RSS Feed

Tag Archives: blod

Daith

Posted on

Jeg har i lengre tid ønsket meg en ny piercing i øret. Valget falt på Daith. Den er vanlig å ta blant folk som sliter med migrene, noe jeg i og for seg også har vært plaget av til tider. Dette er allikevel ikke grunnen til at jeg valgte å ta den; jeg synes rett og slett at piercingen er veldig kul. Særlig når jeg får skaffet meg blingbling-smykket jeg ønsker meg. Først må man ha i det originale smykket i noen måneder. Kjedelig, men sikkert lurt. Det må jo få grodd ordentlig først. Det var ikke direkte behagelig å ta den, det skal sies, men det er ganske fort gjort. Han som tok den på meg mente at jeg stilte for mange spørsmål, og ba meg være stille. Når jeg kommer tilbake på sjekk håper jeg at han ikke kjefter på meg fordi jeg har renset dårlig eller noe. Jeg renser som en gal 2 ganger om dagen med saltvann. Klorhexidin var visst før i tida det, fikk jeg beskjed om. Ja, det er såpass lenge siden jeg tok piercing sist. Følte meg som et fossil. Et bablende, nervøst fossil. Altså. Ting blir ikke bedre av at man sitter der med en ansiktsmaske, veldig ubehagelig og varmt, og blir fortalt hvordan nåla må føle seg frem litt ettersom det er en krumning. “Denne kan være litt vond”. Jahaja… fint det. Jeg synes det er mye bedre at de holder kjeft og bare gjør det. I stedenfor fikk jeg et foredrag om hva dette innebar for øret mitt i detalj, og hva jeg skulle gjøre og ikke gjøre. “Hvis du snakker nå, så må jeg begynne på nytt igjen, så nå må du være stille ikke sant?!”. “Jeg regner med at du ikke kommer til å huske alt det her, så det står på nettsiden også”. For meg hadde det holdt med “the basics” og henvisning til nettsiden ved spørsmål. Jeg nikket entusiastisk til all informasjonen og prøvde å ikke stille unødvendige spørsmål. Plutselig tar han en Kuzco på meg liksom (“Fikk keisern til å falle ut”). Under all nikkingen tenkte jeg egentlig mest på at jeg burde ha spist mer denne dagen, ettersom jeg var i ferd med å bli ganske kvalm. Det gikk heldigvis over. Både piercing-artisten og hun hyggelige i butikken, hun er alltid så koselig, spurte meg om jeg var svimmel. Jeg skjønte hvorfor de spurte da jeg kom hjem og møtte et veldig blekt ansikt i speilet. Ohwell.. det er noe man nå regne med når man er meg og folk insister på å legge ut om blod og puss. Altså, jeg skulle jo ikke si noe, og da kunne jeg jo heller ikke si at slikt gjør meg egentlig ganske dårlig. Vi hadde ikke den beste kommunikasjonen. Sikkert begges feil. Jeg hadde en dårlig dag (Covid-19-be-bringing-me-down) og han var opptatt av å få gitt all informasjonen han satt inne med. Det er jo i og for seg prisverdig det. Han stiller allikevel litt i samme klasse som mattelæreren vår på ungdomsskolen, som truet med å sette seg på oss om vi hadde spørsmål. Hun kom også med utsagn som:”…Og da skjønner vel alle det, ikke sant?!” Ehm.. nei.. jeg gjorde ikke det, men hun var ei feit sugge som jeg helst ikke ville ha på fanget. Jeg har heldigvis sluttet å ha mareritt om å måtte løse regnestykker på tavla. Anyway.. liten digresjon der. Her er bildet av den kule nye piercingen min.

Daith.

Savner Johnny som jobbet der før jeg. Han var alltid blid og skravlete og kjeftet ikke på meg. Nå kan det naturlivis hende at jeg var litt nærtagende denne dagen og at han bare mente å være hjelpsom. Det spiller egentlig ikke så stor rolle. Han gjorde jo det han skulle, og resultatet ble bra.

Intens sommer

Posted on

Da har jeg endelig ferie, og godt er det, for det har vært noen intense uker. Det har skjedd så mye i det siste, og dessverre ikke bare positive hendelser. Jeg har i grunnen vært litt sliten, må jeg innrømme. For en tid tilbake ble en venn av meg ved navn Vidar Christian, nesten drept av noen skumle drosjekunder, som hadde til hensikt å stjele bilen hans. Han er drosjesjåfør, og ante fred og ingen fare da satt i bilen med det han trodde var amerikanske turister. Det skulle imidlertid vise seg at det unge paret hverken var turister eller amerikanske, for den saks skyld. De var klin norske og hadde urent mel i posen for å si det sånn. Heldigvis kom Vidar Christian seg unna med liv og helse i behold, men en slik opplevelse vil jo prege hvem som helst, og det kunne ha gått riktig så ille, om han ikke hadde vært så snartenkt og sterk, som han heldigvis er. http://www.nrk.no/ho/sterkt-preget-av-kapringsdramaet-1.12429555  Lars og jeg besøkte Vidar og hans skjønne samboer, Veronica, for ikke så lenge siden. Da virket han ved godt mot. Sammen med hans foreldre som var på besøk, koste vi oss i solen med litt bobler i glasset og ost og kjeks. Det var god stemning. Etter hvert ble det også en liten bytur.

10469877_10155772319920596_3209495865147855941_n

Lokal helt.

For ikke veldig lenge siden, men før ferien, var Remi, Sara og jeg på Maihaugen utstyrt med sitteunderlag og piknik-kurv. Remi hadde laget deilig lemonade og kjempegode smørbrød med bacon og egg. Det var en koselig opplevelse. Vi hilste på geiter og matet ender med skorpene fra smørbrødet mitt, ettersom Remi kom i skade for å legge igjen brødet hos meg. Det var egentlig ikke noe stress, ettersom det var igjen mye skorpe, da undertegnede ikke alltid spiser dem opp. Andungene var kjempesøte. Vi hadde litt lyst til å ta med oss noen hjem.

Liten andunge.

Liten andunge.

På pikniken hadde også, slik jeg ofte gjør, tatt med meg såpebobler. Det blir alltid litt artige bilder når man blåser bobler synes jeg.

Sara er omgitt av bobler.

Sara er omgitt av bobler.

Remi blåser store bobler.

Remi blåser store bobler.

11401501_10155852261535596_3209667778251781183_n

Etter at vi var gode og mette, trasket vi litt rundt på området for å se om vi kunne finne noen dyr som ville hilse på oss. Vi fant ingen hester denne gangen, men geiter var det nok av.

Besøker geitene.

Besøker geitene.

11707581_10155851754985596_3340823742771502201_n

Bukken sin det.

Bukken sin det.

Vi fant en traktor.

Vi fant også en traktor.

Etter det koselige besøket på Maihaugen, dro vi hjem til moren til Sara, hvor det var litt folk og god stemning i hagen. Vi nøt noen glass vin, og prøvde parykker, noe som skulle vise seg å være ustyrtelig morsomt. Jeg har besluttet å gå til innkjøp av noen selv. Man har jo tross alt bare den moroa man lager selv.

Fikk plutselig rødt hår.

Fikk plutselig rødt hår.

Synes i grunnen jeg kledde afro jeg da.

Synes i grunnen jeg kledde afro jeg da.

Simen, broren til Sara og Jonas, med blonde krøller.

Simen, broren til Sara og Jonas, med blonde krøller.

Krøllene har forflyttet seg til Remi.

Krøllene har forflyttet seg til Remi.

Lisbeth med rødt hår.

Lisbeth med rødt hår.

Remi.

Remi.

Etter at det hadde gått noen timer, besluttet vi å bryte opp og dra hvert til vårt. Sara dro hjem og Remi og jeg besluttet å møte Fozzy og John- Are på byen. Ettersom jeg hadde blitt litt knyttet til afroparykken, fant jeg ut at jeg skulle ha den på meg på byen også. Jeg må ærlig innrømme at jeg følte meg litt teit. Det var noen som så litt rart på meg, mens andre gav meg tommel opp, en fyr med ekte afro, for å være helt nøyaktig. Det var i grunnen ganske artig. Noe som ikke var like artig, var alt dramaet som skjedde senere på kvelden. Remi, Fozzy, John -Are og jeg befant oss på Blå Hund, hvor vi satt ute. Drikken vår var trygt plassert på bordet, trodde vi. Plutselig dukket det opp en fyr som satte seg på kanten av bordet, noe som igjen fører til at samtlige ølflasker veltet og knuste. Dårlig stemning. John -Are dyttet borti den skyldige og lurte på hva han egentlig dreiv med. Vanlig oppførsel er å beklage det inntrufne, eventuelt tilby seg å kjøpe ny drikke, men det var veldig langt fra det som faktisk skjedde. Fyren hisset seg veldig opp og mente selv at han ikke hadde gjort noe galt. Han slo til John- Are med flat hånd. Dårlig stemning dette også. Vakta kastet ut begge to, selv om jeg mener han bare hadde trengt å kaste ut hissigproppen.

Etter at gutta hadde skreket litt ukvemsord til hverandre, noe som jo blir ganske kjedelig i lengden når man er ute for å ha det gøy, trakk jeg med meg mine mannlige venner bortover mot Felix. Dette ble tross alt for dumt. I gågata møtte vi på noen venner av Remi og John-Are. Vi møtte også på en tidligere arbeidskollega. God stemning, trodde vi da, men så feil kan man ta. Mot oss kom plutselig “sinnataggen”, og han hadde hentet to av sine kompiser. Det så ikke ut som fyrer man vil kødde med, særlig han ene var stor og sterk, skulle det vise seg. Kranglingen og skrikingen begynte igjen:” Jeg vet hvem du er og hvor du bor, og jeg kommer for å ta deg!” Det var kanskje ikke helt gjennomtenkt av John-Are å rope :”bring it!” tilbake, men jeg tror ikke noen av oss forventet at de faktisk skulle slå, men før vi fikk sukk for oss, lå John-Are bevisstløs på bakken. Kompisen hans, som prøvde å gå i mellom, ble også truffet av et slag. Masse blod. Det så verre ut enn det faktisk var tror jeg, da han ble truffet på nesa. Det verste var John- Are, som ikke engang husket hvem vi var eller hvor han var da vi fikk ristet liv i han igjen. Kanskje ikke så rart med tanke på at han hadde fått hjernerystelse. Ambulanse og politiet ble ringt. Sistnevnte kom først. De tok vitneutsagn og noterte flittig ned telefonnummer. Jeg følte meg ganske teit der jeg sto med afroen min og forklarte at jeg ikke pleide å se ut slik til vanlig. Ambulansepersonell dukket opp etterhvert og fikk de to fornærmede inn i ambulansen. Politiet plukket opp den ene av de som slo, han sinte fra Blå Hund, og plasserte han bak i politibilen.

Resten av oss tuslet videre til Felix, hvor vi drakk litt for å roe nervene, ikke mye, da jeg skulle på jobb dagen etter. Jeg sov vel i grunnen litt dårlig denne natta, rart med det. Min forslåtte kompis måtte tilbringe natten på sykehuset til observasjon. Han hadde hjernerystelse og bruddskader under det ene øyet. Legene hadde visst vært litt bekymret for at det skulle flytte seg og “trille rundt”, men hittil har det holdt seg der det skal ligge, heldigvis. En tid etter voldsepisoden, ble jeg kontaktet av politiet. De ville ha meg inn til vitneavhør, noe som har visse likhetstrekk med en muntlig eksamen. Spørsmål av typen:” Hvor mange meter sto du unna, hvor høy var gjerningsmannen, hvilken farge på t-skjorta hadde han” haglet over meg. Jeg gav svar av typen:”Han var sånn passe høy, sto herfra til veggen unna og hadde en mørk eller hvit t-skjorte”. Jeg er et kjempeobservant vitne, ikke. Den søte politidamen syntes allikevel at jeg var flink. Da jeg leste gjennom forklaringen min etterpå, for senere å undertegne, brøt jeg  ut i latter da jeg leste beskrivelsen ;”lav, sint mann med skjegg”. Jeg så plutselig for meg den sinte av de syv dvergene, grumpy.  Damen skjønte greia. Jeg måtte jo forklare den plutselige fnisingen. I følge John-Are, har de skyldige tilstått, som seg jo hør og bør. Jeg håper de får den straffen de fortjener. Det som skjedde var helt på trynet, litt sånn steinaldermann-oppførsel.

Jeg avslutter dette blogginnlegget med et bilde av en litt snodig form for gatekunst, hvor noen har forklart meg svaret, som jeg selvfølgelig ikke husker.

11709694_10155818196225596_8296711648503903360_n