RSS Feed

Tag Archives: ambulanse

17. mai

Posted on

Den 17. mai hadde Ida og jeg arrangert Champagnefrokost hos meg. Det var spleiselag, så det ble ikke så innmari dyrt på noen av oss. Vi hadde handlet inn en del mat, og skulle lage i stand før gjestene kom. Før frokosten hørte jeg Ida synge på Stortorget sammen med koret sitt: Vingar Vokale Damekor. De var flinke.

36717202_10160672033395596_1718336206615347200_n

36806992_10160671998775596_2337915462748209152_n

Vingar Vokale Damekor.  

Vingar Vokale Damekor- Nå livnar det i lundar.

Både Ida og jeg var ivrige etter å komme oss tilbake til leiligheten, jeg fordi jeg helst ville begynne på maten, og Ida fordi hun hadde vondt i foten sin. Jeg kjente at jeg ble litt stressa etterhvert som tiden gikk.  Ingen hadde fortalt Ida at koret skulle synge mens barnetog-korpsene spilte nasjonalsangen. Vi ble begge ganske oppgitte da vi skjønte det. Aldri hadde det vært et så langt tog heller, så det tok sin tid før alle var på plass.

17.mai-stemning på Stortorget.

Vi var tilbake rett før gjestene kom. Jeg stresset rundt som en sprettball mens de slo seg ned. Endelig var alt på plass, og vi kunne sprette flasken med bobler og forsyne oss av maten.

36834691_10160672780900596_6642121821812424704_n

Ida, Thea og John-Are.

36733979_10160672800150596_2205373600922337280_n

Fozzy.

36725162_10160672820380596_7946800244862222336_n

Ida og meg.

36723810_10160672828620596_7209505740556337152_n

17.mai-bordet.

36783069_10160672844215596_8001836071757283328_n

Nam nam.

Jeg hadde ordnet litt i stand på verandaen også, slik at folk kunne sette seg der hvis de ønsket det.

36851126_10160672856240596_5998126106098532352_n

Elise og Jane kom også etter en stund. Da det var tid for å se russetoget, tuslet vi opp i gata og stelte oss ved Søndre Park. Det var masse folk.  Jane og Fozzy var igjen på verandaen i solen.

36735826_10160672910690596_8004810671617212416_n

36743295_10160672926480596_2508482435277127680_n

Russetoget var litt som det alltid er; masse fulle russ, intetsigende slagord og høy musikk. Noe var litt morsomt da.  Thea og John-Are dro hjem til seg selv etter at vi hadde kjøpt oss is på Mix. Vi andre dro tilbake til Grønstads Gate. Fozzy skulle videre på grillfest hos ei venninne, så han dro ganske rett etter at vi hadde kommet tilbake fra russetoget.  Jeg trodde først noen av oss hadde dratt inn jord på gulvet, men det skulle vise seg at det var skoene til Fozzy som gikk i oppløsning.  Han hadde lagt igjen små og store biter av sko på veien til grillfesten. Jeg måtte le da han fortalte det. Ganske så komisk.  Jane og Elise hadde planer med familien senere på dagen, men de ble brått endret da faren til Jane ble kjørt til sykehuset på Hamar i ambulanse. Det hele var fryktelig skremmende for oss alle, men selvfølgelig helt grusomt for familien hans. Elise og Jane dro til Hamar og Ida og jeg ble sittende igjen for å vente på nyheter. Det ble, naturlig nok, ikke den helt store feststemningen etter dette. Tilstanden til Janes far var veldig kritisk, men vi fikk heldigvis en telefon utover kvelden om at det hadde gått bra.  Ida og jeg kunne slappe litt mer av. Vi tok en relativt tidlig kveld. Det hadde tross alt vært en ganske krevende dag.

 

Intens sommer

Posted on

Da har jeg endelig ferie, og godt er det, for det har vært noen intense uker. Det har skjedd så mye i det siste, og dessverre ikke bare positive hendelser. Jeg har i grunnen vært litt sliten, må jeg innrømme. For en tid tilbake ble en venn av meg ved navn Vidar Christian, nesten drept av noen skumle drosjekunder, som hadde til hensikt å stjele bilen hans. Han er drosjesjåfør, og ante fred og ingen fare da satt i bilen med det han trodde var amerikanske turister. Det skulle imidlertid vise seg at det unge paret hverken var turister eller amerikanske, for den saks skyld. De var klin norske og hadde urent mel i posen for å si det sånn. Heldigvis kom Vidar Christian seg unna med liv og helse i behold, men en slik opplevelse vil jo prege hvem som helst, og det kunne ha gått riktig så ille, om han ikke hadde vært så snartenkt og sterk, som han heldigvis er. http://www.nrk.no/ho/sterkt-preget-av-kapringsdramaet-1.12429555  Lars og jeg besøkte Vidar og hans skjønne samboer, Veronica, for ikke så lenge siden. Da virket han ved godt mot. Sammen med hans foreldre som var på besøk, koste vi oss i solen med litt bobler i glasset og ost og kjeks. Det var god stemning. Etter hvert ble det også en liten bytur.

10469877_10155772319920596_3209495865147855941_n

Lokal helt.

For ikke veldig lenge siden, men før ferien, var Remi, Sara og jeg på Maihaugen utstyrt med sitteunderlag og piknik-kurv. Remi hadde laget deilig lemonade og kjempegode smørbrød med bacon og egg. Det var en koselig opplevelse. Vi hilste på geiter og matet ender med skorpene fra smørbrødet mitt, ettersom Remi kom i skade for å legge igjen brødet hos meg. Det var egentlig ikke noe stress, ettersom det var igjen mye skorpe, da undertegnede ikke alltid spiser dem opp. Andungene var kjempesøte. Vi hadde litt lyst til å ta med oss noen hjem.

Liten andunge.

Liten andunge.

På pikniken hadde også, slik jeg ofte gjør, tatt med meg såpebobler. Det blir alltid litt artige bilder når man blåser bobler synes jeg.

Sara er omgitt av bobler.

Sara er omgitt av bobler.

Remi blåser store bobler.

Remi blåser store bobler.

11401501_10155852261535596_3209667778251781183_n

Etter at vi var gode og mette, trasket vi litt rundt på området for å se om vi kunne finne noen dyr som ville hilse på oss. Vi fant ingen hester denne gangen, men geiter var det nok av.

Besøker geitene.

Besøker geitene.

11707581_10155851754985596_3340823742771502201_n

Bukken sin det.

Bukken sin det.

Vi fant en traktor.

Vi fant også en traktor.

Etter det koselige besøket på Maihaugen, dro vi hjem til moren til Sara, hvor det var litt folk og god stemning i hagen. Vi nøt noen glass vin, og prøvde parykker, noe som skulle vise seg å være ustyrtelig morsomt. Jeg har besluttet å gå til innkjøp av noen selv. Man har jo tross alt bare den moroa man lager selv.

Fikk plutselig rødt hår.

Fikk plutselig rødt hår.

Synes i grunnen jeg kledde afro jeg da.

Synes i grunnen jeg kledde afro jeg da.

Simen, broren til Sara og Jonas, med blonde krøller.

Simen, broren til Sara og Jonas, med blonde krøller.

Krøllene har forflyttet seg til Remi.

Krøllene har forflyttet seg til Remi.

Lisbeth med rødt hår.

Lisbeth med rødt hår.

Remi.

Remi.

Etter at det hadde gått noen timer, besluttet vi å bryte opp og dra hvert til vårt. Sara dro hjem og Remi og jeg besluttet å møte Fozzy og John- Are på byen. Ettersom jeg hadde blitt litt knyttet til afroparykken, fant jeg ut at jeg skulle ha den på meg på byen også. Jeg må ærlig innrømme at jeg følte meg litt teit. Det var noen som så litt rart på meg, mens andre gav meg tommel opp, en fyr med ekte afro, for å være helt nøyaktig. Det var i grunnen ganske artig. Noe som ikke var like artig, var alt dramaet som skjedde senere på kvelden. Remi, Fozzy, John -Are og jeg befant oss på Blå Hund, hvor vi satt ute. Drikken vår var trygt plassert på bordet, trodde vi. Plutselig dukket det opp en fyr som satte seg på kanten av bordet, noe som igjen fører til at samtlige ølflasker veltet og knuste. Dårlig stemning. John -Are dyttet borti den skyldige og lurte på hva han egentlig dreiv med. Vanlig oppførsel er å beklage det inntrufne, eventuelt tilby seg å kjøpe ny drikke, men det var veldig langt fra det som faktisk skjedde. Fyren hisset seg veldig opp og mente selv at han ikke hadde gjort noe galt. Han slo til John- Are med flat hånd. Dårlig stemning dette også. Vakta kastet ut begge to, selv om jeg mener han bare hadde trengt å kaste ut hissigproppen.

Etter at gutta hadde skreket litt ukvemsord til hverandre, noe som jo blir ganske kjedelig i lengden når man er ute for å ha det gøy, trakk jeg med meg mine mannlige venner bortover mot Felix. Dette ble tross alt for dumt. I gågata møtte vi på noen venner av Remi og John-Are. Vi møtte også på en tidligere arbeidskollega. God stemning, trodde vi da, men så feil kan man ta. Mot oss kom plutselig “sinnataggen”, og han hadde hentet to av sine kompiser. Det så ikke ut som fyrer man vil kødde med, særlig han ene var stor og sterk, skulle det vise seg. Kranglingen og skrikingen begynte igjen:” Jeg vet hvem du er og hvor du bor, og jeg kommer for å ta deg!” Det var kanskje ikke helt gjennomtenkt av John-Are å rope :”bring it!” tilbake, men jeg tror ikke noen av oss forventet at de faktisk skulle slå, men før vi fikk sukk for oss, lå John-Are bevisstløs på bakken. Kompisen hans, som prøvde å gå i mellom, ble også truffet av et slag. Masse blod. Det så verre ut enn det faktisk var tror jeg, da han ble truffet på nesa. Det verste var John- Are, som ikke engang husket hvem vi var eller hvor han var da vi fikk ristet liv i han igjen. Kanskje ikke så rart med tanke på at han hadde fått hjernerystelse. Ambulanse og politiet ble ringt. Sistnevnte kom først. De tok vitneutsagn og noterte flittig ned telefonnummer. Jeg følte meg ganske teit der jeg sto med afroen min og forklarte at jeg ikke pleide å se ut slik til vanlig. Ambulansepersonell dukket opp etterhvert og fikk de to fornærmede inn i ambulansen. Politiet plukket opp den ene av de som slo, han sinte fra Blå Hund, og plasserte han bak i politibilen.

Resten av oss tuslet videre til Felix, hvor vi drakk litt for å roe nervene, ikke mye, da jeg skulle på jobb dagen etter. Jeg sov vel i grunnen litt dårlig denne natta, rart med det. Min forslåtte kompis måtte tilbringe natten på sykehuset til observasjon. Han hadde hjernerystelse og bruddskader under det ene øyet. Legene hadde visst vært litt bekymret for at det skulle flytte seg og “trille rundt”, men hittil har det holdt seg der det skal ligge, heldigvis. En tid etter voldsepisoden, ble jeg kontaktet av politiet. De ville ha meg inn til vitneavhør, noe som har visse likhetstrekk med en muntlig eksamen. Spørsmål av typen:” Hvor mange meter sto du unna, hvor høy var gjerningsmannen, hvilken farge på t-skjorta hadde han” haglet over meg. Jeg gav svar av typen:”Han var sånn passe høy, sto herfra til veggen unna og hadde en mørk eller hvit t-skjorte”. Jeg er et kjempeobservant vitne, ikke. Den søte politidamen syntes allikevel at jeg var flink. Da jeg leste gjennom forklaringen min etterpå, for senere å undertegne, brøt jeg  ut i latter da jeg leste beskrivelsen ;”lav, sint mann med skjegg”. Jeg så plutselig for meg den sinte av de syv dvergene, grumpy.  Damen skjønte greia. Jeg måtte jo forklare den plutselige fnisingen. I følge John-Are, har de skyldige tilstått, som seg jo hør og bør. Jeg håper de får den straffen de fortjener. Det som skjedde var helt på trynet, litt sånn steinaldermann-oppførsel.

Jeg avslutter dette blogginnlegget med et bilde av en litt snodig form for gatekunst, hvor noen har forklart meg svaret, som jeg selvfølgelig ikke husker.

11709694_10155818196225596_8296711648503903360_n