Tag Archives: Strandtorget

Det er mye snakk om “grey” , as in “50 shades of” i disse tider. Selv har jeg ikke lest noen av bøkene, eller sett filmen. Kommer sikkert til å gjøre det før eller senere, men det har ikke vært på prioriteringslisten. Imidlertid elsker jeg fargen. I lengre tid nå har Sjefen vært “enebarn”. Han har hoppet omkring, og virket lykkelig nok, men det har jo hele tiden vært planen at han skal få en kaninvenn. Ikke noe slår en artsfrende, tross alt. Noen han kan humpe på og vaske ørene til. Det virker som om det har vært “kanintørke” i Lillehammer. De som har kommet inn, har enten vært feil rase eller kjønn. Missforstå meg rett, de har vært veldig søte, dvergvedder-guttene, der de har hoppet rundt med hengeørene sine, men jeg var på jakt etter en søt hermelin-jente. Plutselig en dag fikk jeg en telefon fra dyrebutikken på Strandtorget. Jeg ble informert om at det nå hadde kommet inn et kull med hermelin-kaniner, og at en av dem var en liten jente. Jeg dro ned dit dagen etter for å ta en titt. Det var jo tross alt ikke sikkert det var “den rette”. Jeg ble supersjarmert ved første blikk. Noe så nydelig. Bestemte meg der og da for at jeg skulle ha henne med meg hjem.  Kaniner i seg selv er ganske rimelige, burene derimot, og alt det andre utstyret, koster en god del. Jeg hadde planer om at de, etter at de hadde bondet, skulle sitte i samme bur, men få hoppe mye fritt rundt når jeg er hjemme og kan følge med. Slik det er nå, når hun er såpass liten, må de ha hvert sitt bur. Jeg hadde planer om å kjøpe et som ikke var så altfor stort, og dyrt, ettersom hun jo ikke skulle bo der permanent, men de hadde bare store dyre bur, så da ble det jo et slikt et. Nå har hun i hvert fall masse plass. Jeg var på Strandtorget med Camilla og nevøen hennes, men ingen av oss kunne bære det store buret. Hverken jeg eller Camilla kunne bære tungt, jeg på grunn av operasjonen og Camilla fordi hun er høygravid. Jeg hadde ikke akkurat lyst til å tvinge en stakkars tolvåring som ikke kjente meg til å bære det heller, så jeg fikk en drosjesjåfør til å hjelpe meg. Han bar alt sammen ut i bilen, neste stopp Grønstads Gate. Kaninjenta mi har fått navnet Nille, og hun har en perfekt nyanse av grå.

Første møte med Nille.

Nille utforsker de nye omgivelsene.

Nydelig farge.

Hun går nesten i ett med kosebuksa.

View this post on Instagram

#socute #vaskeseg #babybunny #kanin #jente #Nille #newpet #skjønneste #hermelin

A post shared by Kristin Andersen (@kirstyandersen) on Feb 20, 2015 at 10:27am PST

View this post on Instagram

#Nille #socute #cutenessoverload #babybunny #hermelin #jente #kanin #kjæledyr

A post shared by Kristin Andersen (@kirstyandersen) on Feb 20, 2015 at 10:22am PST

I tillegg til å ha kost med kaninen, som jeg jo i grunnen har lyst til å gjøre hele tiden, har jeg passet på å gi Sjefen, kaninen ikke mannen, mye oppmerksomhet. Vil jo ikke at han skal føle seg glemt eller utenfor. Jeg lot han hoppe ute for å se hvordan han reagerte på buret, og hun som holder til inne i det. Han ble helt kjempegira. Løp rundt og rundt og prøvde å komme inn i det. Jeg syntes han ble litt i overkant ivrig og voldsom, så jeg passer godt på når han har utetid. Vil jo ikke at han skal skade henne gjennom sprinklene heller. Hun er jo så bitteliten. Han blir stor i forhold.

Ellers har jeg fordrevet tiden med å konstant sjekke postkassa etter svar på prøver, og etter pakker fra eBay. Ingen svar å oppdrive, men heldigvis noen pakker. Jeg fikk hjertet i halsen en dag jeg så en stor konvolutt med KREFTFORENINGEN i, helt riktig, store bokstaver. Jeg innså heldigvis fort at det bare var det vanlige “tiggerbrevet” som hadde dumpet ned i postkassen min. Det ville jo uansett ha stått “Sykehuset Innlandet” på den konvolutten jeg venter på.

Marc Jacobs-øredobber i gull. Bestilt via eBay.

I de siste dagene, har det vært mye sol. Dette er naturligvis et gledelig fenomen. Det har blitt mer vårlig, og det er deilig med sol igjen, men øynene mine synes ikke det er spesielt artig. Det er veldig skarpt lys ute, og kombinasjonen snø og sol er vond. For ikke så lenge siden måtte jeg gå hjem fra jobb med migrene. Jeg klarte ikke sitte ut den siste halvtimen. Jeg ante ikke hva de jeg snakket med sa eller hva jeg selv svarte. Alt jeg klarte å tenke på var hvor kvalm og dårlig jeg følte meg. Dataskjermen og lyset i taket var uutholdelig.  Jeg sjanglet hjem og la meg under en kjølig dyne i stummende mørke. Slik har jeg det noen ganger. Særlig om senvinteren og våren. Påsken kan være en utfordring. Dagen etterpå var jeg ikke det spor bedre. Jeg ringte til jobben og tok ut en egenmelding. Fikk i meg litt mat og drikke og koste med Nille i mørket. Jeg ble heldigvis gradvis bedre, og jeg kom meg på jobb igjen dagen etter, som var en lørdag. Etter jobb var jeg  på fest hos Lars. Heldigvis var jeg i form til det.

Hos Lars. Jeg var kald, så jeg kapret meg et pledd.

Ettersom jeg hadde tatt Zyrtec og jeg var flink til å få i meg masse vann, var jeg heldigvis i fin form på jobb dagen etter. I går hadde jeg en herlig fridag, som jeg tilbrakte sammen med herlige folk. Jeg besøkte Camilla og Kenneth i huset deres. De har fått det veldig fint. Camilla hadde bakt en god gulrotkake, fra bunnen av. Flink. Henia kom også en tur innom. Vi skravlet og koste oss. Etter en stund lagde Camilla innbakte pølser. Helt genialt godt. Det skal jammen jeg begynne å lage også veit jeg. Hege dukket også opp i løpet av kvelden. Klokken 20.00 dro Lars og jeg ut for å spise på den indiske restauranten i byen. De har utrolig god mat der. Vi delte en flaske rødvin og spiste butterchicken med hvitløksnanbrød til. Himmelsk godt. Rita jobber der, og siden det ikke var noen andre enn oss der, kunne hun skravle med oss.

God stemning på Lundegården.

Det var i det hele tatt en veldig koselig fridag.

Ukens neglpynt.

Jeg avslutter blogginnlegget med et bilde av ukens neglpynt.