RSS Feed

Tag Archives: kvalm

Exotic-og dizzy-pole

Jeg innså her om dagen at det er exotic pole på mandager, der det øves inn en koreografi i høye hæler. Jeg er lei meg for at jeg ikke var med fra begynnelsen, men jeg er i gang nå i hvert fall. Det er gøy med hæler. Man blir mer grasiøs, og alt man gjør ser liksom bedre ut synes jeg. I hvert fall når man får det til. Det var en utrolig morsom time. Jeg har en del jeg må jobbe mye med, men også ting jeg fikk til bra. Elin hadde ved en feil kjøpt en kul underdel for mye på PoleJunkie. Bra for meg. Jeg kjøpte den av henne. Den passet perfekt 😍.

Gøy med exotic pole. Knebeskyttere er viktig, ettersom vi lander mye på knærne.

Jeg besluttet å være med hver mandag. Får heller jobbe noen timer på dagen først. Torsdagen var det en time med spinning-pole. Det er gøy, men man kan fort bli ganske kvalm. Her øver jeg på å kombinere forwards-og backwards swan. Det gikk ganske greit synes jeg.

I oktober skal vi ha en slags eksamen for å få diplom på basic tricks. Jeg tror jeg skal klare det, men jeg er redd jeg kan bli fryktelig nervøs og fucke opp. Noe av det på lista må jeg jobbe mye med for at det skal se bra ut. Cradle spin klarer jeg bare fra en side. Man må helst gjøre alt fra begge sider. Mye å henge finga i fremover med andre ord. Det er bra å ha et mål. Jeg kan lett bli litt lat hvis jeg ikke har det. Det er bare å øve masse, og håpe på det beste.

Gathering hos Trym

Samme dag som Trym hadde fått en Meowth, var det en liten gathering hjemme hos han. Ingrid og Nami var i byen, og det måtte jo feires. Det var en torsdag, så etter trening kastet jeg meg i dusjen og slengte på meg jumpsuiten. Jeg smurte på meg litt ansikt, les sminke, også. For en liten stund siden fikk jeg noen løsvipper av Henia. Jeg er ikke veldig flink til å feste på slike. Det blir lim og vipper over hele ansiktet, så jeg spurte Ingrid om hun hadde lyst til å sette dem på meg. Hun var snill og sa ja. I tillegg sminket hun meg rundt øynene. Ingrid har sminkeskills.

Lashes on.

Trym måtte spille noen obligatoriske onlinekamper, mens vi jentene skravlet, drakk og sminket oss. I tillegg til Ingrid og jeg var Anne-Grethe, Tryms bestis, der. Hun er veldig hyggelig. Aggis og Ingrid delte sminke-erfaringer. Jeg prøvde å lære mest mulig der jeg satt. Når det kommer til sminke er jeg i grunnen veldig lat. Mascara, øyenskygge, concealer, solpudder og litt leppestift. That’s it. Det er en del produkter jeg aldri har hørt om engang. Da Trym var ferdig med kampene sine tok Ingrid frem is. Det var ikke hvilken som helst is.

Denne var ganske god. Det var vel rundt 4% alkohol i den.

Vi dro etter hver ut på byen, da en litt utrivelig nabo ville lage kvalm. Vi dro på Paddys, hvor skingrende karaokestemmer møtte oss i døra. Jeg fikk selvfølgelig lyst til å synge selv, men jeg fikk ikke med meg noen på å synge sammen med meg. Det var dessuten ganske stappa på Paddys, så det var litt tiltak å skubbe seg bort til mikrofonen. Aggis tok en del fine bilder av oss.

Ingrid og jeg.

Anne-Grethe, Ingrid og jeg.

Aggis og jeg.

Vi møtte også på folk fra Norstat som var ute for å feire bursdagen til John-Are. Koselig. Det var en hyggelig kveld. Jeg drakk ikke sånn altfor mye ettersom det var jobb dagen etter. Dennis, John-Are og Ronny skulle også på jobb. Om man føler seg litt sliten, så er det godt å ikke være alene om det. Særlig på jobb.

Suppe og Suping 🍾

Posted on

Jeg prøvde meg på squashsuppe for ikke så lenge siden. Den var lett å lage og smakte ganske godt. Squashsuppe.

Jeg strødde gresskarfrø på toppen.

Fra suppe og over til suping. Den 10. august var det fest i kollektivet til Tonje og Christian. Jeg skulle dra dit rett fra jobb, så sminken og antrekket var på plass, i alle fall til en viss grad. Den dagen skiftet jeg i hvert fall tre ganger, kanskje flere. Kjolen jeg ville ha på meg satt ikke som den skulle. Da det bare var noen minutter igjen til jeg skulle gå bort til jobben, fant jeg en annen kjole som jeg kastet på meg i hurten og sturten. Jeg fant også frem noen støvletter. De var dritvonde å gå med. Jeg har ikke brukt dem på mange år. Dette er muligens grunnen. Ettersom jeg ikke orket å gå med vonde støvletter resten av kvelden/natta, valgte jeg å gå innom leiligheten etter jobb for å finne noe annet å ha på beina (jeg var strengt tatt ikke helt fornøyd med kjolevalget heller). Jeg endte opp med hotpants og korsett til slutt.

Jeg børstet støvet av disse kule støvlettene. De er veldig gode å gå i .

De vonde støvlettene ble lagt i en pose som skulle til Fretex (her har dere støvletter fra helvete, kjøp dem og gi dem til noen du ikke liker). Jeg må virkelig gå igjennom skotøyet mitt en dag. Jeg tok med meg mine to flasker med vin og la i vei;destinasjon vorspiel. Var det egentlig nødvendig med to flasker vin? Vel…nei, men det skal jeg komme tilbake til senere. Jeg ankom vorset. Det ble både beerpong og og fylle-Uno.

Koseselfie 🙂

Før vi ble altfor fulle, sminket Tonje meg. Hun er veldig flink til dette. Hun satte også på meg falske vipper. Fozzy var med for å overvære forvandlingen. Han ble imponert over resultatet.

Hadde ikke vært feil med så lange vipper til daglig.

I kollektivet finnes det en flaske i “nissekostyme”. Gjester blir tilbudt å “hilse på nissen” når de er der på vorspiel. Den utkledde flaska byr på overraskelser fra gang til gang. Når “nissen” er tom, blir den erstattet av en ny flaske med ukjent innhold. Vel, ukjent for gjestene i hvert fall. Vinflaske nummer en ble tom. Beerpong og fylle-Uno har litt av skylda. Jeg tok et glass “nisse” også. Jeg var, for øvrig, ikke den som koste mest med “nissen”.

I gjesteboka til kollektivet. Vi pleier å måtte legge igjen en hilsen hver gang det er fest. Fozzy skriver alltid bare:”Fossum var her “.

Du vet når du er såpass full at du tenker at en flaske vin til er en kjempegod idé? Vel, der har du meg. Plutselig var den andre flaska tom også. Vi skulle ut på byen. Christian dro ikke ut, men resten av følget havnet på Felix. Her ble det øl, øl og mere øl. Da det stengte, havnet vi på nachspiel hos Oscar-Lars (han med den søte katten). På dette tidspunktet hadde det blitt litt i overkant mye alkohol på meg. Jeg ble skikkelig kvalm og ga toalettskåla en god, lang klem. Før jeg sovnet i skittentøyhaugen til Lars, klarte Trym og Thomas å få meg med videre. Jeg fikk til og med med meg skinnjakka mi hjem, noe som ikke var så helt enkelt ettersom jeg hadde slengt den på gulvet et sted. Den ble heldigvis funnet etter mye strev. Snille gutter , Thomas og Trym. Du vet hvordan trapper plutselig blir vanskelige å gå i når man har drukket litt i overkant mye? Vel, jeg var litt snublefot. Ettersom jeg jo stort sett har blåmerker uansett grunnet polefit, gjør det ikke så mye med et til. På veien hjem til meg våknet jeg litt igjen. Vi satt en god stund hos meg og hadde dype fyllesamtaler. Du vet slike man tror man kommer til å huske, men som man bare glimtvis erindrer. Jeg hadde planer med en frisk og opplagt Christian dagen derpå. Jeg var muligens litt full fremdeles. Vi rakk å se store deler av Askeladden før jeg ble skrekkelig kvalm og måtte gå å legge meg. Christian trodde ikke at jeg var den eneste som hadde det kjipt denne dagen. Det føltes litt godt at også andre lå i fosterstilling. Merkelig nok var jeg i ganske grei form igjen da klokka hadde blitt 22.00. Da var det tid for Gotham på Netflix og pizza med rømmedressing. Jeg har jo hatt mye verre fyllesyke-dager. Gjerne etter tequila. Det er de verste dagene. Mandagen gikk greit også. Jeg var litt sliten, men ellers i fin form.

Drekka mer!

Posted on

I september har det vært mye drikking og fyll, kan ikke si noe annet. En av helgene var Ida, David og jeg ute en tur på Nikkers. Ida og jeg skulle egentlig ta det rolig, men takket være David så ble det en bytur på oss. Vi var hos Ida først. Hun spanderte sjokolademelk og peppermyntelikør. Det smakte som After Eight. Supergodt. David hadde med vin og pizza med fisk. Han ville gå for et sunt alternativ. Ifølge Ida er pizza med røykelaks innafor, i hvert fall om man er sulten. Ettersom jeg har hatt en periode i det siste hvor jeg har hatt dilla på røykelaks, ser jeg ikke bort i fra at jeg kan hende tester den ut selv en gang også.

47686058_10161299743595596_6308980372805779456_n.jpg

Skikkelig nam.

48046814_10161299749910596_2065453023936643072_n.jpg

Her er det mye å se på. David finner stadig noe som fanger interessen hans.

Etter en del skravling og drikking, bar det ut på byen, nærmere bestemt Nikkers. Det var en artig kveld. Vi møtte også på Christian.

47578745_10161299765285596_1455905578751623168_n.jpg

David og meg.

Den 07. september var det badestamp-fest hos unge Bjørtuft. Lars Erik, Ida og jeg tok med oss badetøy og alkohol.

48224009_10161299791110596_5874606308409212928_n.jpg

Lars Erik.

Vi hoppet ut av klærne og inn i  badetøyet.  Vannet var godt og varmt, og det var god plass i stampen. I tillegg til Lars Erik, Ida, Lars og meg var det en kompis av Lars med.

48056289_10161306766135596_1373405708036341760_n.jpg

Morsomt bilde.

47683203_10161306771490596_8264500599244980224_n

Ida og meg.

Vi hadde en stol ved siden av stampen, slik at vi kunne ha noe å plassere mobiler og drikkevarer på. Det var en utrolig artig kveld. Det ble konsumert veldig mye alkohol. Noen gikk opp etter hvert, men Ida, Lars Erik og jeg plasket fornøyde rundt. Mer plass til oss. Ettersom jeg skulle feire Ann Kristin hos meg dagen etter, burde jeg ha tatt det rolig. Vet enda ikke hvorfor jeg ikke gjorde det. Av en eller annen grunn hadde jeg klokketro på at jeg kunne takle en todagers. Jeg har jo klart det før, ikke sant. Men i retrospekt burde jeg selvfølgelig ha planlagt bedre. Jeg har en tendens til å leve veldig i øyeblikket, morgendagen og hva den eventuelt måtte bringe med seg, er langt unna. Det eneste som eksisterer er her og nå, og her og nå ville jeg ha mer alkohol. Jeg er litt selvdestruktiv sånn sett.  Hadde jeg gitt meg etter badestamp-festen, så hadde det nok gått bra, men det gjorde jeg selvfølgelig ikke. Når man er gira og full er det en kjempegod ide å dra på byen. Vi havnet på Nikkers. Lars kjøpte shotter til oss. Dette er definitivt veien til helvete. Her burde man ha sagt:”Æsj nei, shotter”, men jeg gjorde alt feil denne kvelden, så jeg drakk opp både min egen og Ida sin shot. Ettersom jeg ikke tåler to shotter med Tequila rett etter hverandre, skjedde jo det som måtte skje. Jeg kastet opp over gjerdet og ned i elva. Det er jo i og for seg ikke noen kjempekrise, men noen gutter fant ut at de skulle prøve å filme det. Ida ble til superwoman med krykker og dengte guttene med den ene krykka. Hadde jeg ikke vært så full og kvalm, hadde det vært gøy å se. Guttene ga opp og dro fra Nikkers. Jeg tror Ida satte en støkk i dem. Ganske morsomt. Det som er litt underlig er at jeg etter å ha kastet opp drakk en shot til, i hvert fall har det blitt meg fortalt at jeg gjorde det.

Dagen etter skulle Ida, Lars Erik og jeg på Moltres- eller Zapdos day. Husker ikke helt hvem av dem det var, eller om det var en helt annen pokemon. Dette var fra klokken 11.00-14.00. Jeg var nok fremdeles full, så det gikk relativt smertefritt. Hadde med meg en flaske med litt hvitvin også, så jeg kunne reparere litt. Vi satt på med noen andre i pokemon-gjengen, et par ved navn Brage og Ingrid. De var koselige.  Etter at vi var ferdige med å fange det vi skulle fange, var det hjem for å ordne seg til den neste festen. Hadde jeg klart å fortsette å drikke, så hadde det sikkert gått greit, men på daværende tidspunkt hadde kroppen fått litt nok av å bli forgifta. Den ville ikke ha mer alkohol. Ikke bare var jeg kvalm og elendig, men fylleangsten kom snikende. Jeg hadde mest lyst til å krølle meg sammen i fosterstilling og klynke, men ettersom jeg hadde vært så dum dagen før, måtte jeg ta straffen. Det var ikke Ann Kristins feil at jeg var dritings. Hun skulle ikke ha en kjip bursdag på grunn av meg.  Jeg klarte å presse i meg et glass vin, men så var det nok. Jeg besluttet å leke menneske, i motsetning til den nevrotiske zombien jeg følte meg som, og håpe at alle andre hadde en fantastisk kveld. Jeg sang med på det som ble spilt på Spotify, og passet på at ingen sølte vin i sofaen eller ramlet over kanin-innhegningen.

48277785_10161306890910596_2495716525458063360_n.jpg

Bursdagsbarnet.

48273126_10161306909965596_4551673256444166144_n.jpg

47688256_10161306914100596_989754984067235840_n.jpg

Amund og Fozzy.

47689243_10161306938300596_3786842819155460096_n.jpg

Fint bilde av Lars Erik. Jeg , derimot, er noe blek.

Ida hadde bakt kake. Hadde jeg ikke vært et vrak, hadde jeg sikkert klart å få i meg noe av den, men det virket ganske umulig der og da, dessverre.

48361072_10161306949675596_924048749011927040_n.jpg

48366038_10161306956675596_6600657820989784064_n.jpg

Ann Kristin og Amund danser.

Da det var tid for å dra på byen, valgte jeg å bli hjemme. Det var naturligvis ikke optimalt, men det var dessverre slik det ble. Jeg ryddet litt og slappet av på sofaen til Ida og Lars Erik kom tilbake igjen. Søndagen gikk det mye bedre med meg, men da var det de andre to sin tur til å kjenne på fyllesyke og medfølgende fyllenerver. Vi så litt film og spilte noen runder med Exploding Kittens, før Lars Erik tok toget tilbake til Oslo og Ida dro hjem til seg. Det var en hard helg, men også morsom. Jeg angrer på at jeg ikke fikk feiret Ann Kristin slik hun fortjener å bli feiret, men jeg har i det minste lært at jeg ikke klarer 2 dager med fyll lenger. Jeg må bare innse at jeg har blitt eldre. Jeg kan ikke belage meg på at :”Det går sikkert bra”, når det viser seg at det ikke gjør det.

Familietreff og havari

Posted on

Det begynner å bli litt kjøligere i lufta, litt i kaldeste laget for august synes jeg. Jeg er tilbake igjen i Lillehammer etter en utrolig fin sommerferie. Null drama, null stress, kun kos og hygge. Den siste dagen før jeg dro opp igjen til Lillehammer, var det familietreff. Det var familien til Øyvind som sto for det, og vi var en god gjeng. Det ble servert rundstykker med masse godt pålegg, og når man trodde man ikke hadde plass til mer, kom det kake på bordet. Den var kjempegod.

13781700_10157213435125596_7773447136385725513_n.jpg

Øyvind og jeg.

13781743_10157213677655596_580571451161165929_n.jpg

God stemning.

13775898_10157213680400596_1622465504054355021_n.jpg

Min kusine Analin.

13912754_10157292477835596_4712306020968206771_n.jpg

Rundstykker med masse godt pålegg.

13912730_10157292484810596_2250844905604398835_n.jpg

Kake.

13934862_10157292497890596_7965910900922697837_n.jpg

Slekta.

Det var en veldig koselig kveld, og vi fant ut at vi skulle lage en facebookgruppe, slik at det blir lettere å organisere flere sosiale sammenkomster. Da folk begynte å dra hver til sitt, var vi en liten gjeng som gikk en tur bort til Gulsrud kapell for å hente noen pokeballer. Før på dagen, rakk mamma og jeg en tur ned til stranda. Det var siste mulighet til å bade før hjemreisa. Vannet var helt fantastisk. Det må ha vært 20 grader, i hvert fall 19. Det var med tungt hjerte jeg sa farvel til Tyrifjorden for denne gang.

13872953_10157292549570596_5721065524728365238_n.jpg

Badeselfie.

Lørdagen var vi tidlig på`n, da jeg skulle på en utflytningsfest senere den dagen. Jeg rakk den med god margin.

13697104_10157216547815596_765972967005527374_n.jpg

Kaninselfie før avreise.

På veien til Lillehammer møtte vi også på noen andre skapninger, i tillegg til diverse pokemon.

13920662_10157292588445596_8657002896524103407_n.jpg

Forvirrede sauer i veien.

Turen tilbake til “hverdagen” gikk radig. Sikkert mye fordi jeg var så opptatt med å nistirre på mobilen på jakt etter pokemon og pokestops. Før jeg visste ordet av det, var vi på Lillehammer. Jeg ble helt overgira da jeg gikk i gågata, pokemon over alt. Jeg tok opphavet med til Heim, hvor vi spiste et bedre måltid. Pokemon der også forresten.

13903211_10157292624915596_6367134775590308106_n

Skalldyrsuppe på Heim.

Hjemme i leiligheten fant jeg ut at det er hele tre pokestops. Når folk setter ut lures der, for å lokke til seg pokemon, vrimler det av dem.

13872917_10157292669085596_8156810932257337148_n.jpg

Slik det kan se ut i stua mi fra et pokemonperspektiv.

Da jeg kom tilbake etter sommerferien var jeg på Level 10. Jeg er nå på Level 24. Det har vært mye aktivitet for å si det sånn. I sekstiden dukket Jack opp, og vi tok følge bort til Sandra. Hun skal dessverre snart flytte til Oslo, dessverre for meg, hun gleder seg naturligvis. Jeg kommer til å savne henne. Jack og jeg sneik oss til å plukke noen blomster til henne i gave, jeg sier sneik fordi noen av blomstene var plantet av kommunen. Vi fikk etter hvert en fin bukett.

13754277_10157233422400596_1958940709782067123_n.jpg

Jack og jeg er blomstertyver.

13891897_10157292697425596_120330431942290540_n.jpg

Utflyttingsfesten til Sandra, var også en uttømmingsfest, spriten skulle drikkes opp, noe den også ble. Jack har jobbet som bartender før, så han mikset drinker som var sterke, men ikke smakte alkohol. Skummelt. Jeg ble mildt sagt full. Jeg ble i løpet av kvelden veldig god venn med Sandras toalett. Snakker om kvalm. Ved hjelp av drosje, og noen vennlige dytt i riktig retning, kom jeg meg hjem og i seng. Date med bøtta. Jeg har snille venner, som passet på meg, heldigvis. Da jeg hadde blitt menneske igjen, oppdaget jeg at jeg kun hadde en sandal, noe som jo er litt merkelig siden de pleier å være to. Jeg fikk en snikende fornemmelse av at jeg kanskje kunne ha mistet den i drosja og ikke registrert det. Fyllezombiestadiet er ikke det mest observante. Jeg tok en litt klein telefon til drosjene, for å høre om de hadde funnet den andre sandalen. Den hyggelige damen lokaliserte drosjen som hadde kjørt oss til byen, og sa at hun skulle ringe opp igjen når de hadde sjekket den. Det viste seg at dette ikke ble nødvendig, da jeg fant igjen sandalen i veska. Jeg tror jeg muligens gjorde dagen til sentralborddamen da jeg fortalte hvorfor det ikke lenger var nødvendig å lete.

Ta av deg trusa og legg den i lomma

Jeg har endelig litt tid og overskudd til å blogge litt om hvordan ting har vært den siste tiden. Operasjonen er gjennomført. Jeg har vært i gjennom konisering av livmorhalsen, som det så fint heter. Dette innebærer at jeg har fått  skåret bort de delene av livmora med celleforandringer. Kirurgen brukte laser for å utføre inngrepet. Visstnok er kniv og skalpell noe som hører fortiden til. Dagene før operasjonen var nervepirrende og slitsomme. Jeg hadde aldri ligget på operasjonsbordet før. Jeg visste ingenting om noenting av det som skulle skje. Jeg både ville, og ikke ville, ha narkose. Jeg hadde ikke lyst til å klippe neglene mine korte, selv om det sto i heftet jeg fikk tilsendt i posen at neglelakk skulle fjernes og negler klippes. Heller ikke fristet det særlig å fjerne  piercinger. Jeg kommer til å bruke evigheter på å feste smykket igjen, tenkte jeg. Dette er jo i  og for seg et ganske trivielt problem i det store og hele, men det opptok meg merkelig nok, i likhet meg neglproblematikken.  Jeg fikk vite at man fjerner piercinger for å unngå brannsår, et faktum som virket noe ulogisk før jeg fant ut om laseren. Neglene, derimot, lot jeg være både lange og med neglelakk. Dette var visst heller ikke noe problem, selv om det ikke var helt ideelt. Grunnen til at man ikke skal ha neglpynt, er at man skal kunne se det på neglene dersom en pasient mister bevisstheten, eller får for lite oksygen under en operasjon. Da blir de blå. Jeg fikk ikke narkose, men lokalbedøvelse. Derfor var det heller ikke så viktig med gjennomsiktige negler. Jeg hadde med meg mamma og noen venner på venteværelset. Vi satt plassert i 3. etg, dagkirurgi. Jeg skulle egentlig opereres klokken 11.00, men fikk beskjed dagen før om at operasjonen var fremskyndet til klokken 09.00. Like greit, tenkte jeg. Før inn, før ferdig. Selvfølgelig var det ikke fullt så enkelt. Jeg måtte først vente ute i venteværelset til klokken 10.00. Noe med klargjøring av operasjonssalen. Helt greit for meg. Kunne da klare en time til. Hadde ikke spist siden klokken 18.00 kvelden i forveien, men jeg var ikke spesielt svimmel eller kvalm av den grunn. Adrenalinet holdt meg nok i gang. Deretter kom det en koselig pleier og hentet meg inn på oppvåkningen, hvor jeg skulle sitte i en nitrist pysj og en enda tristere badekåpe og vente på at det ble min tur. Jeg fikk servert noen gigantiske piller og et lite glass vann. Beroligende. Før jeg ble “beroliget” måtte jeg imidlertid streve med å få i meg pillene.

 

Jeg har alltid hatt problemer med å svelge store piller. Det virker som et uoverkommelig hinder. Jeg gjorde derfor slik jeg alltid gjør når jeg står overfor slike utfordringer; jeg delte dem i små biter. Etter en stund var alle delene svelget. Sykesøsteren dukket opp for å sette inn en kanyle i armen, noe som skulle by på problemer ettersom åren “rullet vekk”. Etter et nytt forsøk, og en ny arm, fikk hun det heldigvis til. Hun la ut om store nåler og diverse andre skremmende ting der jeg satt, men det gikk ikke særlig inn på meg. Tror pillene hadde begynt å virke. Plutselig var hun borte igjen, og jeg var overlatt til meg selv i en lenestol bak en skjerm. Det var flere andre på “oppvåkningen”. Noen lagde mer lyd enn andre. Til å begynne meg trodde jeg kilden til en usedvanlig støyende person kom fra en veldig gammel dame med pipestemme som klaget over smerter. Det viste seg at den tilhørte en ung jente. Så feil kan man altså ta. I det som virket som en evighet hørte jeg på: “Det gjøøør sååå voooooondt!” Det begynte som lav sutring, og økte i volum lik en vekkerklokke. Hun hadde nok helt sikkert vondt, og jeg burde nok ha syntes synd på henne, men alt jeg kjente var nervøs irritasjon og trangen til å kvele henne med en pute. Smerteropene varte en stund, akkompagnert av en telefon som ringte og ringte. Trodde et øyeblikk jeg skulle bli gal. Det hadde nemlig gått noen timer siden jeg ble plassert i stolen, blodsukkeret var lavt og lunta kort. Etter at kvinnen som ikke var en gammel dame begynte å kaste opp, fikk hun enerom. Jeg tenkte mye på hva slags operasjon hun hadde tatt. Håpet inderlig at det ikke var den samme som den jeg skulle ta. Timene gikk, og jeg var sikker på at de hadde glemt meg. Jeg tror nok jeg må ha ventet i den stolen i ca 4 timer. Plutselig var det min tur. Jeg ble presentert for teamet av leger jeg skulle ha rundt meg, hele 3 stykker. De stilte festlige spørsmål av typen:”Har du løstenner?”. Etter at jeg hadde ledd meg ferdig, svarte jeg at det hadde jeg ikke. Jeg ble så bedt om å ta av meg trusa og legge den i lomma på den kjipe slåbrokken, hvor jeg faktisk glemte den. Det morer meg litt at det kanskje et eller annet sted på avdelingen går noen med trusa mi i lomma. Mest sannsynlig har den blitt funnet, men det er morsommere å late som om den ikke har det. Jeg hadde selvfølgelig på meg truse da jeg dro hjem. Var ikke så loka, selv om jeg riktignok ikke fant utgangen til venterommet. Den var rett ved siden av meg. UTGANG. Store bokstaver på en diger dør, men nei jeg måtte altså spørre om veien. Det var visstnok ikke første gangen noen hadde gjort det, heldigvis. Følte meg rimelig teit allikevel.

Truseløs og ikledd den treige pysjoverdelen, ble jeg plassert på operasjonsbenken. Jeg la meg tilrette og de festet en slange med sovemedisin til kanylen i armen. Vet ikke hva jeg fikk, men jeg slappet i hvert fall ganske greit av. Fikk en del lokalbedøvelse nedentil også. Jeg rakk å tenke at dette var jo tross alt ikke så ille, før de begynte å skjære i meg. Var visst vondt likevel ja. Kjente det for å si det sånn. Sovemedisinen ble byttet ut med smertestillende. Tårene rant. Jeg lå og lyttet til pipene, som jeg regner med var lyden av pulsen min, og samtalen mellom to kirurger om hvor mye de skulle ta og hvor de skulle skjære. Inngrepet skulle vare i 20 minutter. Jeg vet ikke om det varte i 15 minutter eller en time. Jeg hadde ingen begreper om tid, men til slutt var de endelig ferdige med å “dra i livmora mi”. Det var ganske ubehagelig. De festet på meg en slags truse og et bind. Måtte regne med å blø litt. Planen var at jeg skulle gå inn på “oppvåkningen” for egen maskin. Fungerte dårlig. Jeg forpurret den planen ved å bli akutt kvalm og fryktelig svimmel. “Hun er visst litt blek”. “Vi trenger en seng!” Plutselig fikk jeg kvalmestillende i armen. Jeg må si at det var forskjellen på helvete og himmel. Jeg ble trillet inn til de andre ventende pasientene, og ble endelig spurt om jeg ville ha noe å spise eller drikke. Gjett om jeg var klar for det. Jeg helte nedpå med juice og fikk i meg brødskivene. Overraskende godt pålegg. Legene fortalte meg at jeg hadde vært en veldig flink og rolig pasient under operasjonen. De skrøt av neglene mine også, prydet med rosa neglelakk og hodeskaller for anledningen.

Litt blek etter inngrepet.

Litt blek etter inngrepet.

1533866_10155200543410596_3461083680352461632_n

Mens jeg lå i sengen og slappet av, dukket det plutselig opp en ny lege. Han presenterte seg og informerte meg om at det nå var tid for operasjonen min. “Nå skal du trilles inn”. Jeg svarte med en forbløffet, og litt snøvlende stemme at jeg jo nettopp hadde blitt trillet ut. “Skal jeg inn igjen?”. Han innså at han snakket med feil pasient og lurte fælt på hvor hans pasient hadde blitt av. Det er nok lurt å følge med ja. Da klokken var blitt 15.15 hadde jeg kommet meg såpass mye at jeg fikk lov til å dra hjem. En av legene fra teamet mitt informerte meg om rekonvalesensen og hva jeg skulle gjøre og ikke gjøre. Fikk med meg en brøkdel av det hun sa. Heldigvis fikk jeg et ark med viktig info og et nummer jeg skulle ringe hvis jeg hadde noen spørsmål. Da jeg hadde funnet riktig dør, og møtte igjen folka mine, som for øvrig virket veldig glade for å se meg, var det på tide å komme seg hjem.  I løpet av ventetiden, hadde en strøm av gode venner vært innom for å ønske lykke til. De fikk ikke slippe inn der jeg satt, men det er koselig å vite at de bryr seg. Mamma hadde reist fra Vikersund for å være hos meg operasjons-uka. Både hun og min kompis, Øyvind, var på plass på venterommet. Øyvind måtte styre meg i retning bilen sin, ettersom jeg var på vei mot bilen ved siden av. Jeg hadde vært så heldig å få en bukett med vakre blomster av noen venninner, og det eneste som sto i hodet på meg var at jeg måtte skaffe meg en vase. Jeg hadde jo ingen. Piercingene hadde jeg satt inn igjen. Jeg overtalte en sykesøster til å sette inn den som var vanskelig å feste. Det neste på agendaen var derfor denne vasen. Mamma, Øyvind og jeg toget  inn i en blomsterbutikk. Valg av passende vase ble gjort. Egentlig var den ganske upassende, da det i ettertid skulle vise seg at den lakk. Etter vasekjøpet var det tid for sushi. Hadde gledet meg til det hele dagen. Jeg mumset lykkelig i meg laks og ris og gledet meg over at fasten endelig var over.

 

Det var godt å komme hjem  til sofaen etter koniseringen. Hele greia, inkludert den lange ventetiden og alle dagene i forveien med nervøsitet og dårlig søvn, tok på mer enn jeg hadde forventet. Jeg følte meg som om jeg hadde blitt overkjørt  av en dampveivals, ikke bare fysisk, men også mentalt. Jeg antar dette er en ganske vanlig reaksjon. Da det var bysselalle-tid oppdaget jeg plutselig noen merkelige utvekster på kroppen, som skulle vise seg å være elektroder. Legene tar seg vel ikke tid til å fjerne disse.

10982465_10155200677790596_1253569216417334134_n

De etterfølgende dagene hadde jeg nok å ta meg til. Jeg hadde fått beskjed om å holde meg i aktivitet, sløving på sofaen var ikke lov. Etter en operasjon blir man ofte oppmuntret til å være aktiv for å hindre dannelsen av blodpropp. Mamma og jeg gikk på cafe med gode venner av meg, vi var på shopping og sist, men ikke minst spiste vi mye ute. Vi brukte nok en del penger, men det var verdt det. Vi var også på besøk hos Jane og Elise, hvor vi fikk servert gode brownies.

På Egon med mamma.

På Egon med mamma.

Lørdagen var det “posesalg” på Strandtorget, nærmere bestemt på BikBok. Man kunne forsyne seg med ti plagg til 150 kroner. Billig. Det var ikke mulig å prøve plaggene, ettersom de befant seg på stativ ved en bod, et stykke unna butikken, ja faktisk i en annen etasje. Mamma og jeg møtte opp rett etter at det hadde åpnet, klare til shoppingdyst. Vi hadde ikke tatt oss tid til frokost engang. Førsteprioritet var å sikre seg de beste plaggene før det ble tomt. Etter at tyve plagg var trygt plassert i to poser, kunne vi spise. Jeg har fått streng beskjed om at jeg ikke får bære tungt. Synes dette er et veldig relativt begrep, men jeg har fått erfare at det ikke trenger være så veldig tungt før man kjenner det i livmora. Det så nok litt rart ut at mamma, etter vårt besøk på Strandtorget, bar et lass med poser, mens jeg ikke bar noen. Jeg fikk etter hvert byttet ut den lekkende vasen med en mye kulere en som jeg kjøpte på Libertine i gågata. Der har de mye fint, og dyrt. 300 kroner for en vase er jo litt i dyreste laget, men den var så utrolig kul at jeg brukte mine siste slanter på den. Lønningsdagen var tross alt like rundt hjørnet. Hvor kul er ikke denne?! 

Den lekkende vasen ble tømt for vann. Den egnet seg fremdeles til falske blomster. Den var jo tross alt for fin for å kastes, og jeg hadde, som vanlig,  ikke tatt vare på kvitteringen.

10991146_10155200823615596_5536939636538783354_n

 

Jeg avslutter med dette artige bildet av mine herlige jenter <3

1506829_10204767057590847_877650294700692009_n (1)

 

God natt 🙂