Han hadde brukt litt gastromat i den. Det var helt latterlig godt. Det var hvitløksbrødene vi hadde til også. Tonje og jeg delte en flaske rødvin, mens Christian drakk øl. Det var en finfin kveld .

Den beste paien hittil 😍.

Det er blitt en fast greie med pølselunsj på Norstat i helgene, dette for å lokke til seg flest mulig intervjuere.

Lørdagen ble det veldig mange pølser igjen ved dagens slutt. Jeg reddet dem fra å havne i søppelbøtta. Da er der bedre at de ligger i fryseren min. Jeg lagde en slags restegrateng med laks, poteter, fullkornspasta og pølser i pastasaus. På toppen strødde jeg ost.

Slik ble den. Osten ble crispy. Akkurat slik jeg vil ha den.

Jeg syntes at det ble kjempegodt. Christian var litt mer skeptisk til kombinasjonen, men han ble da mett. Etter maten var det dessert i form av ispinner fra Creme. De er så små, så vi spiste to hver. Siden vi koste oss med grateng, is og en øl hver, syntes jeg at kaninene også måtte få noe snadder.

Har laget i stand en tallerken med eple og banan til småttene. Lillebror kjenner lukta av nam.

Søndagen var det mer pølser. Det ble igjen en god del denne gangen også. Kjøleskapet mitt er fylt med restemat og pølser, så hvis noen plutselig får lyst på det, så er det bare å si ifra. Jeg har nok for å si det sånn. Det er en god følelse å hindre matsvinn, men det er også veldig kjekt å ha mat i fryseren til en “regnværsdag”. Når det er smått med penger like før lønn, er det godt å slippe å stresse med hva man skal spise.

En kosete Lillebror og “du store alpakka” 🦙

I det siste har Lillebror vært så søt og kosete. Han kommer hoppende mot meg når jeg går forbi, og han strekker seg oppover beinet mitt når jeg er står inne i innhegningen. Jeg har vært flink til å gi masse kos og godis, så han forbinder meg helt sikkert med banan. Jeg traff på Veronica, den tidligere “moren” hans, og hun fortalte at han var så glad i banan at han nesten hadde ødelagt en sprøyte med penicillin med banansmak da han var liten. Vel liten har han vel kanskje aldri vært, men mindre da i hvert fall.

Lillebror koser seg med høy.

I går var Ida og jeg på 🦙 eventyr. Det begynte med at jeg så det jeg trodde var en lama på en snap fra John-Are, det viste seg å være en alpakka. Jeg fant ut at det bor noen på Brøttum, rett over grensa til Hedmark, som har to alpakkaer i hagen sin. Jeg hørte om Ida hadde lyst til å være med å hilse på dem. Det hadde hun. Vi fant frem uten problemer. Jeg ble helt overlykkelig da jeg så to utgaver av “keiser Kuzko” mumse bedagelig på noen gresstuster. Ja, jeg vet at Kuzko ble til en lama, ikke en alpakka, men til mitt forsvar så er de veldig like. Jeg gikk opp til huset og banket på, men det var ingen hjemme. Jeg hadde lyst til å høre om det var greit at vi koste med dem. Man vet jo ikke hva slags lynne de har. Jeg har ikke sånn kjempelyst til å bli bitt eller spyttet på. De var jo kjempesøte, og de virket veldig nysgjerrigepå oss, men man vet jo aldri når det gjelder dyr. Vi fikk tatt noen fine bilder.

Sååå søt 😍.

Legg merke til den hvite alpakkaen som titter frem 😂.

De ser ut som levende kosedyr.

Tygger på litt gress.

“Laaamatryne “

Vi sto der en stund, helt til det virket som om nyhetene interesse hadde gitt seg. Da tuslet vi tilbake til bilen.

Jeg har veldig lyst til å hilse på alpakkaene igjen, kanskje få lov til å klappe dem eller eventuelt gi dem et eple, om de spiser epler da. Jeg var litt gira resten av dagen. Ettersom vi hadde blitt sultne, dro vi på Nikkers etterpå og delte en søtpotetfries med aioli. Det smakte veldig godt.

Månedens ansatt og surrealistisk søndag

Hver måned kåres månedens ansatt. I august var det min tur. Det var utrolig koselig å bli satt pris på. Jeg fikk et diplom og et gavekort på 250 kroner.

Jeg søkte opp hvilke butikker jeg kunne bruke gavekortet i. Jeg landet på Clas Ohlson. Ettersom sluket i dusjen var litt tett igjen, kjøpte jeg to flasker med Mudin. Ikke den morsomste måten å bruke et gavekort på, men veldig fornuftig. Nå kan jeg ta en dusj uten å måtte tråkke i vann etterpå. Vi skal holde oss i Norstat-verden. Søndagen var det mulig å jobbe. Vanligvis er det stengt, men nå er det mye å gjøre. Simon og jeg hadde booket oss på. Remi hadde tatt seg en velfortjent fridag. Det var en underlig dag. Jeg la merke til at det strømmet musikk fra et eller annet sted i lokalet. Ikke en behagelig form for musikk, men irriterende toner som borret seg inn i hjernen. Jeg ble litt satt ut da jeg så hvor de kom fra. En fyr satt og klimpret på en gitar mens han var på jobb. Eh hæ? Jeg synes vel at det er litt respektløst. Vi er jo tross alt på jobb. Det var litt som å jobbe med trekkspillmannen. Jeg ble surere og surere. Fantaserte om å knuse gitaren i hodet på han.

Mens jeg satt der i et intervju og kjente på hvordan det føltes å være skikkelig irritert, skjedde det plutselig noe borte ved inngangsdøra. Intervjuere flokket seg rundt en mann med en minigris i armene.

Det som nå irriterte meg var at jeg var stuck i et langt intervju, slik at jeg ikke kunne kose med grisen. Jeg har faktisk kost med den før, da den gikk i gågata. Også dette på en søndag.

Da jeg var i gang med intervju nummer to, grisen var borte og klimpremannen og vennene hans begynte å synge, klikka det litt for meg. Jeg ba den søte respondenten om å vente mens jeg ba gitarmannen om å legge vekk instrumentet. Han så litt paff ut, men gjorde som jeg sa. Jeg kunne fortsette intervjuet uten forstyrrelser. Klokken 15.30 var det pølselunsj. Jeg hadde kjøpt inn rekesalat og sprøstekt løk til Simon og meg. Simon satte førstnevnte i kjøleskapet, men glemte å merke den, så den ble satt frem sammen med pølsene. Ettersom jeg ikke holder Norstat med mat, banet jeg meg vei gjennom en kø av pølsesultne Norstatere, grabbet til meg rekesalaten idet jeg forklarte at den faktisk var min, for så å masjere bort til plassen min. Etter at både Simon og jeg var mette, satte jeg rekesalaten tilbake igjen. Jeg er ikke fullstendig hjerteløs, tross alt. Lompene hang såvidt sammen, men alt i alt var det digg med pølsejunsj. Jeg var heldigvis i bedre humør ved jobbdagens slutt. Det var godt å dra hjem for å slappe litt av etter at sure respondenter hadde informert meg om at det “faktisk er søndag”. “Passer det bedre en annen dag kanskje?” spør jeg vennlig. “Nei!!” får jeg surt til svar. Ok, da har det vel ikke så mye å si at det er søndag da, tenker jeg inne i hodet mitt mens jeg presser ut av meg et muntert :”Beklager forstyrrelsen, og ha en fin dag videre” (din sure drittkjerring). Sistnevnte inne i hodet mitt selvfølgelig. Simon hang hos meg mens han ventet på bussen sin. Vi spilte litt Nintendo 8 bits. Det gikk ikke særlig bra for noen av oss, men Simon gjorde det allikevel bedre enn undertegnede. Han mente at det ble litt lagging på grunn av at ledningene først må gjennom en omformer. Det virker logisk. Selv om man ikke nødvendigvis er så flink, og man dør hele tiden, er det litt artig å ha. Særlig om man har vorspiel. Nå har det ikke vært så mye festligheter i det siste, bortsett fra overaskelsesfesten for Simon, men jeg regner med at jeg arrangerer en gaming/drikke-kveld i nær framtid.

Super Mario Bros 3.

Super Mario Bros 2.

Exotic-og dizzy-pole

Jeg innså her om dagen at det er exotic pole på mandager, der det øves inn en koreografi i høye hæler. Jeg er lei meg for at jeg ikke var med fra begynnelsen, men jeg er i gang nå i hvert fall. Det er gøy med hæler. Man blir mer grasiøs, og alt man gjør ser liksom bedre ut synes jeg. I hvert fall når man får det til. Det var en utrolig morsom time. Jeg har en del jeg må jobbe mye med, men også ting jeg fikk til bra. Elin hadde ved en feil kjøpt en kul underdel for mye på PoleJunkie. Bra for meg. Jeg kjøpte den av henne. Den passet perfekt 😍.

Gøy med exotic pole. Knebeskyttere er viktig, ettersom vi lander mye på knærne.

Jeg besluttet å være med hver mandag. Får heller jobbe noen timer på dagen først. Torsdagen var det en time med spinning-pole. Det er gøy, men man kan fort bli ganske kvalm. Her øver jeg på å kombinere forwards-og backwards swan. Det gikk ganske greit synes jeg.

I oktober skal vi ha en slags eksamen for å få diplom på basic tricks. Jeg tror jeg skal klare det, men jeg er redd jeg kan bli fryktelig nervøs og fucke opp. Noe av det på lista må jeg jobbe mye med for at det skal se bra ut. Cradle spin klarer jeg bare fra en side. Man må helst gjøre alt fra begge sider. Mye å henge finga i fremover med andre ord. Det er bra å ha et mål. Jeg kan lett bli litt lat hvis jeg ikke har det. Det er bare å øve masse, og håpe på det beste.