Tag Archives: snapchat

Mandag 20. februar, i tolvtiden, satt Remi og jeg på toget som skulle ta oss trygt frem til hovedstaden. Vi hadde tatt oss fri noen dager fra jobb, og var kjempeklare for konsert med Lindsey Stirling. Det var en koselig togtur. Vi skravlet om løst og fast, drakk energidrikk, vi er jo tross alt ikke vant til å stå opp tidlig, og spilte Quizkampen. Inne i mellom fanget jeg noen pokemon. Det er alltid spennende å se hva man kan fange andre steder. Det er stort sett de samme over alt har jeg inntrykk av, men man kan jo være heldig og få tak i noe sjeldent ikke sant. Best å følge litt med.

Fin utsikt fra vinduet.

Vi hadde avtalt å møte Remis søster Agathe og Sandra på en pub i Østbanehallen. Som sagt, så gjort. Vi slo oss ned ved et bord og bestilte litt diverse snacks og drikke. Remi og jeg skulle spise senere, så vi hoppet over maten.

Selfie med Sandra.

Agathe hadde med seg hunden sin; Mattis. Den var liten, søt og rolig.

Agathe og Mattis.

Etter en stund brøt vi opp det hyggelige laget. Remi og jeg skulle til Vulkanområdet for å spise Ramen. Den opprinnelige planen var å stikke innom Mathallen først, men den var tydeligvis stengt på mandager. Typisk. Vi moret oss med å observere hvor Opinions lokaler ligger i forhold til Mathallen. Det har hendt at folk som skal på gruppesamtale hos Opinion har virret litt rundt før de har funnet frem, selv når de har stått rett utenfor Mathallen.

Utenfor Opinions lokaler, Vulkan 16.

Ikke langt unna Mathallen lå Sapporo Ramen Bar, hvor vi inntok et spennende og annerledes måltid. Maten skulle spises med pinner. Heldigvis for meg så var det også en skje der. Remi moret seg med å se på hvordan jeg fomlet med pinnene mens han tok bilde og la det ut på Snapchat. Hadde gjort det samme selv, så no hard feelings. Dessuten var det ikke helt katastrofe. Litt søl og flygende nudler må man regne med. Jeg bestilte ramen med kongekrabbe, da det virket litt eksotisk. Krabbeklørne bød på problemer, men det ble adskillig lettere da jeg gav opp å spise pent. Maten var god. Kunne fint ha spist det igjen.

Maten min.

Merkelige flasker, som vi selvfølgelig måtte teste ut.

Etter maten gikk vi mot Kirkegata for å rekke innom Outland før konserten.

Litt Oslokunst på veien.

Outland har alt et lite nerdehjerte kan ønske seg av ting og tang, og en god del man absolutt ikke har bruk for. Jeg klarte å la være å kjøpe Tardis – håndboken. Hva skal jeg med den liksom? Jeg kjøpte i stedet en søt liten Tardis-nøkkelring for å erstatte daleken jeg hadde der tidligere. Den besluttet på et eller annet tidspunkt at den skulle destruere seg selv. Jeg klarer ikke kaste den, selv om den er ødelagt.

Fin reol det her synes jeg.

Etter Outland gikk turen videre til Sentrum Scene, hvor Remi ville at vi skulle stille oss i kø. Tanken på å stå der i en time gjorde meg litt sprø, så jeg overtalte han til å heller ta en tur på Starbucks mens vi ventet. Mye koseligere. Vi kjøpte oss noe å drikke. Jeg synes å huske at valget mitt falt på en type iste/lemonade. Remi kjøpte kaffe. Vi gjorde unna doturen også mens vi var der. Jeg var sikker på at døren låste seg automatisk bak meg da jeg hadde tastet inn koden. Det gjør den jo på McDonalds ikke sant, og jeg har jo aldri vært på do på en Starbucks før. Det viste seg imidlertid at den ikke går automatisk i lås, noe som kom litt overaskende på meg og den engelsktalende turisten. Da vi kom ut fra Starbucks var det lang kø. Heldigvis gikk det stadig fremover og plutselig var vi inne. Garderobe neste. Ny kø. Den neste køen var mye morsommere ettersom den førte til øl. Jeg har aldri vært spesielt glad i masse folk trykket sammen. Jeg får A litt klaus, B blir svimmel grunnet manglende oksygen eller C, besvimer. Jeg hadde derfor med meg sjokolade, viktig å unngå lavt blodsukker. Øl kom også godt med ettersom man slapper litt av og det ikke er fullt så stressende med andre menneskekropper trykket helt inntil din egen. Showet startet og jeg glemte at jeg hadde vært stressa. Jeg hadde i utgangspunktet ikke egentlig noe forhold til Lindsey Stirling, men jeg har det nå. Hun er utrolig dyktig og kjempesøt. Jeg ble helt satt ut av hvor flink hun var til å spille og danse samtidig. Hvis hun ikke går på polefitness så burde hun gjøre det.  Hun er i helt latterlig god form, og de beina var seriøst over alt.

Folk er klare.

View this post on Instagram

#lindseystirling #konsert #talentfull

A post shared by Kristin Andersen (@kirstyandersen) on Apr 3, 2017 at 2:12pm PDT

Lyden er ikke så god på dette filmklippet, men man får en viss følelse av hvor flink hun er.

Etter konserten, som for øvrig var verdt hver krone, toget alle ut i tur og orden for å hente yttertøy og deretter bevege seg ut i den friske luften. Remi og jeg tok en Irish Coffee på Cafe Sør mens vi ventet på at toget skulle gå. Det ble noen glass vin også før det var på tide å komme seg på toget hjem til Lillehammer.

Irish Coffee på Cafe Sør.

Jeg kjøpte med meg litt potetgull og en boks med Pasta Carbonara fra Deli de Luca. Sistnevnte var ikke kjempegod, men helt ok når man er sulten. Vi delte maten og prøvde å slappe av så godt det lot seg gjøre. Det var ikke så lett ettersom det plutselig var masse folk i vogna vår som tydeligvis ikke visste at det gikk an å være stille av og til. Nå kunne vi riktignok ha flyttet oss, men jeg følte at det hadde blitt så mye styr, og litt kleint ettersom de satt ved siden av oss.  Skravlebøttene skulle nesten like langt som oss. Det var to slitne kropper som subbet ut av toget da vi endelig hadde nådd vår destinasjon. Heldigvis hadde vi vært lure nok til å ta oss fri dagen etter. Snøen dalte ned i store, våte flak, og jeg måtte ta på meg broddene igjen. Det var så fint og bart i Oslo.  Jeg la meg ganske med en gang jeg kom hjem, og sovnet tilsvarende fort.