RSS Feed

Tag Archives: pil og bue

Prosjekt “Byllebror “

Posted on
Prosjekt “Byllebror “

For en tid tilbake, takket være Henia, la jeg plutselig merke til at Lillebror virket hoven i halve ansiktet. Det er aldri et godt tegn. Vi kjente litt på han, og konkluderte med at det mest sannsynlig var en byll. Jeg kontaktet Lillehammer Dyreklinikk, som dessverre var fullbooket langt frem i tid. De foreslo at jeg skulle kontakte Evidensia Dyreklinikk, noe jeg også gjorde. Det ble foretatt diverse undersøkelser. Dyrlegen var ikke spesielt optimistisk. Det viser seg at det er noe galt med kjeven og at dette førte til denne byllen. Her måtte det gjøres grep. Fredrik på Evidensia mente at de ikke hadde nok kompetanse innen feltet. Heldigvis for meg, er Gisle på Lillehammer Dyreklinikk veldig kompetent. Jeg slapp å dra til en spesialist i Oslo, slik Fredrik foreslo.

Bekymret kaninmamma.

Det ble trukket noen råtne tenner, byllepuss har den effekten, og lagt inn et dren. Lillebror så ut som om han hadde vært i krigen. Jeg fikk i oppgave å skylle drenet hver dag. Det gikk relativt greit. Han gikk også på antibiotika og fikk melkesyrebakterier. Viktig for å holde magen i gang. Kaninmager er svært sensitive. Selv om jeg fikk veldig god hjelp av både Christian og Are, var det en ganske stor påkjenning. Hva skjer videre liksom? I skrivende stund vet jeg fremdeles ikke det. Lillebror er forsikret hos Agria. De har tatt deler av regningen, men ikke alt. Han er det søteste pengesluket man kan tenke seg. Jeg har inngått en avtale med Ressursbank. Det tok slutt på pengene. Det er naturligvis ikke optimalt, men det er slik det ble.

Drenet ble fjernet. Nå kom den virkelige jobben. Jeg skulle fortsette å skylle såret med saltvann. Dette var mye vanskeligere uten dren. Såret tettet seg og grodde litt mellom hver gang. Ettersom det fremdeles var masse hvitt puss, fikk det ikke lov til å gro igjen. I en periode var “Byllebror ” og jeg på dyreklinikken hver dag. Jeg klarte det bare ikke selv. Takket være Are, fant jeg en måte å håndtere den til tider viljesterke kaninen på, som gjorde at jeg mestret situasjonen alene. Lillebror ble pakket inn i et pledd som en mumie. Vanskeligere å bevege på seg da. Han ble mye mer medgjørlig, stakkars. Jeg følte meg ganske brutal, der jeg pirket og stappet denne skyllesprøyta inn i såret. Noen ganger måtte jeg rive av skorpe og klemme ut puss. Det må ha vært vondt, men jeg hadde ikke noe annet valg.

I full gang med å leke veterinærassistent.

Jeg pleide å blande medisinen med banan og bær. Det fungerte ganske greit synes jeg. Det var ikke noe å si på matlysten. Vi klarte å dele av basen så ikke Nille spiste av penicilinmaten. Da Lillebror hadde dren, var det også en fordel at de var adskilte. Kaniner liker å nappe i ting, enten det er et pledd, klær eller i dette tilfellet et dren. De kunne fremdeles se hverandre. Noen ganger var det litt bråk om natta, når de prøvde å grave seg gjennom gitteret (lykke til), men stort sett tok de det med fatning.

Når han hadde spist opp maten sin, kunne jeg åpne den lille døra slik at de fikk hilse på hverandre 🐇.

En dag det var fin sol, tok vi med oss kaninene på utflukt. Christian, Are og undertegnede skulle skyte med pil og bue på Busmoen. Der er det masse tumleplass for to kaniner. Det jeg liker, i tillegg til den store gressplenen, er at det ikke er så mye forsøpling som andre steder. Når man har dyr, legger man ekstra godt merke til slikt. Lillebror og Nille var naturligvis i bånd, og langt unna blinkene. Jeg hadde sett for meg at Lillebror ville hoppe av glede, pun intended, ved muligheten til å kose seg ute på en stor eng, men dengang ei. Han ville av en eller annen bisarr grunn på død og liv tilbake inn i reiseburet. Det er litt komisk med tanke på hvor intenst han har prøvd å bryte seg ut av det. Antageligvis representerer det trygghet stilt overfor skumle, nye omgivelser.

Da buret var åpent, hoppet han inn i det. Etter at jeg lukket det, skjedde dette.

Her har han endelig gitt opp å komme seg inn i buret. Det var visst ikke så verst å være ute allikevel.

Etter at vi hadde gått litt tur med dem, plasserte jeg kaninene tilbake i reiseburet, som på sin side ble plassert på et egnet sted i skyggen. Vil jo ikke at pelsbarna mine skulle forgå av heteslag heller. Deretter var det fritt fram for meg å leke litt badass bueskytter.

Christian tok en del bilder 🎯.

De ble ikke så verst. Veldig instagram-vennlige. Det er overraskende mange som liker bueskytebilder.

Det var godt for både firbente og tobebte å få kommet seg litt ut. Jeg har store planer om å ta med kaninene flere ganger, når været tilsier det. På “Byllebror-fronten” er alt satt på vent til Gisle er tilbake fra ferie. Han får sjekke sår og munn, og bestemme om det blir nødvendig med en operasjon til, hvor man freser ned deler av kjeven, eller ikke. Jeg håper naturligvis på sistnevnte, men jeg er forberedt på det verste. Per i dag får ikke Lillebror penicillin. De ringte fra dyreklinikken og sa at det ikke var nødvendig. Det er tross alt ikke bra å gå på det for lenge. Dersom jeg ser bort på kaninene nå, er det nesten så jeg glemmer at det ikke er som normalt med søtnosen min. Han spiser og drikker bra, hopper rundt og er generelt sitt omgjengelige seg. Jeg vet de fleste ville ha vegret seg for å betale så mye, som jeg tross alt har. “Det er jo bare en kanin”. Jeg skjønner dem på sett og vis, ettersom det har vært en enorm økonomisk påkjenning, men jeg kan ikke gi han opp nå. Han er bare 2 år gammel, og han er ikke ferdig med livet. Så lenge han ikke har det vondt, vil jeg kjempe for han.