RSS Feed

Tag Archives: New Zealand Red

Lillebror, ekorn og mange fisker

Posted on

Noen fortalte meg engang at jeg ikke burde få to barn, ettersom jeg sikkert ville ha forskjellsbehandlet dem. Det er nok dessverre litt tilfellet med Lillebror og Nille. Jeg prøver jo å kose og dulle med den lille kaninen min også, men hun er bare ikke like omgjengelig. Hun spretter ofte bort og vil ikke ha like mye kontakt, med mindre jeg har godis da, vel og merke. Jeg har lest meg litt opp om forskjellen på de to rasene. Hermelin er smartere og lette å do-trene, men ikke like kosete. New Zealand Red er litt som kaninversjonen av en Labrador, glad i kos, tillitsfull og egner seg for alle.

35295411_10160576556510596_930522072180850688_n.jpg

Koser med Lillebror.

Tidlig i mai matet Ida og jeg fiskene til Jane mens hun og Elise var en tur i Molde. Jane bor i Nybu, omgitt av fugler og ekorn. Vi var heldige og fikk tatt noen bilder av de søte små gnagerne. Huseier legger ut mat til fuglene, noe ekorna også nyter godt av. De er relativt uredde.

35401686_10160576585330596_5805450235362672640_n.jpg

35331169_10160576620190596_3571374222699659264_n.jpg

35360792_10160576636405596_1106735324681207808_n.jpg

Noen av fiskene til Jane.

Lillebror vasker seg Kos med Lillebror og Nille

35294283_10160576682325596_6244533838773485568_n.jpg

Det Nille vil ha skal Lillebror ha også. Selv om han har sin egen skål.

Vi skal holde oss i dyreriket. Den 07. mai var jeg med Ida til tannlegen. Hun har tannlegeskrekk, så jeg var med som moralsk støtte. Det gikk bra. En litt groggy Ida kom ut med bedøvet munn etter ca 45 minutter med venting. Jeg foreslo at vi skulle ta en matbit på Nikkers. På vei ned fra tannlegekontoret møtte vi på denne dua.

35414812_10160576706735596_4632517829583699968_n.jpg

Den var jo litt søt der den satt, så vi tok bilde av den.

Jeg fikk lov til å ta bilde av Ida også. Folk med bedøvet munn ser alltid så morsomme ut.

35329053_10160576729255596_7136320223681970176_n.jpg

En bedøvet Ida smiler.

35299516_10160576732920596_904954690213511168_n.jpg

I solveggen på Nikkers. Begynner å bli varmt og godt.

 

 

 

Jævlig

Posted on

Jeg sitter her i sofaen, fyllesyk og jævlig mens jeg prøver å sette ord på følelsene som river og sliter i meg. Fredag skjedde det utenkelige, jeg mistet min dyrebare lille pelskledde baby, Sjefen. Han skulle file ned tennene. Alt gikk fint helt til oppvåkningen, da han fikk krampe og døde. Gikk ut av tiden. Borte for alltid. Veterinæren ringte meg og strevde med å levere budskapet. Han var veldig lei seg. Alt ble veldig uvirkelig. Jeg gråt selvfølgelig slik jeg gjør når jeg ikke bryr meg om å holde noe tilbake. Jeg gråter nå også mens jeg skriver. Jeg var heldigvis ikke alene da jeg fikk telefonen. Amund hadde kjørt meg til klinikken og holdt meg med selskap. Vi hadde noen ærend i byen og var på vei tilbake til Lillehammer Dyreklinikk da telefonen ringte. Oppløst i tårer vandret jeg inn. Jeg fikk ta farvel med min lille skatt. Jeg fikk en følelse av å være litt utenfor meg selv. Hørte meg selv snakke, så meg selv løfte han opp og kose med han selv om han aldri mer kom til å føle kjærtegn. Jeg snakket til den døde kroppen. Klarte ikke gå. Veterinærene var selv på gråten. Det var den første kaninen de hadde mistet i narkose. De hadde gjort alt de kunne for å redde han, hatt nødvendig utstyr og forsøkt gjenopplivning, men det nyttet ikke. Da han fikk krampe passet de på å flytte buret til Nille så hun ikke skulle behøve å være vitne til episoden.

Som i en døs valgte jeg ut en urne. Jeg aner ikke hva den jeg valgte koster eller hvor mye kremasjonen setter meg tilbake økonomisk. Bryr meg ikke. Orker ikke. Sto der litt til. Amund gjorde sitt beste for å trøste. Jeg så at det gikk veldig innpå han. Ann Kristin og han har selv kanin. Pernille ligner veldig på Sjefen. Jeg klarte etter hvert å rive meg løs fra den livløse kroppen. Snakket med den ene veterinæren om at jeg håpet sjelen hans er der ute et sted. Noe annet er liksom for grusomt. Hun fortalte meg at hun var helt sikker på det. Hvis det finnes et liv etter døden gjelder det også for dyr. Hvis hun ikke hadde trodd det, hadde det å være dyrlege blitt for vanskelig. Jeg ser den. Den søte veterinæren/assistenten, litt usikker på hva hun er,  fortalte meg at hun dessverre ble nødt til å avlive den ene kaninen sin da den er syk. Hun følte derfor ekstra med meg i min sorg. Hun har en kanin til, og denne trenger et nytt hjem. Ville jeg ha den? Jeg takket ja. Nille trenger en kaninvenn.

Det har gått noen dager siden jeg begynte på dette blogginnlegget. Jeg måtte legge det fra meg, da det ble for trist. Jeg er ikke lenger fyllesyk, men veldig sliten.  Jeg har fått Lillemor, den nye kaninen i hus. Henia, Ann Kristin og Amund var med meg da jeg hentet henne. Hun er kjempesøt. Veldig mye større enn jeg er vant til, men jeg ble knyttet til henne der og da. Lillemor er en blanding av Fransk Vedder og New Zealand Red. Sammenlignet med henne blir Nille veldig liten. Jeg har aldri hatt to hunnkaniner sammen før, så dette er veldig nytt for meg. Etter påske skal jeg sterilisere Lillemor. Det er anbefalt. Mindre hormoner og territoriell oppførsel. Lillehammer Dyreklinikk ville betale for prosedyren. Snilt av dem synes jeg. Jeg gruer meg, naturlig nok, veldig til hun skal i narkose. Jeg er litt glad for at det er så mye praktisk jeg må fokusere på nå; bonding, større innhegning, hvordan unngå at min store Lillemor hopper opp på buret og skader seg. Det er mye å tenke på. Lillemor har bodd i en stall og er vant til å drikke av en skål. Hun har heldigvis skjønt hvordan vannflaska fungerer nå. Jeg har latt de to jentene hilse på hverandre. Det ser ut til at det kan komme til å gå greit, men det kommer til å ta tid. Jeg har bestilt en ny innhegning som kan festes på den jeg har. Dermed vil det bli litt mer plass til å hoppe. Når det gjelder min hoppeglade kjempekanin har jeg en plan som kanskje kan fungere. Dersom jeg fjerner taket på buret og fester innhegningen til et kompostgjerde bak bunnen, vil det ikke være noe å hoppe opp på.

Lillemor spiser gulrot

Jeg kommer til å skrive en mail til Sentrum Dyreklinikk hvor jeg ber dem innstendig om å ta grundigere undersøkelser når en bekymret dyreeier gjentatte ganger oppsøker dem. Jeg har ganske sikkert havnet i overbekymret-dyreeier- kategorien. Ingen har noen gang foreslått at det kanskje hadde vært lurt å ta røntgen, bare for å være på den sikre siden. Som dyreeier føler jeg naturligvis på at jeg burde ha insistert på å ta ulike prøver, men jeg ville så gjerne tro på dem når de gang på gang hevdet at han var frisk. Tvilen kom allikevel alltid snikende etter noen måneder. Nye undersøkelser. De samme svarene som sist. Mange penger ut av vinduet. Jeg vet nå at Sjefen har gått lenge med feil tannstilling. Han har hatt en betennelse i tannkjøttet, som ganske sikkert har vært vond og gjort det vanskeligere å få i seg mat.  Hadde jeg bare lest innlegget i Den Store Kaninboka om hva som er vanlige undersøkelser når man mistenker at noe er galt tidligere, hadde jeg insistert på å ta alle disse prøvene. Det er ulik kompetanse på kanin, men dersom man føler at man ikke kan hjelpe, er det bedre å henvise til en klinikk som har den nødvendige kompetansen. Jeg kommer til å fortelle min historie og avslutte med at min lille umistelige pelsball kanskje kunne ha vært i live i dag om han hadde sluppet å gå så lenge med smerter, hvis de hadde gjort grundigere undersøkelser. Jeg kommer til å understreke hvor viktig det er for en dyreeier å bli tatt på alvor.  Jeg ønsker ikke på noen måte å være vanskelig, sint eller dramatisk, men jeg er sikker på at alle veterinærer ønsker å gjøre en god jobb, og her er det på sin plass med litt konstruktiv kritikk, tross alt.