RSS Feed

Tag Archives: konstabel

Crazy banana

Posted on

For noen år tilbake, før jeg blogget, hendte det av og til at jeg skrev lange innlegg på facebook. Jeg ryddet litt opp på fjesboka her om dagen, og snublet over dette: 23. mars 2011 kl. 04:5

Ok, det er ikke det at jeg ikke er vant til å oppleve rare ting. Føler av og til at jeg kunne ha skrevet en bok. Om det hadde vært en komedie eller skrekk kan jo diskuteres, men de siste ukers hendelser har rett og slett, på godt norsk, “tatt kaka” Det hele begynte vel egentlig da jeg skulle ha et helt vanlig vorspiel, trodde jeg da. Folk kom og stemningen var grei nok, men plutselig blir det bare rot. Folk som i utgangspunktet er gode venner kjefter og skriker til hverandre, glass knuses og masse whiskey på teppet. Til slutt har man to grupperinger med folk hvorav en befinner seg på soverommet, en annen i stua. De snakker dritt om hverandre. Herlig… selv danser jeg rundt til “buddy inna pumpum”     og håper at dette skal løse opp stemningen… funker bare delvis. På tide å dra ut. Folka drar til diverse “vannhull” og jeg tar turen mot vårt alles kjære “smuget gatakjøkken” Kjøper en rullekebab og tusler videre.. og rett inn i drama nummer to; Den potensielle voldtektsituasjonen.

De fleste i gata bare labbet av sted (angår dette meg liksom), men scenariet var skummelt nok. Gutt holder jente, jente skriker, gutt slenger jente i bakken og står over, jente hyler. Blir naturligvis satt ut. What to do? Heldigvis kommer “Herr konstabel ” rullende og jeg løper mot bilen og vifter frenetisk med kebaben. Hjelpen er på vei og jeg ser politiet finner jenta, som ut i fra det jeg kan se ligger på bakken og gråter. Mission accomplished. Jeg låser meg nervøst inn hos meg selv og vurderer om det ikke bare er tryggest å være inne alltid. skummelt der ute.

Det går litt tid, og nervene roer seg, enn så lenge. Jeg befinner meg på venterommet til legekontoret. Masse potensielle smittebærere hoster og snørrer rundt meg og den irriterende vignetten til Norge Rundt” surrer i bakgrunnen. Det slår meg at jeg kanskje burde ha spist litt mer, men ettersom det jo snart er min tur, og man aldri er inne på legekontoret i mer enn et kvarter, klarer jeg meg, tror jeg da. venterom er aldri gøy, særlig ikke når man skal ta den ubehagelige, men nødvendige celleprøven (hver voksen kvinne over 25 må hvert tredje år ta en celleprøve av livmoren). Tikk takk, tiden går og går og ingen roper opp navnet mitt, var det ikke klokka to?? Var det kanskje en annen dag? Jeg legger merke til at det har kommet en kjekk ny lege til senteret, og håper at det ikke er han som skal foreta undersøkelsen. Trenger ikke uroe meg, det er en lærling. Hun roper meg opp over en halvtime for sent. Så befinner jeg meg på benken og hun og assistenten henger over meg. Lærlingen roter frem spekelet (les tvinge) og fomler det inn. Så langt er alt bra, vel ikke bra, men ikke katastrofe heller. Det er på tide å ta selve prøven. “Du vil kjenne et lite stikk” sier hun. Til å være et lite stikk er det smertefullt. .. “Oioioi her var det jammen mye blod” presterer hun plutselig  å si. Herlig, da var det gjort, jeg ligger der likblek og med svarte prikker dansende foran øynene. Vi må avbryte seansen. Jeg må ligge på benken i evigheter for å komme til hektene. Føler meg, naturlig nok, som en kjempedust. Jeg er da tøffere enn som så, eller? Jeg velger å tro at det var en kombinasjon av lite mat og for varme klær. Lærlingen forklarer at det kan skje hvem som helst og at vi dessverre må gjøre det på nytt på grunn av det lille anfallet mitt. Hun lover meg derimot at hun ikke skal snakke om blod neste gang. Jeg føler meg ikke egentlig noe bedre. Jeg sjangler så inn på Rema 1000 for å finne noe å spise, men er omtåket enda og leter en evighet før jeg endelig finner det jeg leter etter,  sopp. Mens jeg roter rundt på måfå, får jeg mest lyst til å bare synke sammen og gråte litt. Når jeg har kommet hjem innser jeg at jeg faktisk ikke har noen av de andre ingrediensene, jeg har bare soppen. Går og legger meg.

Så har turen kommet til den siste hendelsen. Det begynner som en koselig tur på fest sammen med gode venner, turen går ut på byen, hvor man møter flere folk, og alt er vel og bra. Det er stemning for et lite nachspiel hos meg og jeg og en venn og vennen hans (som jeg strengt tatt ikke kjenner så altfor godt) drar hjem til meg og venter på han som skal komme med alkoholen. Han blir forhindret og nachspielet blir tre mennesker som ser på nip tuck og ser på at jeg stapper i meg gårsdagens  pizza. Ettersom det ikke ble noe egentlig nach, beslutter jeg at det er på tide å legge seg. Dette innebærer at gjestene kan gå eller låne sofaen. Personen jeg ikke kjenner så godt har imidlertid fått det for seg at han og jeg skal hooke opp fordi “han leser meg som en åpen bok, og jeg er veldig forelsket i han”  Fyren er åpenbart dyslektiker eller analfabet.  Jeg  fortalte han at dette ikke var tilfelle, men akk og ve, fyren slår seg vrang, truer kompisen og begynner å kjefte og hyle til oss. Planen var tydeligvis å være alene med meg. Han har nå gått helt i vranglås og jeg forteller han at denslags oppførsel finner jeg meg ikke i. Jeg ber han gå. Han blir. Mer truende oppførsel og roping. Jeg prøver å dytte han bakover og ut i gangen, men fyren står låst fast til gulvet. Jeg sier at om han ikke går, slår jeg til han. Han sier at det er bare å slå. jeg slår, men det har ingen virkning. Jeg begynner på dette tidspunktet å bli panisk. Hvorfor går han ikke? Kompisen min forholder seg rolig, noe som fører til at det i hvert fall ikke blir noe slagsmål mellom dem. Jeg er nå presset til det ytterste, hvor jeg truer med peppersprayen. Han ber meg bruke den. Jeg sprayer som en galning og sikter mot øynene, men fyren er visst imun. ikke noen au-au øynene – mine reaksjon å spore. Han begynner å hyle til meg og jeg befinner meg hyperventilerende på kjøkkengulvet mens tårene spruter i alle retninger. Han befinner seg plutselig i gangen og jeg øyner et håp, men neida, fyren kommer sjanglende inn igjen. Det er nå jeg griper kjøkkenknivene, en i hver hånd (en var ikke nok liksom) og ber han komme seg ut. Han drar. jeg gråter i noe som føles som en evighet og sover dårlig. Våkner med fylleangst fra helvete. Hva gjorde du i går liksom… I ettertid viser det seg at “Mr Aggressiv” for ikke så lenge siden hadde en episode på et utested, noe  som førte til at han ble kastet på glattcelle. Videre har han visst både ADHD og Touretts. så moralen i denne historien må være å ikke blande rhitalin og sprit, eller andre skumle ting for den saks skyld.  Jeg føler meg fremdeles som en ekte loonie her jeg sitter. Det hele er litt vanskelig å ta innover seg. Jeg har jo ikke for vane å vifte rundt med kniver (selv ikke når folk søler på teppet ), nå håper jeg bare på en harmonisk vår. Takk for seg 🙂