RSS Feed

Tag Archives: sliten

Tur til Vingnes-masta

Posted on

Den 28. oktober var det på tide å dra ut på eventyr igjen. Christian og jeg har lenge snakket om å ta en gåtur opp til Vingnes-masta. Fin utsikt, og en ypperlig mulighet til å forbrenne noen ekstra kalorier. Jeg sto opp tidlig og subbet ned til stasjonen i zombietempo. Ja, vi busset deler av veien. Det er ikke juks. Christian var litt seint ute, så vi tok en senere buss enn planlagt. Vi rakk dermed kaffe og vafler på stasjonskafeen. Jeg var litt morgengretten må jeg innrømme. Christian spøkte med at han burde hatt en kappe som han kunne legge over meg slik at jeg kunne være “supersur”. Det var ganske morsomt. Måtte le.

Det var godt med litt kaffe. Det jeg ikke orket å drikke opp, hadde vi med oss i en termos.

Ettersom jeg fremdeles var litt gretten fordi vi hadde mistet bussen, løp Christian på en sportsbutikk for å kjøpe en spork (spoon/fork) til meg. Jeg sa at det ikke var nødvendig med gave, men Christian er veldig omtenksom. Jeg må ha sett veldig sur ut 😂 (Jeg var ikke det altså). Da butikken var utsolgt for sporks, endte han opp med å kjøpe et trebestikk til turbruk. Det var til og med pakket inn 😍❤. Det var en veldig fin gave. Jeg får sikkert god bruk for den når vi skal lage mat og sitte rundt bålet i fremtiden.

Synes denne er så søt/morsom. Fikk den av Christian på Messenger en dag. Hihi ❤.

Bussen vår kom og dro, denne gangen med oss ombord. Vi gikk av på et eller annet stopp på Vingnes. Derfra var det bare å labbe i vei. Det var litt oppoverbakker, men vi tok noen pustepauser underveis.

Sitter på et gjerde.

Det var hverken så bratt eller slitsomt som jeg hadde forestilt meg. Bilveien tok etter hvert slutt, og skogen ønsket oss velkommen.

Angret litt på at jeg ikke hadde med en kvikk- lunsj. Påminnelser om fristelser dukker virkelig opp på de merkeligste steder.

Før jeg visste ordet av det, hadde vi nådd vår destinasjon. Christian foreslo at jeg jo kunne ta et sånn toppløs-på-topp-bilde. Det syntes jeg var en glimrende idé.

Det var ganske kaldt, men over på et øyeblikk, så det var ikke noe stress. Etter at bildene var tatt, hengte vi opp hengekøya og slengte oss selv oppi den. Der lå vi og slappet av en god stund til vi bestemte oss for å ta frem turmaten. Christian ordnet. Han hadde mye forskjellig. Vi gikk for lapskausen. Det var ganske lettvint. Bare tilsett varmt vann, og vips så har man et næringsrikt, og ikke minst smakfullt, måltid.

Christian koser seg ute på tur. Se så lykkelig han er 😘.

Mitt første møte med Real.

Det smakte kjempegodt.

Da det begynte å bli kaldt å være ute, tok vi fatt på tilbaketuren. Vi hadde med oss noen plastposer, slik at vi kunne plukke søppel underveis. Det ble to ganske fulle poser. Denne gangen gikk vi hele veien. Ingen buss.

Møtte på dette “glade fjellet” underveis.

Mens vi gikk, fanget vi Pokémon og snurret pokestops. Vi var både sultne og slitne da vi hadde kommet oss over brua. Der hadde vi hatt selskap av en mann med en hund, og en traktor. Sistnevnte tøffet forbi oss. Har de lov til å kjøre på vingnesbrua nå som den kun er for gående/syklende? Ikke vet jeg. Gammel vane er muligens vond å vende. Eller kanskje synes MDG at traktorer er litt sånn koselige, og at de dermed får lov.

Dagens trim.

Det var en fin tur. Det var godt å kunne slappe av litt hjemme etterpå, før jeg skulle på Exotic Pole senere på dagen. Mellom utflukten og treningstimen, rakk jeg å ha besøk av Henia. Vi skravlet og planla hva vi skulle være på halloween.

Klar for å svette litt på Exotic Pole.

Jeg skulle ønske jeg kunne skryte av at alle dager var like aktive som denne. Det kan jeg ikke, men da jeg la meg denne natten, hadde jeg i hvert fall veldig god samvittighet. Samtidig var det koselig å ha tatt del i Christians friluftsliv-verden.

Toxic

Posted on

Jeg er ikke så glad i forandringer, men noen ganger er de positive. Noen ganger skjer det noe som gjør at du innser hvor lost du har vært før. Hvor mye negativt du har omringet deg med. Hvor mye som ikke har vært med på å bygge deg opp, men heller rive deg ned. Jeg trodde det var vanlig at man bondet med noen over folk man ikke likte, eller internaliserte andres drama. Slik at en ellers fin dag ble mørk og trist. Slik at man sakte, men sikkert plukket opp all den negative energien og selv ble negativ. Slik at man enkelte morgener ikke hadde lyst til å stå opp, fordi hva er vitsen. Alt er trist uansett. Slik er det jo ikke. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har grått på grunn av andres frustrasjon og problemer. Hvor mange ganger jeg har følt at jeg må velge mellom venner som ikke liker hverandre. Hvor mange ganger jeg har følt at uansett hva jeg gjør, er det ikke bra nok. Noen vil bli sure. Man kan ikke gjøre alle til lags. Man kan ikke ignorere sine egne følelser for å tekkes andre, for å bevare husfreden for enhver pris. “Det er ikke så farlig med meg, bare de andre har det bra.” Før eller senere sier det stopp. Man har svelget så mange kameler, jattet med når man ikke har vært enig, men ikke orker å diskutere. Jeg har vært glad i mennesker som gang på gang har skuffet meg, lovet gull og grønne skoger, for så å gjøre nøyaktig det samme igjen.

Jeg klarer ikke mer. Jeg kan ikke leve i en verden hvor jeg ikke kan be de jeg ønsker på samme fest fordi de misliker hverandre. Jeg kan ikke høre de samme negative dramahistoriene om og om igjen. Særlig ikke når de blir litt og litt omskrevet, slik at du ikke kjenner deg igjen i en historie du selv har vært en del av. Folk forandrer seg. Jeg vet i hvert fall at jeg har det. Jeg er ikke den samme jeg var for noe år tilbake. Jeg er mer glad i meg selv, setter mer grenser. Før var det mye du kunne gjøre, og jeg ville ha godtatt det. Ting jeg syntes var greit før, er helt uakseptabelt nå. Jeg ønsker ikke vondt over noen. Jeg vil bare få lov til å ha det bra. Slippe å forsvare alt jeg gjør hele tiden. Jeg fortjener bedre. Jeg har tatt hensyn til andres følelser på bekostning av mine egne. Hvorfor skal andres følelser være viktigere enn mine? Det er jo helt sprøtt. Jeg har til og med opplevd en intervensjon, du vet slik man ser i amerikanske komedier, hvor jeg har fått beskjed om å åpne øynene mine, ikke la meg tråkke på. Ikke være så naiv. Og jeg har forsvart den det gjelder. Kommet med unnskyldninger. Forstått ting i hjel. Selv om jeg har visst bedre. Når noen forteller deg at de ikke kan ha noe særlig kontakt med deg fordi det betyr å også ta med noen andre på kjøpet, er det ikke gøy. Nå sier dette litt om den som sier det, jeg hadde aldri gjort det selv. Alle varsel-lamper burde lyse, men jeg heier alltid på “the underdog”, helt til jeg selv blir “bitt”. Jeg sier ikke at alt er svart/hvitt. Jeg har hatt fine stunder, glimt av lykke. Jeg har hatt det gøy, men jeg har også hatt mye vondt i magen, vært redd for konflikter. Vært destruktiv. Drukket for mye og gjemt hodet i sanden. Gått rundt på eggeskall. Det ble så vanlig at jeg trodde det var slik det skulle være, for alltid. Jeg tok heldigvis feil. Jeg vet ikke hvem som kommer til å lese dette innlegget, eller hva det vil bety. Jeg legger det egentlig bare ut fordi det er godt å sette ord på følelsene jeg har hatt så lenge. Som har vært mer eller mindre underbevisste. Nå skal det sies at jeg også kunne ha vært flinkere til å ta opp med andre når det er noe jeg ikke liker. Ta konflikten der og da, i stedenfor å fake at alt er bra. Det går bra en god stund, helt til det ikke gjør det lenger, helt til man har blitt pushet for langt og det du føler er som et goldt og livløst ørkenlandskap. Og hva om den du snakker med ikke vil forstå, går i forsvarsposisjon og krangler med deg. Hva om det du vil si er såpass sårende og du ikke vil såre? Hva om svaret er:”Jeg blir ikke invitert på jobbfest, fordi da kommer du også, slik du gjorde sist”. Hva om svaret er:”Du ble ikke invitert fordi ingen ville at du skulle komme”. Hva sier du da? Hva gjør du når du har beskyttet noens følelser så lenge at du kjenner deg helt utslitt. Hva da? Det finnes ingen fasitsvar. Jeg ønsker at alle skal ha det bra, men hva gjør du når noen er såpass ødelagt at det du gjør ikke vil gjøre noen forskjell fra eller til. Når vedkommende omgir seg med kaos, og selv ikke ser at noe av kaoset er vedkommendes egen feil. Ingen andres. Hva da?

Champagnefrokost

Posted on

17. mai var Ida, Ann Kristin, Amund og jeg på champagnefrokost hos Lars og Rita. Det var litt frem og tilbake før vi dro dit. Jeg var fryktelig sliten, nesten litt utbrent, men jeg er glad vi kom oss dit. Kjersti, ei hyggelig venninne av vertskapet, var også der. Lars og Rita hadde stått på noe innmari. Alt var forseggjort og lekkert.

IMG_20190630_194757_424.jpg

Mens Ann Kristin, Amund og jeg ventet på å bli plukket opp av Lars, tuslet pusen til Agnete forbi.

Snapchat-1937695107.jpg

Ann Kristin og Amund i finstasen.

IMG_20190701_115700_604.jpg

Vi leker ikke 17. mai.

Snapchat-386367227.jpg

Lars.

Ettersom Ida først skulle synge sammen med Vingar Vocale på stortorget, kom ikke hun før litt senere.

20190701_120427.jpg

Snapchat-2020253486.jpg

Maten var helt fantastisk. Vi spiste, og drakk bobler. Det var mer enn nok mat, så da Ida kom litt senere var det masse igjen. I tillegg var det snacks og dessert. Vi flyttet oss ut etterhvert. Det var strålende sol og godt å sitte ute, ja nesten litt i varmeste laget. I hvert fall for Ann Kristin som hadde bunad.

IMG_20190701_121306_201.jpg

Fine kirsebærtreet.

Rita og Lars hadde laget en kjempegod kirsebærlikør, farlig god faktisk. De hadde laget en annen type likør også, husker ikke i farten hvilken. Jeg likte kirsebær best.

Snapchat-515402361.jpg

Skikkelig nam.

Snapchat-1615450247.jpg

17. mai-selfie med Lars.

20190701_193341.jpg

Kjersti og Amund.

 

Screenshot_20190517-170720_Snapchat.jpg

Gøy med snapfilter.

Snapchat-874909222.jpg

Til dessert var det is og bær. Det smakte godt.

Det ble mye alkohol, så enkelte av samtalene jeg hadde den kvelden/natta er i grunnen litt uklare. Vi dro ikke ut, men ble hos Lars og Rita helt til det var på tide å dra hjem. Vel nesten alle dro hjem. Jeg sov over til neste dag. Det var så praktisk og fristende å bare legge seg på gjesterommet. Dagen derpå var ikke formen helt på topp, så jeg takket for en flott champagnefrokost/kveld/natt og tok en drosje hjem for å ligge i fosterstilling og klynke i min egen seng.