Jeg har fått kommet i gang med pole-trening igjen. Maya har fått lov til å ha privat-timer, noe som er awesome. Hun har kartlagt våre styrker og svakheter, slik at vi kan gå målrettet til verks og jobbe med det vi sliter mest med. For min del er hamstrings, hoftemobilitet og kjernemuskulaturen problematiske områder. Jeg fikk i hjemmelekse å ta ordentlige push-ups (ikke damevarianten) i et minutt, og jobbe med helicopter hjemme på stanga. Dette skulle jeg gjøre hver dag.
Det ser fremdeles ikke bra ut dessverre, men øvelse gjør mester, eller ok da. Jeg gjorde noe jeg får til bedre en dag jeg følte meg litt frustrert.
Jeg har fått noen heftige blåmerker etter mine iherdige forsøk på helicopter. Noe sier meg at det ikke skal være sånn. Jeg gjør helt klart noe feil.
Jeg får stadig nye lekser. Jeg skal fortsette å ta push-ups, men helicopter får hvile en liten stund til blåmerket er litt bedre. Jeg har mest fokus på å tøye bein og holde ryggen helt rett. Det er vondt, men hvis man gjør det regelmessig, må det jo bli bedre. I hvert fall håper jeg det. Jeg har gått til innkjøp av en salve som skal fungere på blåmerkene. Tror ikke det er en dum investering. Jeg har gjort store fremskritt når det gjelder “Stargazer”. Jeg måtte bøye skuldrene mer. Nå ser det ganske bra ut synes jeg.
Stargazer.
Sist jeg hadde time, jobbet vi med en kombinasjon av Matrix og Jasmin Straight Legs. Jeg har i utgangspunktet slitt med å få til førstnevnte, så dette var noe å bryne seg på. Ved hjelp av noen enkle justeringer, fikk jeg det til mye bedre. Det er utrolig nyttig å kunne ha privat-timer kjenner jeg. Ofte betyr små detaljer alt.
Ellers har jeg jobbet en del med å få til “Geenie”. Det blir noen heftige blåmerker, men det går seg nok til etter hvert.
Jeg skal være helt rett i kroppen. Noe å jobbe med der altså.
Her om dagen var jeg klatremus på Tyrili. Jeg dro på meg treningsantrekket fra Pineapple Clothing, og kvinner meg opp.
Det ble bare litt tid i barneveggen( mer voksenvegg) og ikke like mye loking som jeg trodde 🧗♀️.
Denne gangen ble det leie av sæle også.
Vi begynte i barneveggen. Christian sikret meg, så jeg følte meg ganske trygg. Det var mye morsommere enn jeg hadde trodd. Jeg ble faktisk ganske gira. Jeg hadde ikke forventet at jeg skulle ha det så gøy.
Prøver å gi høydeskrekken “en på tryne”.
Jeg var stressa for å komme meg ned igjen, men Christian sa hvordan jeg skulle ha beina og at jeg måtte stole på han, noe jeg jo også gjør. Det var faktisk litt gøy å slippe seg ned.
Etter barneveggen var det neste logiske skrittet å teste ut voksenveggen. Christian klatrer helt til toppen før man fikk sukk for seg. Christian er klatremus 🧗♀️.
Så var det min tur til å prøve meg i veggen. Det var ikke like grasiøs for å si det sånn.
Jeg ser ut som en 🐸 😂.
På vei ned igjen.
Jeg prøvde på på å klatre litt opp for så å være opp ned i veggen. Litt polestyle.
På vei opp.
På vei til å slippe meg opp ned. Christian hjelper til.
Mission accomplished.
Ned i handstand. Følte meg litt som på polefit.
Christian hadde noen runder med klatring etter min “photoshoot”.
Høyt oppe i veggen.
Vanskelig rute.
Bra man har sikring når man faller. Christian tar det med et smil.
Jeg så noen leke seg i buldreveggen, og fant ut at jeg også hadde lyst til å prøve meg på litt akrobatikk.
Helicopter i buldreveggen.
Har godt grep. Dette er gøy!
Det var noen morsomme timer. Tiden gikk veldig fort. Før jeg visste ordet av det var det tid for å dra hjem en liten tur før jeg skulle på jobb.
Denne uken har vært usedvanlig aktiv. Tirsdagen var det pole med Henia og Karoline. Det var en veldig artig time. Jeg øvde blant annet på “Hangback” og “Stargazer”. Jeg innså hva jeg hadde gjort feil på “Hangback”. Jeg satt for langt inn på stanga, og fikk dermed et dårlig grep. Lenger ut og mer lår fungerte veldig bra. Jeg hadde bedre kontroll, og følte meg mye sikrere. Elin var veldig flink til å veilede meg. Jeg lærer masse av henne. Det er ofte bare små detaljer som må på plass for at det skal fungere.
Fra “Hangback” og ned i “Handstand”. Det jeg har på meg er fra Polejunkie.
Ambassadørbilde for ” Just Strong”. ” “Hangback” (med godt grep).
“Stargazer” Mye bedre enn første gang jeg prøvde. Jeg ser at jeg kunne ha bøyd meg enda lenger bakover. Det hadde sett mye finere ut. Noe å jobbe med fremover.
Her forsøker jeg meg på “Skater”. Det er en begynnelse i hvert fall.
Målet.
Onsdagen etter jobb var det gratis yoga i Søndre park fra klokken 18.00-19.00. Vanligvis jobber vi til 18.00 (sommertider), men denne onsdagen sluttet vi en time før. Flaks. Christian og jeg troppet opp i parken med hver vår matte. Det var en del andre som også hadde benyttet seg av tilbudet.
Det var en fin opplevelse. Instruktøren var veldig dyktig. Jeg kjente igjen noen av øvelsene fra polefit. Blant annet “Downward Facing Dog” og “Child position”. Jeg følte meg avslappet og harmonisk etter timen. Vi fikk utdelt solkrem og uv-armbånd. Sistnevnte viser når det er på tide å bruke førstnevnte. Kjekt å ha. Etter yoga-timen øvde vi litt Krabi Krabong, helt til myggen ble for nærgående. Da ble det wok og “Star Wars”. En fin avslutning synes jeg.
Torsdag var det tur til Balbergskampen. Jeg var forberedt på at det kom til å bli slitsomt, og jeg fikk rett i det. Vi tok bussen til Ekromskogen-stoppet, og gikk derfra. Jeg var varm og slite allerede mens vi gikk på bilveien. Heldigvis hadde vi med oss masse vann, og jeg hadde en Monster-hydreringsdrikk. Det hjalp litt.
På bussen. Christian har på seg ” ut-på-eventyr-hatten”.
Hatten til Christian fungerer fint som “vannbeholder”. Han fylte den med vann fra bekken og satte hatten på hodet. Det var godt å kjøle seg ned litt. Det er sikkert frustrerende for en personlig trener å forholde seg til en utrent person med dårlig kondis, men Christian var veldig tålmodig. Det ble en del pauser. Da vi kom dit man må parkere om man velger å kjøre opp deler av veien, ble vi møtt av noen kuer. Det var et koselig syn.
Into the woods.
Nå ble det virkelig bratt. Vi møtte på flere “fjellgeiter” som travet i vei som om det ikke var slitsomt i det hele tatt.
Svett selfie.
Vi tok pause på et sted det sto en benk. Det var godt å sitte litt.
Fin utsikt.
Det er viktig å dokumentere.
Etter langt om lenge og lengre enn langt, neida, bare veldig bratt, var målet i sikte.
Vi satte opp en hengekøye ved huska mens vi ventet på at attraksjonen skulle bli ledig.
Utsikt fra hengekøya.
Belønningen min til meg selv for å ha gått opp. Jeg drakk bare litt av den. Greit å ikke snuble på veien ned igjen. Men litt vin og sjokolade er kos.
Snapfilter.
Huska ble ledig og jeg satte i gang med å huske alt jeg jeg bare maktet. Det var gøy. Man skulle hatt en slik en. Det ble mange bilder.
Dette ble det kuleste bildet synes jeg.
Da jeg var ferdig med å huske, la jeg igjen en hilsen i en postkasse turistforeningen hadde satt opp. Det lå en bok der og noen penner. Boka var ganske full, men jeg presset inn en liten hilsen.
Det neste på agendaen var avslapping i hengekøye. Jeg har egentlig ikke noe særlig erfaring med friluftsliv og hengekøyer, men det var veldig koselig.
Slapper av i hengekøya.
Ettersom det var et stykke å gå ned igjen også, og man begynte å bli sulten, vendte vi snuta hjemover. Det var bratt, og ikke sjelden gruet jeg meg litt til å ta fatt på en ekstra bratt skråning. Vel, jeg syntes i hvert fall det var bratt. Vi møtte på to gærninger som syklet nedover. De måtte ha hatt et dødsønske. Det var mye fin natur å se.
På vei nedover.
Christian klatrer litt.
Da vi hadde gått en stund, nærmet vi oss “sivilisasjonen”. Vi møtte på en mor med et barn og en hund. De ville opp til huska. Jeg lurer på om de syntes det var en slitsom tur. Selv var jeg klar for å spise og slappe av.
Vi kom ned igjen ved Storhove studenthjem. Det var litt rart å være der igjen. Bodde jo der da jeg studerte på HIL.
Vi måtte ikke vente så lenge før det kom en buss. Det var en slitsom, men også fin, tur.
Data fra Christians smartklokke.
Jeg må også skaffe meg en slik klokke, eller aktivitetsbånd. Det er jo en motivasjon til å holde seg i aktivitet. Fredagen dro jeg rett fra jobb til Jorekstad. Denne gangen fikk jeg ordnet meg et elektronisk armbånd. Det buzzet meg inn, men det virket naturligvis ikke på skapet i garderoben. Jeg testet det på flere forskjellige skap, men til ingen nytte. Jeg byttet armbånd med en hjelpsom turist. Hennes virket som det skulle. Vi byttet slik at jeg fikk låst skapet. Håper hun kom seg ut gjennom bommen uten problemer. Christian var badevakt. Han observerte at jeg svømmer som en svane, med hodet høyt over vannet. Elsker å svømme, men liker ikke å svømme under vann. Etter å ha tilbrakt noen timer i bassengene, og blitt til en rosin, tok jeg bussen hjem igjen.
For ikke så lenge siden ble jeg ambassadør for Just Strong. Det gir mening ettersom jeg er aktiv på Instagram uansett. Jeg liker hva merket står for. Det oppmuntrer meg til å bli en bedre utgave av meg selv, og fokuserer på sterke kvinner (både mentalt og fysisk).
Jeg har bare lagt ut et bilde på Instagram hittil. Alle som bruker koden min: KIRSTYANDE10 vil få 20% rabatt på hvert kjøp. Dersom man trener og allikevel trenger noen nye klær, er det jo kjekt med litt rabatt. Forrige torsdag var det partnerposes på polefit. Det var sinnsykt gøy. Jeg var dritgira, muligens også på grunn energigreiene jeg hadde drukket. Maya tok noen veldig kule bilder av oss.
X marks the spot.
Elbowstand.
Timen gikk altfor fort. Før jeg visste ordet av det var det tid for cooldown, etterfulgt av en time med stretching.
Jeg var den eneste som dukket opp til timen, men det gjorde ikke noe.
Jobber med middlesplit.
Etter stretchen var det en ny poletime. Ettersom det bare dukket opp to stykker, besluttet jeg å være med på den også. Det er mer artig når vi er flere. Jeg må investere i et nytt drop-in-kort. Får gjøre det når jeg får lønn.
Den 07. juni spiste jeg i parkkafeen sammen med Lars. Jeg valgte noe relativt sunt.
Sunt og godt.
Ettersom det var en torsdag, hadde jeg fri på grunn av polefit. Jeg trener på torsdager nå. Jeg hørte om Ingrid hadde lyst til å joine timen, og det hadde hun. Det viste seg at hun digget polefit, så hun meldte seg på nybegynnerkurset. Jeg er sikker på at hun kommer til å bli flink. Etter treningen lagde vi kyllingsalat og delte noen flasker prosecco. Det var kjempekoselig.
En dag jeg følte meg sykt sunn og miljøvennlig.
Den 08. juni inviterte Bill Morten og David Ann Kristin, Amund og undertegnede på storfin middag. De hadde kokkelert og svettet over grytene i timevis og resultatet ble helt fantastisk. Jeg har aldri smakt en så saftig og god kalkun noen sinne. OMG! Vi spiste og spiste.
Ann Kristin.
Helt utrolig god mat.
Til dessert var det sjokoladepudding med vaniljesaus.
Godt med dessert også.
David.
Etter mat og dessert var folk veldig mette. David måtte legge seg nedpå litt.
Jeg la meg godt til rette i sofaen med beina på bordet (jeg fikk lov altså).
Resten av kvelden skravlet vi, koste oss med vin og hørte på diverse musikk. Det var veldig hyggelig. Ettersom jeg skulle på jobb dagen etter, tok jeg det ganske rolig.
Den 10. mars var det fotoshoot på Polefit, denne gangen innendørs heldigvis. Ingen fare for frostskader. Fotografen var en veldig kjekk fyr ved navn Mirko Vasko. Etter å ha gått igjennom diverse polefit-antrekk, falt valget på den samme toppen som jeg brukte på jule-shooten og en svart underdel. Jeg hadde forberedt meg mentalt på “Peter Pan” og Broken Crucifix”. Enkelt og greit. Sånn i teorien i hvert fall. Jeg har fått til disse ganske bra tidligere. For å se best mulig ut på bildene, hadde jeg bestilt time hos Cactus Frisør klokka 12.30 for farging av ettervekst og krølling av hår. Shooten startet ikke før klokken 19.00, så jeg hadde god tid.
Før frisøren.
Etter frisøren.
Jeg tok en Chai Latte med Ingrid før det var på tide å tusle ned til Strandtorget. Da alle hadde ankommet, tok vi noen gruppebilder. Fotografen var veldig flink til å gi oss instrukser om hvordan vi skulle posere.
Jeg var derimot ikke like flink til å høre etter ser jeg. Først nå ser jeg at jeg ikke skulle ha løfta foten så høyt opp. Ohwell.
Etter at Mirko så seg fornøyd med gruppebildene, var det tid for individuelle bilder. Skumle greier. Jeg mener, jeg elsker jo hele konseptet, men man blir jo nervøs ikke sant. I hvert fall når man har et publikum. Jeg kunne ikke vente så altfor lenge, ettersom jeg skulle møte Ragnhild, Elin og Liv Katrine senere. Elin hadde organisert en jentetur i forbindelse med at hun skulle gå Ingalåmi. Etter at tredjemann var ferdig med sine bilder kastet jeg meg ut i det først som sist. Jeg følte at jeg fomlet mer enn vanlig. Den kjekke fotografen gav meg instruksjoner, som jeg gjorde mitt beste for å følge. Det er ikke bare, bare å se naturlig ut mens man holder seg fast. Jeg er ikke kjempeflink til å smile naturlig på kommando, så det ble tatt en del bilder for å si det sånn. For å komplisere situasjonen ytterligere, hadde jeg også et lite brystvorteproblem. Dette er virkelig siste gang jeg bruker den toppen på fotoshoot. Den er veldig fin, men så utrolig upraktisk da gitt. Mirko og Maya fant ut at “Broken Crucifix” egentlig ikke var en estetisk vakker pose, så jeg fikk andre instruksjoner. Etter å ha brukt det som føltes som en hel evighet, var fotografen ganske fornøyd. Jeg kastet på meg klærne, betalte 250 kroner og ringte jentene for å avtale hvor vi skulle møtes.
Fokusert.
Synes dette ble et veldig kult bilde.
Måtte jo ha på meg de fine skoene.
Jeg er absolutt fornøyd med bildene. Jeg fikk to til hvor jeg ikke synes jeg ser særlig bra ut, men siden resten av bildene er så bra gjør det ikke så mye egentlig.
Etter jul var jeg som nevnt på IKEA med opphavet. Der ble jeg den stolte eier av en god del pakker med speilfliser av merket LOTS. Disse skulle festes rett på veggen på soverommet. Jeg satte i gang med å sette dem opp, noe som ikke var helt uproblematisk på en ujevn panelvegg.
Slik ble det seende ut.
Jeg var forberedt på at speilene muligens ville løsne, noe som også var tilfellet. Jeg kastet meg inn i arbeidet det var å ta dem ned igjen. Det ble mye skrubbing før alt limet var borte. Ny ide`: Finne en treplate, spikre den til veggen for så å feste speilflisene til den. Som sagt, så gjort. Plata fant jeg i loftsboden min. Den tilhører egentlig et garderobeskap, men pytt pytt. Den passet i hvert fall ypperlig på veggen. Etter at speilene var på plass, malte jeg rundt med svart tavlemaling. Deretter hengte jeg opp en lysslynge. Det ble kjempefint. Jeg var fornøyd med resultatet.
Kreativ mandag.
Jeg festet speilfliser på skapdørene også.
Bildet fra julefotoshooten på Polefit har blitt forstørret hos Japan Foto. Jeg har hengt det opp i stua. Endelig ble det litt veggpryd over sofaen.
Det tok sin tid, men jeg fikk skrudd det opp til slutt.
Her om dagen. etter at jeg og Lars hadde tatt noen glass vin på Heim etter jobb, kom jeg over noe “skrot” fra en butikk. Antar de skulle ominnrede eller noe. Ettersom jeg elsker dumpsterdiving, måtte jeg jo inspisere de potensielle skattene. Jeg fant en kjempefin kiste, noe ødelagt, men ikke noe jeg ikke kunne fikse med enkle grep. Den ble med meg hjem og bor nå under speilet på soverommet. Der passer den perfekt inn ved siden av den gamle meierikassa. Kista har fått i oppgave å huse støvletter og sko. Den er mye finere enn et skoskap.
Jeg bestilte en kul wallsticker fra eBay. Den gjør seg på en av garderobedørene.
Superkul wallsticker.
Jeg har også bestilt litt diverse små wallstiskers som jeg tror vil gjøre seg på dørene med speil på. De har ikke kommet enda, men jeg venter i spenning.
Søndag 10. desember var det fotoshoot på polefit. Vi tenkte det ville være passende med et jule/snø-tema, noe jeg visste ville bli en kald affære. Jeg var allikevel sprø nok til å kicke på ideen. Jeg bestilte hele to julete kosymer til shooten, men ingen av dem kom frem i tide. Nå kan man i etterpåklokskapens navn si at jeg kanskje ikke burde valgt eBay, men til mitt forsvar visste jeg ikke nøyaktig når jule-shooten skulle være. Den kom derfor litt som julekvelden på kjerringa, litt brått på. Jeg måtte improvisere.
Den lange nisselua fant jeg på Nille og de sexye røde skoene har jeg fått av Henia.
Da antrekket var valgt ut, måtte jeg finne noe jeg lett kunne hoppe inn og ut av, noe som ville holde meg varm. Valget falt på en varmedress. Jeg var heldig og kom over en billig en på Europris til den nette sum av 100 kroner. Jeg var overlykkelig, og ifølge dressen 16 år gammel. Jeg prøvde den i butikken. Ville ikke kjøpe katta i sekken, uansett hvor billig den var.
Gameface on!
Klar for å gå ut i kulda.
Jeg møtte Maya og de andre jentene utenfor Polefit klokken 11.30.
Stemningsrapport.
Elin, Mari og meg.
Emma, Kirsten og meg.
Den glade gjengen satte kursen mot Sjusjøen. Kirsten og jeg satt på med Maya. Hun hadde med seg den bærbare stanga, som vi skulle bruke. Jeg hadde med meg varm gløgg med rødvin. Jeg var mentalt forberedt på å fryse, og erfaringsmessig hjelper alkohol. Det hjalp ikke i dette tilfellet. Det var enten for kaldt eller for lite rødvin. Vi hadde flaks med været. Det var strålende sol, men grisekaldt, -10 grader. Kanskje ikke så kaldt med klær, men uten er det litt av et sjokk. Jeg valgte å være den første. Greit å bli ferdig med det, slippe å grue seg for den bitende kulden. Jeg trengte hjelp for å komme bort til stanga. Mannen til Maya var behjelpelig og bar meg bort. Ganske komisk egentlig. Vi var plassert ganske nær skiløypa, så det var ikke rent få som stoppet opp for å ta bilder av oss eller rett og slett glo.
Jeg blir båret bort til den bærbare stanga.
Jeg var ikke helt forberedt på kulda. Kroppen var nummen og det var et ork å holde seg oppe på stanga. Etter noen forsøk fikk jeg til et ganske ok bilde. Det kunne ha blitt bedre, men under forholdene var det ikke så verst.
Foto: GDFMedia.
Jeg ergret meg over at magen ikke var flat nok, at jeg hadde glidd litt ned fra stanga og at beinet ikke var rett nok. Jeg skalv såpass mye at det var litt av et utfordring å holde beinet helt rett. Da Gisle, fotografen vår, hadde fått tatt noen bilder, og jeg ikke lenger følte hendene mine, besluttet jeg at nok var nok. På med varmedressen og inn i bilen til Maya for å drikke litt av den varme rødvinsgløggen mens de andre skulle til pers. Det var godt å være ferdig. Jeg var ganske gira etterpå.
Utsikt fra bilen til Maya.
Etter en stund var resten av kroppen varm, men høyrehånda var det verre med. Den svei og brant. Resten av jentene var veldig flinke. Det ble masse bra bilder. Da jeg hadde vært hjemme igjen en god stund etter shooten og det ikke var tegn til bedring, dro jeg på legevakta. Jane og Elise kjørte meg og var der sammen med meg. Jeg fikk en bedøvende salve. Hånda var heldigvis ikke det verste stedet å få frostskader.
Hånda per dags dato.
Etter at vi hadde vært på legevakta, dro vi en tur på Nikkers. Det var koselig.
Pommes frittes med aioli.
På tross av kulde og frostskader, var det en morsom dag. Jeg er glad jeg var med på fotoshooten. Jeg avslutter med dette snapchatbildet, rett og slett fordi jeg var litt søt med gevir.
Ida og jeg har drevet med polefit en god stund. Akkurat hvor lenge er jeg litt usikker på, men det har pågått over mange måneder. Vi elsker det begge to. Jeg har hatt sporadiske medlemskap hos diverse treningssenter, men bortsett fra i noen intense perioder, stort sett under tvang, har jeg vært støttemedlem. Jeg har svømt en god del på Jorekstad, men det har vært lange inaktive perioder. Polefit, derimot engasjerer meg, gjør meg glad og får meg til å utfordre meg selv. Selv de smertefulle stundene er på sett og vis avhengighetsskapende. I tillegg til polefit på mandagene, hender det at jeg er med på polestretch på torsdager. Jeg er ganske stiv i kroppen, så det er en nødvendighet å bøye og tøye. Målet er å ta spagaten stående med det ene beinet opp langs stanga. Jeg er ikke i nærheten av å få til det. Jeg har for øvrig merket en stor forskjell fra jeg begynte med stretch. Det har Maya, instruktøren vår, også .
En av de første poseringene vi lærte. Chair heter den.
Denne var skikkelig skummel, så jeg jukset litt ved å bruke hansker som gir bedre grep.
Kristina hadde bra grep og trengte ikke jukse.
Ida koser seg.
Min første opp-ned-pose. Jeg fikk hjelp til å få opp beinet. Med tiden håper jeg at j klarer det helt selv.
Kristina er bare helt rå.
Ida leker seg.
Den 10. juni hadde vi fotoshoot. Maya hadde bestilt fotograf, og klokken 14:00 ankom vi lokalet sminket og i det antrekket vi ønsket å bli foreviget i. Jeg var fast bestemt på at bildene skulle bli perfekte. Jeg var fornøyd med noen av dem, men ikke alle, så fotografen var grei nok til å tilby en ny shoot om ikke så lenge. Jeg gleder meg. Jeg har allerede plukket ut det jeg skal ha på meg.
Så dagens lys i Drammen 1982. Flyttet så til Vikersund, hvor jeg definitivt ikke bedrev noen som helst form for skisport. Gikk sosionomstudiet i Lillehammer, selv om jeg ikke liker snø eller kulde. Ble værende i OL-byen hvor jeg bor i en utrolig koselig leilighet, full av drager og kaniner.
