Den 12. oktober var Christian og jeg på Egon for å innta et heftig måltid som vi hadde gledet oss til lenge; Grillsharing-platter. Vi hadde pyntet oss, og var klare for å ha en romantisk kveld. Maten var formidabel. Jeg prøvde meg litt på biffen, men fant fort ut at jeg heller ville spise spareribs. Altså, her snakket vi nam på høyt nivå. Jeg gomlet lykkelig i meg maten mens både fingre og, jeg vil anta ansiktet, var tilgriset med deilig bbq-saus. Vims som jeg er, fikk jeg det for meg at jeg hadde glemt å feste taket i kaninbasen. Christian var så snill at han gikk bort for å sjekke at alt var på stell. Jeg hadde grusomme bilder i hodet av at Lillebror hadde hoppet ut av basen og koste seg verre med å tygge på alle ledninger han fant, før han fikk elektrisk støt og døde. Disse var tett etterfulgt av visjonen av han med brukket rygg/nakke fordi han har blitt for tung for å klare spranget. Christian var tilbake før maten var på plass. Snilleste ❤. Nå skal det sies at han kunne ha spart seg for den turen ettersom jeg faktisk hadde taket på plass, men når man først har fått noe for seg, er det utrolig deilig å få bekreftet at det ikke er tilfellet. Pelsbarna mine hadde det bra. Jeg kunne nyte daten. Jeg drakk et glass rødvin. Bare et sa du? Vel, jeg var faktisk for opptatt med å spise til å drikke. Sprøtt hva?
Christian koser seg med en øl 🍺.
Vi leker ikke platter 🍗🍖🥩🍷🍺.
Det var en veldig koselig datenight. Vi hadde ikke sjans til å spise opp all maten, så den ble med tilbake til kollektivet, hvor vi sosialiserte litt med folka som var på fest der. Det ble åpnet en øl som sprutet/eksploderte over Fozzy. Det var en hjemmebrygget en som hadde stått veldig lenge. Enten var det blitt brukt for mye karbontabletter, eller så hadde den gjæret for lenge. Hvem vet. Det som derimot er sikkert er at Fozzy ble veldig våt, i likhet med sofaen rundt han. Uheldige Fozzy var ikke kjempeblid. Selv om jeg følte med han, var situasjonen ganske komisk. Jeg lo både lenge og vel.
Stakkars Fozzy 😂🍺.
Cato har illustrert situasjonen i kollektivets gjestebok 😂😂.
Etter at jeg hadde ledd meg ferdig, ble det en liten tur på Felix, hvor Christian briljerte med biljard. Jeg spiste tortillachips og salsa. :”Hvordan kan du være sulten igjen Kristin?” Vel, det viser seg at det faktisk var fullt mulig. Jeg møtte på Kari fra jobb og kjæresten. Veldig koselig 🙂 Etter en stund var jeg klar for å gå hjem for å sove. Vi ga resten av chipsen til noen venner av Christian, og tuslet hjem til meg. Det var godt å kaste inn håndkleet tidlig. Det er artig å være på byen, men koselig å komme hjem igjen også.
Dagen etter Gulskogensenteret møtte jeg Elin, Ragnhild og Liv Katrine i Drammen. Vi møttes på torget klokken 12.00. Det var et nydelig påskevær og jentene var blide og glade, klare for litt shopping og skravling i solen. Etter å ha tuslet litt i diverse butikker, fant vi oss en bord i solen på Egon. Der var det godt og varmt. Det var til og med nødvendig med solkrem. Jeg bestilte meg en øl, første utepilsen, og en sandwitch. Jeg var fornøyd med min mat, men Ragnhild sin pizza var ganske tørr. Nedtur. Det burde fulgt med rømmedressing eller noe. Som vanlig orket jeg ikke hele porsjonen, så jeg fikk en “doggybag”. Det var utrolig koselig å se jentene igjen. Jeg koste meg max.
Liv Katrine og meg.
Elin.
Nå koser vi vårs.
Skål!
Utrolig godt med en kald øl i sola.
Liv Katrine koser seg med en digg dessert.
Vi fant ut at vi skulle ta oss en tur med DFDS Seaways til København til sommeren. Det er så lenge siden vi har gjort noe slikt, mange år. Jeg gleder meg masse. Jentene pleier også å ta en overnattingstur på hotell i Lillehammer. Håper det blir en solfylt sommer. Tilbake satt jeg på med Ragnhild til Knivdalen, hvor jeg så ble plukket opp av opphavet. Jeg avslutter med bildet av kaninene. Synes det er et litt morsomt bilde.
Kurset var på Norges Handelshøyskole. Det er jo en gammel og ærverdig institusjon, og den bærer i hvert fall preg av å være gammel. Jeg ble litt skuffa egentlig. HIL er veldig mye finere, kanskje ikke så rart ettersom skolen er nyere. Jeg liker ikke å stresse, så jeg var tidlig på plass. Det hadde allerede kommet noen få andre. Det fylte seg opp ganske raskt. Det må ha vært minst 50 deltagere på kurset.
Tok litt bilder underveis.
Kjekk info å ha foreviget.
Det var artig å være på kurs. Jeg innså hvor mye jeg egentlig savner å studere. Det var et spennende tema, men vanskelig. Jeg innså at jeg muligens hadde tatt meg litt vann over hodet da jeg ga meg i kast med det her. Jeg var ikke den eneste på kurset som tenkte det, heldigvis. Da jeg var ferdig for dagen, dro mamma og jeg på Egon for å unne oss litt god mat og drikke. Det var veldig koselig. Vi satt rett ved en gjeng med godt voksne, høyrøstede bergensere. Jeg hadde en overveldende trang til å snu meg og hysje, men jeg klarte å la det være.
Etter maten dro vi tilbake til hotellet. Eat, sleep & repeat.
Frokost.
Dag 2 med kurs var spennende. Vi hadde flere forelesninger, men også en pause med lunsj.
På kurs igjen.
God lunsj.
Og vi er i gang igjen.
Etter kurset var det litt tusling rundt i byen. Vi kjøpte med oss litt mat hjem og tok tidlig kvelden. Opp tidlig dagen etter for å ta toget hjem igjen. Jeg er ikke noen morgenfugl, så jeg var litt morgengretten under frokosten. Vi hadde store planer om å steke oss vafler for å ha med på den lange togturen, men det var alltid noen ved vaffeljernene. Fryktelig irriterende. Måtte bare gi opp den planen.
Frokost.
Vi kjøpte med oss noe mat fra Deli de Luca. Ettersom jeg var ganske trøtt, var det tvingende nødvendig med en kaffe latte på stasjonen.
Jeg likte denne.
Toget var en del forsinket, da det hadde stått uten strøm hele natten. All maten var følgelig ødelagt. Vel, ikke snacks og sånn da. Det tok sin tid før lokomotivet hadde strøm og vi kunne dra.
Typisk..
Endelig fikk vi klarsignal. Det var godt å komme i gang med den lange reisen. Denne gangen slapp vi å konversere med andre, heldigvis. Det var ikke Wi-Fi på toget, sannsynligvis grunnet strømbruddet. Jeg hadde planer om å blogge litt, men det går dårlig uten nett. Flott utsikt hadde jeg da, i det minste.
Klar for en fin togtur.
Hallingskeid.
Finse.
Haugastølen.
Etter 5-6 timer, husker ikke helt, var vi endelig fremme i Vikersund. Det var utrolig godt å strekke på beina. Det var en kjempefin tur. Bergen er en flott by som jeg gjerne kunne tenke meg å besøke igjen. Jeg avslutter med bildet av julekulen jeg kjøpte på Julehuset.
Jeg har alltid vært glad i språk, både norsk og engelsk. Jeg har hatt en drøm om å kunne oversette litt ved siden av Norstat. Da Jack bodde i Lillehammer, før han ble pirat og seilte avgårde, ga han meg noen oversettelses-oppdrag. Jeg gikk inn for disse med liv og lyst. Det var utfordrende, selvfølgelig, men gøy også. Lilly foreslo at jeg kunne prøve meg på en eksamen ved Norges Handelshøyskole for å bli statsautorisert oversetter. Jeg fant ut at jeg skulle gjøre nettopp dette. Selve prøven er gratis, men det blir jo utgifter i forbindelse med reisen til Bergen.
Jeg oppfylte kravene for å kunne ta prøven. Jeg fikk også en e-post om et kurs det var lurt å delta på. Ettersom jeg jo ikke hadde peiling på hva det egentlig var jeg hadde gitt meg i kast med, valgte jeg å melde meg på kurset.
Det kostet litt da, det skal sies.
Jeg mottok informasjon om kurset, og diverse vedlegg det var lurt å lese igjennom.
Et av vedleggene var en oversettelse fra norsk til engelsk, som vi skulle gjøre før kurset. Vi skulle også gjøre oss noen tanker om hva vi syntes var vanskelig. Jeg gjorde først oversettelsen, deretter kastet jeg meg over refleksjonsdelen. Vedlegget var en tidligere eksamensoppgave, og selv om jeg ikke måtte gjøre den biten, var det sikkert greit å komme godt forberedt på kurset. Det var dette jeg dreiv med da Anders og Hege var på besøk med gaver fra Japan. Naturlig nok var jeg litt i min egen intense verden under besøket. Stakkarene måtte lese gjennom det jeg hadde gjort hittil.
Oversettelsen min fra norsk til engelsk.
Ettersom jeg ikke var så veldig gira på å dra til Bergen alene, spurte jeg om mamma hadde lyst til å være med, noe hun hadde. Jeg har aldri vært i Bergen før, og hun har bare vært der en gang da hun var liten. Dette kunne jo også være en kosetur. Vi bestilte rom på First Hotel Marin, like ved bryggen. Jeg innså plutselig at jeg hverken hadde pennal eller en ordentlig notatperm. Dette ble kjøpt inn.
Den 27. september gikk mamma og jeg på toget til Bergen fra Vikersund stasjon. Det kom til å bli en lang togtur, men det ville jo være mye fin natur, og jeg hadde Netflix om jeg ble lei av å titte ut av vinduet. Med oss hadde vi niste. Det er dyrt å kjøpe mat på toget.
På toget satt vi vendt mot to andre, en australier på tur i Norge og en 89 år gammel mann som skulle besøke familie i Bergen. Jeg var i utgangspunktet ikke særlig innstilt på å sosialisere med noen, og i begynnelsen ble jeg litt irritert da den gamle mannen snakket og snakket, men til slutt måtte jeg innrømme at han faktisk var ganske morsom, og veldig søt. Han var alt annet enn A4, så jeg likte han og historiene hans. Mamma og vår nye venn fant tonen, og diskuterte forfattere. Mannen hadde store planer om å kontakte Arja Saijonmaa for å be henne med ut på middag. Hadde vært morsomt om han hadde fått det til.
Tenker alltid på Kongsvikklinikken og “all in for Ål”.
Fikk sjokolade av vår nye venn.
Varm sjokolade fra automaten.
“Winter is comming”.
Vakkert.
Haha denne snapgreia er litt morsom synes jeg.
Vakre høstfarger.
Sogn og Fjordane.
Etter 6 timer med tog var det godt å endelig komme frem. Ettersom vi hadde litt bagasje, tok vi en drosje fra stasjonen til hotellet.
Nøkkelkortet.
Det var ingen matservering på hotellet utenom frokost, så vi måtte ut for å spise. Vi fant en Egon-restaurant rett i nærheten.
Bryggen i Bergen. Veldig koselig.
Jeg bestilte noe potetgreier med rømmedressing og et glass rødvin.
Etter maten tok vi en liten runde innom butikkene på Bryggen. Det var mye fint å se på, særlig i julebutikken. Jeg kjøpte en julekule, en ku med vinger. Den kostet 200 kroner, men det er jo ikke hver dag man er i Bergen, så det er koselig å ha et minne fra turen.
Etter den lille handlerunden, dro vi tilbake til hotellet for å slappe av på senga og se litt tv før det var på tide å sove. Jeg kunne nå opptil flere pokestops fra rommet vårt. God stemning. Senga var god å ligge i, så jeg sov godt. Hotellfrokosten var helt ok. Det kunne ha vært mer å velge i, men det var innafor det som var der.
Hotellfrokost.
Kurset begynte ikke før senere på dagen, så vi hadde tid til å besøke akvariet først. Vi bestilte en drosje fra appen på hotellet. Det var ikke det mest rimelige alternativet skulle det vise seg, men bilen kom i det minste med en gang.
Vi fikk med oss matingen av pingvinene mens vi var der.
Pingvinene.
Blant pingvinene var det et homofilt par som hadde levd sammen i årevis. De var skikkelig søte.
Etter at vi hadde fått med oss pingvinmatingen, var det på tide å komme seg til sentrum igjen. Takket være en hjelpsom ansatt i gavebutikken, fant vi et drosjeselskap som var mye billigere enn det vi hadde reist med tidligere. Det var enda litt tid før jeg måtte på kurs, så vi gikk innom et kjøpesenter.
Morsomme paraplyer.
Det var ikke så innmari mye spennende på det senteret, så vi gikk ut igjen og slo oss ned på et sted som het Kaffelade. Her hadde de masse som fristet, både av mat og drikke. Jeg bestilte meg en sjokolademilkshake og mamma en kopp varm kakao.
Kjempegod sjokolademilkshake.
Via Pokemon GO ble jeg klar over at jeg var i nærheten av en Outland-butikk. Her var det masse spennende å se på. Dette er en butikk hvor impulskontrollen har en tendens til å ta seg en blund. Ettersom det jeg kjøpte var nedsatt, hadde jeg ikke så fryktelig dårlig samvittighet for at jeg brukte penger.
Hadde helt latterlig lyst på den store Tottoro-bamsen, men den kostet sikkert grusomt mye.
Jeg kjøpte blant annet dette. Finfin gave til meg selv.
På veien tilbake til hotellet tok jeg noen fine bilder av Bergen. Det er en utrolig koselig by.
Tror dette er en måkeunge.
Takket være Snapchat, så ser dette ut som et postkort.
Vi var innom Hadeland Glassverk i løpet av sommeren. Det var en søndag, så det var ikke mulig å kjøpe øl, noe som var litt dumt siden de har så mye morsom alkohol der.
Dette ser til forveksling ut som øl, men det er saus. Kjøpte ikke, men måtte ta et bilde.
Fikk denne søte kanintallerkenen av pappa.
Det var også dyr på Hadeland Glassverk, det hender seg at det er det. Jeg hilste på noen av eslene.
Et søtt esel.
Esel? Eller en liten hest??
Emoji-høyballer på Drolsum.
Mamma og jeg var også en tur i Drammen, som seg hør og bør. Ettersom Unique er nedlagt, måtte vi finne et annet spisested. Valget falt på Egon. De hadde store, fine lokaler. Jeg bestilte nachos. Den var litt brent og ikke egentlig så god. Bestiller noe annet neste gang.
Fine Drammen.
St.Hallvard-brønnen på Bragernes torg.
I tillegg til koselige små turer koste jeg meg også med å pusle med prosjekter på Øst-Modum. Jeg plukket blant annet bringebær fra egen hage på hytta. Pappa har plantet noen busker som bugnet av bær.
Bringebær med fløte.
Jeg lot meg sjarmere av flora og fauna.
Vi fikk besøk av noen sauer på rømmen.
Sauer i hagen på hytta mi.
Jeg holder meg i dyreriket. Kaninene fikk en tunnel til å krype inn og ut av, noe de også gjorde ved et par anledninger før de fant ut at den måtte gnages i stykker. De hadde det i hver fall veldig gøy mens det pågikk.
Som nevnt skrev Ida, Kristine og jeg oss opp på en liste på Hi-Fi klubben for å være med i trekningen av weekend pass til Lillehammer Bluesfestival. Det var nok ikke så mange på denne lista, for vi vant to billetter hver, 6 billetter til sammen.
Festivalen var 23-24 mars, samme helg som Ida skulle dra hjem til Røros. Det var utrolig synd at hun ikke fikk være med på festivalen. Hun gav bort billettene sine til Ann Kristin og Amund. Jeg tok med meg Jane og Kristine tok med seg Siv, moren til Ann Kristin. Vi hørte først med Fozzy, men han takket nei da blues ikke er hans greie. Synd for han. Han angret seg senere, men da var det for sent. Siv satte veldig stor pris på musikken, så det var nok rett person som fikk den billetten. Da vi fikk de gode nyhetene fra Hi-Fi klubben, var jeg enda lykkelig uvitende om hva som kom til å skje med Sjefen dagen etter. Fredagen, mens vi ventet på en telefon fra Lillehammer Dyreklinikk, en helt annen samtale enn den jeg fikk, gjorde vi ærend i byen. Vi var en tur innom polet. Bare jeg kjøpte noe der ettersom Amund skulle være sjåføren vår denne helgen. Istedenfor å bruke penger, tjente han penger. Veterinærene på Lillehammer Dyreklinikk mente at jeg burde dra på bluesfestivalen. Jeg burde ikke være alene i min sorg. Jeg trengte noe annet å tenke på. Amund kjørte meg hjem. Han hadde ikke lyst til å la meg være alene, men Jane skulle avløse han om noen minutter, så jeg sendte han hjem til Ann Kristin. Hun hadde vært på jobb til 16.00. Jeg skiftet til noe som ikke var joggebukse, droppet sminke da jeg visste at jeg ganske sikkert kom til å gråte en del denne helgen og hadde på meg solbrillene. Solbriller er et must når man gråter i det offentlige rom. Jane og jeg dro på Heim for å nyte et bedre måltid. Vanligvis er Fish & Chips kjempegodt. Det var det i og for seg denne gangen også, men jeg hadde ikke den helt store matlysten, naturlig nok. Dessuten var ikke fisken like crispy som den pleier. Den var kanskje litt preget av situasjonen.
Etter måltidet skulle vi opp til Lillehammer Hotell, hvor konsertene skulle være denne fredagen, for å bytte inn billettene i slike bånd man fester rundt armen. Kristine møtte oss på Heim. Sammen dro vi opp til hotellet. Jane kjørte. Hun hadde edruhelg i likhet med Amund. Vi vekslet alle billettene inn i bånd og dro ned til byen igjen.
Vi møttes alle hos meg for å drikke litt, eller i mitt tilfelle mye, før konserten. Det var koselig, men jeg hadde også noen triste tanker inne i mellom. Heldigvis var alle veldig forståelsesfulle. Det hjelper å være sammen med folk som enten har hatt eller har dyr. De vet hvor vondt det er når man mister et kjæledyr. Vi snakket om Sentrum Dyreklinikk sin behandling av Sjefen. Alle var enige i at jeg måtte skrive den mailen. Etter mange alkoholenheter var vi på plass på Lillehammer Hotell. Jeg presterte å falle ned trappa på vei ned fra meg. Det må ha laget et voldsomt spetakkel. Vondt var det også, men jeg kjente det heldigvis ikke der og da. Jeg hadde glatte sokker, jeg må bære skoene mine opp og ned ettersom jeg ikke gidder ta av og på broddene. Hadde sikkert ikke tryna så heftig om jeg ikke hadde vært så full, men men. Shit happens. Det gikk jo tross alt ganske bra. Jeg slapp unna med to digre blå/lilla blåmerker. På hotellet var det mange konserter som holdt på samtidig. Vi slo oss ned på noen stoler i hovedsalen. Det var ikke egentlig så mange mennesker der. God plass til å danse. Jeg dro med meg den eneste gutten i gjengen vår på dansegulvet. I følge Siv så det ikke så aller verst ut. Nå skal det sies at jeg sovnet på skuldra hans et par ganger, men jeg våknet igjen nesten med en gang. Det var litt underholdende for de andre:”Oi, nå har hun sovnet! Nei, nå er hun visst våken igjen”. Vi var de eneste som danset. Brydde jeg meg?.. Vel nei. Var i en fin tilstand av “Jeg gir faen”. Det er en mye bedre sinnstilstand enn jeg var i tidligere på dagen.
Det skjer ting på scenen.
Jeg var merkelig nok ikke den fulleste på hotellet. En dame kastet opp på gulvet etter at Jane hadde kjørt meg hjem. Da jeg var hjemme igjen, hadde jeg en runde med fylletelefoner. Snakket med mamma og gråt, snakket med Lars Erik og gråt. Ringte til Remi, som heldigvis ikke tok telefonen. Hørte om naboene hadde vært ute på byen og fremdeles var våkne. Det hadde de ikke. Sånn blir jeg da. Dagen etter skulle jeg på jobb. Følte meg for jævlig, men jobb er jobb. Jeg sto opp tidlig, på grunn av hodepinen var det uungåelig, og presset i meg et glass med Treo og Berocca.
Etter at glasset var drukket opp, dro jeg på Nikkers for å spise en solid frokost før jobb. Bacon, egg og poteter var kjempegodt. Jeg hadde med meg en boks cola og noen vårruller til senere. Det viste seg at vi var for mange på jobb, så jeg meldte meg frivillig til å booke meg av. Det var dumt jeg ikke fikk med meg timene, men jeg var glad for at jeg nå kunne få med meg alle konsertene som var i byen på dagtid. Jeg møtte Kristine og Amund på Hi-Fi klubben. Jeg var der en liten stund, men jeg følte for å sette meg ned på Haakons med en øl, så jeg møtte Siv der. Jeg slo meg ned ved siden av henne i baren, bestilte meg en øl og lyttet til bandet som spilte. Amund og Kristine kom også etter en liten stund.
Etter at konserten var over gikk folk litt hvert til sitt. Kristine gjorde noen ærend i byen med datteren sin, Siv satt litt til på Haakons og Amund og jeg var innom Bare Bar før vi tok oss en tur på Lillehammer Pizzeria. Mat må man ha tross alt, sorg eller ikke.
Vi delte en porsjon nachochips med kjøttdeig og ost.
Etter maten tuslet vi bort til Flying Tiger. Ann Kristin var ferdig på jobb. Jeg dro hjem og de to andre dro til seg. Folk ordnet seg litt før vi møttes hos meg igjen. Mer vin og øl. Både Ann Kristin og jeg var begynt å bli litt fyllesyke og slitne. Vi snakket om at det jo strengt tatt ikke var nødvendig å dra opp på hotellet om vi ikke var i form til det. Vi festet blikket på “Danskebåten”, som gikk på tv, mens vi lo av det tullete programmet. Særlig “Tottisbandet” ble ganske morsomt etter hvert. Kristine dukket opp da det hadde gått en stund. Hun klarte å dra opp stemningen. Med seg hadde hun en veldig god rødvin som hjalp på fyllesyken. Nok engang var vi i farta.
Amund.
Kristine.
Amund kjørte Siv og Kristine opp til hotellet først. Ann Kristin og jeg trengte litt tid på å komme oss helt på topp igjen. Amund kom tilbake for å hente oss etter litt tid. Jane var veldig sliten etter fredagen. Hun har fibromyalgi, noe som gjør at en slik fest tar på, enten man drikker eller ikke. Det var synd hun ikke fikk med seg lørdagen, men det var nok godt å sove skikkelig ut også.
Etter at festivalen var slutt, var det nachspiel hos meg. Det trakk ut til klokken 08.00 neste morgen. Folka ble over og vi dro ut på Egon for å spise frokost. Alle var mer eller mindre fyllesyke. Det hjalp litt med en supergod frokost og en øl til maten.
Godt med mat.
Søtt lite glass med marmelade.
Etter maten dro jeg hjem for å sove ut og pleie fyllesyken uten alkohol. Før eller senere må jo gifta ut av kroppen. Det hadde vært en blueshelg på alle måter, både musikalsk og følelsesmessig.
Jeg har endelig litt tid og overskudd til å blogge litt om hvordan ting har vært den siste tiden. Operasjonen er gjennomført. Jeg har vært i gjennom konisering av livmorhalsen, som det så fint heter. Dette innebærer at jeg har fått skåret bort de delene av livmora med celleforandringer. Kirurgen brukte laser for å utføre inngrepet. Visstnok er kniv og skalpell noe som hører fortiden til. Dagene før operasjonen var nervepirrende og slitsomme. Jeg hadde aldri ligget på operasjonsbordet før. Jeg visste ingenting om noenting av det som skulle skje. Jeg både ville, og ikke ville, ha narkose. Jeg hadde ikke lyst til å klippe neglene mine korte, selv om det sto i heftet jeg fikk tilsendt i posen at neglelakk skulle fjernes og negler klippes. Heller ikke fristet det særlig å fjerne piercinger. Jeg kommer til å bruke evigheter på å feste smykket igjen, tenkte jeg. Dette er jo i og for seg et ganske trivielt problem i det store og hele, men det opptok meg merkelig nok, i likhet meg neglproblematikken. Jeg fikk vite at man fjerner piercinger for å unngå brannsår, et faktum som virket noe ulogisk før jeg fant ut om laseren. Neglene, derimot, lot jeg være både lange og med neglelakk. Dette var visst heller ikke noe problem, selv om det ikke var helt ideelt. Grunnen til at man ikke skal ha neglpynt, er at man skal kunne se det på neglene dersom en pasient mister bevisstheten, eller får for lite oksygen under en operasjon. Da blir de blå. Jeg fikk ikke narkose, men lokalbedøvelse. Derfor var det heller ikke så viktig med gjennomsiktige negler. Jeg hadde med meg mamma og noen venner på venteværelset. Vi satt plassert i 3. etg, dagkirurgi. Jeg skulle egentlig opereres klokken 11.00, men fikk beskjed dagen før om at operasjonen var fremskyndet til klokken 09.00. Like greit, tenkte jeg. Før inn, før ferdig. Selvfølgelig var det ikke fullt så enkelt. Jeg måtte først vente ute i venteværelset til klokken 10.00. Noe med klargjøring av operasjonssalen. Helt greit for meg. Kunne da klare en time til. Hadde ikke spist siden klokken 18.00 kvelden i forveien, men jeg var ikke spesielt svimmel eller kvalm av den grunn. Adrenalinet holdt meg nok i gang. Deretter kom det en koselig pleier og hentet meg inn på oppvåkningen, hvor jeg skulle sitte i en nitrist pysj og en enda tristere badekåpe og vente på at det ble min tur. Jeg fikk servert noen gigantiske piller og et lite glass vann. Beroligende. Før jeg ble “beroliget” måtte jeg imidlertid streve med å få i meg pillene.
Jeg har alltid hatt problemer med å svelge store piller. Det virker som et uoverkommelig hinder. Jeg gjorde derfor slik jeg alltid gjør når jeg står overfor slike utfordringer; jeg delte dem i små biter. Etter en stund var alle delene svelget. Sykesøsteren dukket opp for å sette inn en kanyle i armen, noe som skulle by på problemer ettersom åren “rullet vekk”. Etter et nytt forsøk, og en ny arm, fikk hun det heldigvis til. Hun la ut om store nåler og diverse andre skremmende ting der jeg satt, men det gikk ikke særlig inn på meg. Tror pillene hadde begynt å virke. Plutselig var hun borte igjen, og jeg var overlatt til meg selv i en lenestol bak en skjerm. Det var flere andre på “oppvåkningen”. Noen lagde mer lyd enn andre. Til å begynne meg trodde jeg kilden til en usedvanlig støyende person kom fra en veldig gammel dame med pipestemme som klaget over smerter. Det viste seg at den tilhørte en ung jente. Så feil kan man altså ta. I det som virket som en evighet hørte jeg på: “Det gjøøør sååå voooooondt!” Det begynte som lav sutring, og økte i volum lik en vekkerklokke. Hun hadde nok helt sikkert vondt, og jeg burde nok ha syntes synd på henne, men alt jeg kjente var nervøs irritasjon og trangen til å kvele henne med en pute. Smerteropene varte en stund, akkompagnert av en telefon som ringte og ringte. Trodde et øyeblikk jeg skulle bli gal. Det hadde nemlig gått noen timer siden jeg ble plassert i stolen, blodsukkeret var lavt og lunta kort. Etter at kvinnen som ikke var en gammel dame begynte å kaste opp, fikk hun enerom. Jeg tenkte mye på hva slags operasjon hun hadde tatt. Håpet inderlig at det ikke var den samme som den jeg skulle ta. Timene gikk, og jeg var sikker på at de hadde glemt meg. Jeg tror nok jeg må ha ventet i den stolen i ca 4 timer. Plutselig var det min tur. Jeg ble presentert for teamet av leger jeg skulle ha rundt meg, hele 3 stykker. De stilte festlige spørsmål av typen:”Har du løstenner?”. Etter at jeg hadde ledd meg ferdig, svarte jeg at det hadde jeg ikke. Jeg ble så bedt om å ta av meg trusa og legge den i lomma på den kjipe slåbrokken, hvor jeg faktisk glemte den. Det morer meg litt at det kanskje et eller annet sted på avdelingen går noen med trusa mi i lomma. Mest sannsynlig har den blitt funnet, men det er morsommere å late som om den ikke har det. Jeg hadde selvfølgelig på meg truse da jeg dro hjem. Var ikke så loka, selv om jeg riktignok ikke fant utgangen til venterommet. Den var rett ved siden av meg. UTGANG. Store bokstaver på en diger dør, men nei jeg måtte altså spørre om veien. Det var visstnok ikke første gangen noen hadde gjort det, heldigvis. Følte meg rimelig teit allikevel.
Truseløs og ikledd den treige pysjoverdelen, ble jeg plassert på operasjonsbenken. Jeg la meg tilrette og de festet en slange med sovemedisin til kanylen i armen. Vet ikke hva jeg fikk, men jeg slappet i hvert fall ganske greit av. Fikk en del lokalbedøvelse nedentil også. Jeg rakk å tenke at dette var jo tross alt ikke så ille, før de begynte å skjære i meg. Var visst vondt likevel ja. Kjente det for å si det sånn. Sovemedisinen ble byttet ut med smertestillende. Tårene rant. Jeg lå og lyttet til pipene, som jeg regner med var lyden av pulsen min, og samtalen mellom to kirurger om hvor mye de skulle ta og hvor de skulle skjære. Inngrepet skulle vare i 20 minutter. Jeg vet ikke om det varte i 15 minutter eller en time. Jeg hadde ingen begreper om tid, men til slutt var de endelig ferdige med å “dra i livmora mi”. Det var ganske ubehagelig. De festet på meg en slags truse og et bind. Måtte regne med å blø litt. Planen var at jeg skulle gå inn på “oppvåkningen” for egen maskin. Fungerte dårlig. Jeg forpurret den planen ved å bli akutt kvalm og fryktelig svimmel. “Hun er visst litt blek”. “Vi trenger en seng!” Plutselig fikk jeg kvalmestillende i armen. Jeg må si at det var forskjellen på helvete og himmel. Jeg ble trillet inn til de andre ventende pasientene, og ble endelig spurt om jeg ville ha noe å spise eller drikke. Gjett om jeg var klar for det. Jeg helte nedpå med juice og fikk i meg brødskivene. Overraskende godt pålegg. Legene fortalte meg at jeg hadde vært en veldig flink og rolig pasient under operasjonen. De skrøt av neglene mine også, prydet med rosa neglelakk og hodeskaller for anledningen.
Litt blek etter inngrepet.
Mens jeg lå i sengen og slappet av, dukket det plutselig opp en ny lege. Han presenterte seg og informerte meg om at det nå var tid for operasjonen min. “Nå skal du trilles inn”. Jeg svarte med en forbløffet, og litt snøvlende stemme at jeg jo nettopp hadde blitt trillet ut. “Skal jeg inn igjen?”. Han innså at han snakket med feil pasient og lurte fælt på hvor hans pasient hadde blitt av. Det er nok lurt å følge med ja. Da klokken var blitt 15.15 hadde jeg kommet meg såpass mye at jeg fikk lov til å dra hjem. En av legene fra teamet mitt informerte meg om rekonvalesensen og hva jeg skulle gjøre og ikke gjøre. Fikk med meg en brøkdel av det hun sa. Heldigvis fikk jeg et ark med viktig info og et nummer jeg skulle ringe hvis jeg hadde noen spørsmål. Da jeg hadde funnet riktig dør, og møtte igjen folka mine, som for øvrig virket veldig glade for å se meg, var det på tide å komme seg hjem. I løpet av ventetiden, hadde en strøm av gode venner vært innom for å ønske lykke til. De fikk ikke slippe inn der jeg satt, men det er koselig å vite at de bryr seg. Mamma hadde reist fra Vikersund for å være hos meg operasjons-uka. Både hun og min kompis, Øyvind, var på plass på venterommet. Øyvind måtte styre meg i retning bilen sin, ettersom jeg var på vei mot bilen ved siden av. Jeg hadde vært så heldig å få en bukett med vakre blomster av noen venninner, og det eneste som sto i hodet på meg var at jeg måtte skaffe meg en vase. Jeg hadde jo ingen. Piercingene hadde jeg satt inn igjen. Jeg overtalte en sykesøster til å sette inn den som var vanskelig å feste. Det neste på agendaen var derfor denne vasen. Mamma, Øyvind og jeg toget inn i en blomsterbutikk. Valg av passende vase ble gjort. Egentlig var den ganske upassende, da det i ettertid skulle vise seg at den lakk. Etter vasekjøpet var det tid for sushi. Hadde gledet meg til det hele dagen. Jeg mumset lykkelig i meg laks og ris og gledet meg over at fasten endelig var over.
Det var godt å komme hjem til sofaen etter koniseringen. Hele greia, inkludert den lange ventetiden og alle dagene i forveien med nervøsitet og dårlig søvn, tok på mer enn jeg hadde forventet. Jeg følte meg som om jeg hadde blitt overkjørt av en dampveivals, ikke bare fysisk, men også mentalt. Jeg antar dette er en ganske vanlig reaksjon. Da det var bysselalle-tid oppdaget jeg plutselig noen merkelige utvekster på kroppen, som skulle vise seg å være elektroder. Legene tar seg vel ikke tid til å fjerne disse.
De etterfølgende dagene hadde jeg nok å ta meg til. Jeg hadde fått beskjed om å holde meg i aktivitet, sløving på sofaen var ikke lov. Etter en operasjon blir man ofte oppmuntret til å være aktiv for å hindre dannelsen av blodpropp. Mamma og jeg gikk på cafe med gode venner av meg, vi var på shopping og sist, men ikke minst spiste vi mye ute. Vi brukte nok en del penger, men det var verdt det. Vi var også på besøk hos Jane og Elise, hvor vi fikk servert gode brownies.
På Egon med mamma.
Lørdagen var det “posesalg” på Strandtorget, nærmere bestemt på BikBok. Man kunne forsyne seg med ti plagg til 150 kroner. Billig. Det var ikke mulig å prøve plaggene, ettersom de befant seg på stativ ved en bod, et stykke unna butikken, ja faktisk i en annen etasje. Mamma og jeg møtte opp rett etter at det hadde åpnet, klare til shoppingdyst. Vi hadde ikke tatt oss tid til frokost engang. Førsteprioritet var å sikre seg de beste plaggene før det ble tomt. Etter at tyve plagg var trygt plassert i to poser, kunne vi spise. Jeg har fått streng beskjed om at jeg ikke får bære tungt. Synes dette er et veldig relativt begrep, men jeg har fått erfare at det ikke trenger være så veldig tungt før man kjenner det i livmora. Det så nok litt rart ut at mamma, etter vårt besøk på Strandtorget, bar et lass med poser, mens jeg ikke bar noen. Jeg fikk etter hvert byttet ut den lekkende vasen med en mye kulere en som jeg kjøpte på Libertine i gågata. Der har de mye fint, og dyrt. 300 kroner for en vase er jo litt i dyreste laget, men den var så utrolig kul at jeg brukte mine siste slanter på den. Lønningsdagen var tross alt like rundt hjørnet. Hvor kul er ikke denne?!
Den lekkende vasen ble tømt for vann. Den egnet seg fremdeles til falske blomster. Den var jo tross alt for fin for å kastes, og jeg hadde, som vanlig, ikke tatt vare på kvitteringen.
Jeg avslutter med dette artige bildet av mine herlige jenter <3
Så dagens lys i Drammen 1982. Flyttet så til Vikersund, hvor jeg definitivt ikke bedrev noen som helst form for skisport. Gikk sosionomstudiet i Lillehammer, selv om jeg ikke liker snø eller kulde. Ble værende i OL-byen hvor jeg bor i en utrolig koselig leilighet, full av drager og kaniner.
