RSS Feed

Tag Archives: te

Sans

Posted on

Jeg har lenge ønsket meg en lilla/rosa farge på håret, men jeg har ikke gjort noe med det. Ikke før i det siste. Ei venninne av Henia, Merethe, hadde den perfekte hårfargen. Hun hadde vært hos Sans frisør. Mamma ga meg en frisørtime i gave, slik at jeg kunne farge håret. Det var litt av en prosess. Det måtte først blekes ned, deretter farges. Mens jeg satt med farge i håret, fikk jeg servert te, frukt og sjokoladekjeks.

Det tok noen timer hos frisøren. Plutselig hørte jeg en kjent stemme. Christina var også der. Hun skulle klippe seg. Det ble fint. Vi rakk å utveksle noen ord før hun måtte dra. Jeg ble veldig fornøyd med fargen min. Håret måtte stusses litt etterpå. Bleiking tar på.

Det ser litt rødt ut her, men det er veldig lilla.

Jeg skal gjøre mitt beste for å ta vare på fargen så den ikke blir blass. Hver gang jeg vasker håret, går det ut litt lillafarge. Derfor prøver jeg å vaske det kun to ganger i uka. Det er sunnere for håret også.

Høst

Posted on

Høsten er her med sitt noe deprimerende og kalde vær. Jeg har tatt frem varme gensere og kosebukser, og jeg drikker te foran tv-en mens jeg hutrende kryper under dyna. Ja jeg har en dyne i stua også. Når sant skal sies er det vel på tide å bytte trekk på den. I går hadde jeg en ryddesjau, det hender jeg blir hekta på å rydde. Nå er hobbyskuffene mye mer organiserte og kasteposen er full. Digg å bli kvitt gammal dritt. Har naturligvis en pose til Fretex også. Noe av dritten kan noen andre kanskje ha bruk for. Jeg har lagt ut en del ting på finn.no og salg/kjøp/gi bort-grupper på Facebook. Det er en del bøker, en Polar Loop 2- lader og et par høye støvletter. KAN NOEN VÆRE SÅ SNILLE Å KJØPE NOE AV DET ?! (Unnskyld, jeg mente ikke skrike, men seriøst liksom). For å ikke la meg påvirke av fraværet av sol og varme, kaster jeg meg over ulike prosjekter. Det er viktig å ha noe å henge fingrene i. Jeg har blant annet tatt opp igjen Fargelegging For Voksne.

Fargelagte dette ekornet på jobb. Synes det ble ganske fint jeg.

Her har jeg virkelig utnyttet den blå fargeblyanten. Det var bare en liten stump igjen etterpå.

Noe som også er koselig å gjøre når det er gråkaldt ute, er å lese. Jeg fikk en god del bøker av Hege i påsken. Nå leser jeg Vannmelon av Marian Keyes. Bøkene i den serien er morsomme. Jeg har lest dem før, men det gjør ikke noe. De er verdt å lese om igjen. Noen ganger er det godt å slå av Netflix og ta frem en god, gammeldags bok. Selv om det krever litt mer av meg om høsten og vinteren, er det viktig å komme seg ut for å trene, det være seg svømming eller pole. Jeg trenger endorfinene. Førstnevnte har blitt satt på vent ettersom jeg har fått perioral dermatitt, igjen. Jeg hadde det for 5 år siden også. Det kan skje i skiftet fra varmt til kaldt vær. Man er litt usikker på hva det egentlig kommer av. Jeg brukte først en krem som ikke virket i det hele tatt. Nå må jeg smøre meg med en antibiotika-krem to ganger om dagen i 8 uker. Jeg synes allerede nå at jeg merker bedring. Det står ikke spesifikt noe om å unngå klor, men for å være på den sikre siden tar jeg en liten pause. I hvert fall til jeg ikke ser de røde prikkene mer. Det er strengt tatt ikke noe voldsomt utslett. Hadde jeg ikke sagt noe, hadde man muligens ikke sett det i det hele tatt, men det klør.

På treningsfronten om dagen stresser jeg over at “eksamen” nærmer seg. Jeg burde egentlig prøve å ha et mer avslappet forhold til den. Alt blir verre når man stresser. Jeg får tenke på det som en gratis treningstime. Ikke noe press, bare lek og morro. Dette er naturligvis langt unna min “default-setting” i slike situasjoner, som er mer a la:”Jeg får ikke til dette bra nok, nå må jeg øve manisk i hele natt”. Gjerne etterfulgt av hjerteskjærende gråt. Jupp, du kan se for deg hvordan jeg var da jeg gikk på skolen. Jeg kunne sitte oppe en hel natt for at en setning skulle bli “perfekt”. Så for å fjerne det umenneskelige presset jeg legger på meg selv, prøver jeg å gi litt mer f***. Dette betyr naturligvis ikke at jeg ikke skal øve og gjøre mitt beste, men at jeg ikke må spinne (pun intended) helt ut av kontroll om jeg ikke får det til. Jeg har hatt mareritt hvor jeg skal gjøre en Cradle Spin, men av en eller annen grunn er stanga festet på kanten til en diger grøft som pappa har gravd ut, og jeg tør ikke gjøre noe i frykt for å havne i grøfta. Det var en særdeles traumatisk drøm. Samme natt drømte jeg at Maya hadde hatt en time, men ikke sagt i fra når det var, så jeg kom til helt feil tid. Noen ganger, i andre drømmer, er stanga rar og ikke festet til gulv eller tak heller. Den liksom gynger frem og tilbake. Klin umulig å få til noe. Mens vi er inne på drømmer, så har jeg ofte den samme drømmen om at jeg sitter hjemme klokka 00.00 og ringer rundt til folk fra min private telefon. I drømmen skal jeg følge en verveguide og fortelle hvilke tidspunkter det gjelder, men av en eller annen grunn er guiden fullstendig uleselig. Selv ikke tidspunktene gir noen mening. Så kommer jeg på at jeg sikkert ikke burde ringe folk så sent, og at Norstat kommer til å bli sinte på meg når de finner ut hva jeg har drevet med. Jeg er alltid så glad når jeg våkner, og det bare er en drøm. Sjuke greier, drømmer. Her øver jeg på Cradle Spin med splitt. Jeg er ikke helt fornøyd med den. Jeg ser også at jeg burde krøke meg enda mer sammen. Det er så mye småting å tenke på for at det skal se bra ut.

Dette er et litt morsomt bilde fra koreografien på Exotic Pole.

Her øver jeg på Fankick, Backwards Swan og så opp i en slags Fankick igjen. Begge beina burde være i lufta samtidig, men det krevde for mye av kjernemuskulaturen min.

Jeg avslutter med bildet av denne fine rosa Christian hadde med til meg en dag.

Fine folk og en smak av Japan

Posted on

Den 23. september fikk jeg besøk av to fininger ved navn Hege og Anders. De hadde nylig vært en tur i Japan, hvor de hadde vært så snille å kjøpe gaver til meg. Jeg elsker gaver, og særlig gaver fra Japan.  Jeg var midt oppe i et prosjekt, mer om det i et senere innlegg, som det var godt å få en liten pause fra. Besøket mitt hadde hatt det veldig bra i Japan, og de skal dra dit igjen om noen år. De kunne fortelle om spesielle kafeer dedikert til diverse dyr, hvor man betaler for å mate og kose med for eksempel pinnsvin eller kaniner. Høres koselig ut.

47252879_10161284155105596_7657894875945238528_n

Anders og Lillebror.

47339494_10161284164780596_6387798717814013952_n.jpg

Anders har en stirrekonkurranse med Nille.

47319254_10161284195385596_256225014301327360_n.jpg

Hege og Nille.

Jeg fikk en pose full av spennende Japanting.

47323989_10161284215375596_327805905624104960_n.jpg

47320523_10161284224225596_8827596315266383872_n.jpg

47345729_10161284230365596_2778531398821085184_n.jpg

Fikk en kjempesøt Pikachu.

47261122_10161284238015596_3708184448794099712_n.jpg

Og denne kjempefine nøkkelringen.

47444817_10161284242805596_7185819262206869504_n.jpg

Smakfull pokemon-te.

47386480_10161284248235596_2036886212903436288_n.jpg

Godis i veldig søte poser.

Den søteste gaven var en sparebøsse. Jeg ble kjempeglad for å få alle gavene, men denne var nok den søteste tror jeg.

Søteste sparebøssa.

Det var, som alltid, koselig å se igjen Hege og Anders. Håper det ikke er for lenge til neste gang.

 

Høst 2014

Det er blitt september, og tradisjonen tro, har jeg pådratt meg en kjip forkjølelse. Misforstå meg rett, det er ikke slik at jeg har gått inn for det eller noe, men hver eneste september blir jeg altså forkjølet. I fjor, da jeg var på valgvaka til Miljøpartiet De Grønne, var jeg pottetett og halsen var et krigsområde der basiller og immunforsvar kjempet. Førstnevnte vant, og jeg var forkjølet i ukevis husker jeg. Smittet de rundt meg også. Året før der igjen var jeg også skikkelig forkjølet. Dette året har jeg gjort noe jeg ikke gjorde i fjor eller året før, jeg har innsett at jeg er for syk til å gå på jobb eller gjøre noe annet enn å tilbringe noen dager i senga. Det er selvfølgelig veldig kjedelig, men jeg har en mistanke om at jeg nok blir fortere frisk på denne måten. Så nå har jeg trykket i meg litt mat, som ikke smakte noen ting, og presset i meg litt te med honning. Snille Henia kom innom på sykebesøk med honning og serverte meg den varme drikken. Koselig 🙂 Har honning jeg også et eller annet sted, men er ganske usikker på akkurat hvor. I går dukket bestekompis Lars opp med en tepose i hånden, også han klar for sykebesøk. Det hjelper helt klart på humøret at folk tar seg tid til å komme innom. I helgen var jeg en tur hjemme og besøkte mamma og pappa. Det var utrolig koselig. Fikk høre at kaninen til pappa, Bolla, hadde dødd. Det la så klart en klar demper på humøret. Gråt en skvett eller ti. Hun hadde riktignok blitt blind på det ene øyet, og var vel i grunnen også litt overvektig, men jeg hadde forhåpninger om at hun skulle leve lenge. Det var trist å tenke på at pappa hadde blitt så lei seg også. Man kan jo bli veldig  knyttet til kjæledyrene sine.

Bolla ute i gresset.

Bolla ute i gresset.

Selv har jeg to herlige kaniner ved navn Yasmine og Sjefen. De er to herlige små skapninger, som jeg er veldig glad i.

Kaninlykke <3

Kaninlykke <3

Her ligger de og koser med hverandre, slik de så ofte gjør. Etter at Buddy brant ned i sommer, har det vært vanskeligere å få tak i kaninutstyr som strø, høy og mat. Ikke umulig, bare mer tungvint. Mens jeg var hjemme på Modum, benyttet jeg derfor sjansen til å hamstre store mengder av alt. Jeg er heldig, og kanskje litt bortskjemt, som har en snill far som insisterte på å kjøre meg og alt utstyret opp igjen til Lillehammer på søndag. Tror nok han gjorde det for sin egen del også, fordi vi da kunne ta det litt som en tur. Fredagen tok jeg tog fra Lillehammer til Drammen. Jeg er glad det ikke er noe problem å finne sitteplass når man kommer på der. Da jeg nærmet meg Drammen, var det stappfullt av folk, som sto som sild i tønne. For hvert stopp tenkte jeg at det sikkert gikk noen av også, men det virket ikke sånn i det hele tatt. Folk bare fortsatte å komme på og trenge seg sammen.  Jeg fikk heldigvis med meg kofferten, som selvfølgelig var kjempetung, og sekken min da det var på tide å stige av toget. Sto bak en dame og fikk med meg hele samtalen om hvordan hele familien nå måtte dytte bilen i gang hver gang de skulle noe sted. Kjipt.. Mannen som alltid måtte stå fra Lysaker  til Drammen var enig i at det nok var litt tungvint. Så var jeg endelig ute på perrongen og speidet etter min far som skulle møte meg. Stirret bort til der jeg forventet å se han og prøvde irritert å vifte bort mannen som sto foran meg og liksom dultet borti meg. Viste seg å være pappa. Sammen hastet vi mot bilen for å rekke bort før parkometeret gikk ut. Skulle bare ha noe kjapt å spise først. Gikk innom Jafs og bestilte  meg en liten pommes frittes.  Dette burde jo gå relativt fort tenkte jeg, men der tok jeg grundig feil. Mannen snakket konstant i telefonen mens han ordnet i stand diverse bestillinger.  Strengt tatt bare en annen bestilling, men han brukte til gjengjeld noe som minnet om en evighet på den. Den tynne, halvsløve ungdommen som skulle ha burgeren brukte også overraskende lang tid på å bestemme seg for hvilken dressing han skulle ha. Ved siden sto jeg og sendte pappa oppgitte rulle-med-øynene-blikk.  Endelig fikk jeg maten min, og det skal han faktisk ha, den telefon-skravlende mannen på Jafs, han lager genialt gode pommes frittes.  Da vi kom til bilen, hadde parkometeret gått ut, men det lå heldigvis ingen bot der.

 

Så gikk turen hjem til fantastiske Øst-Modum. Jeg stilte pappa noen spørsmål om også Bolla røytet mye for tiden, som han forstålig nok svarte svært svevende på, ettersom Bolla hadde vært død i noen uker. Han hadde fått beskjed av mamma om å ikke si noe. Jeg skulle få vite den triste nyheten litt senere på kvelden. Lørdagen dro vi til Gulskogen-Senteret. Vi var viss ikke de eneste som hadde fått denne ideen, for det var ganske vanskelig å finne parkering.  Vi gikk inn fra “høna”, alle etasjene i parkeringshuset har dyr istedenfor nummer, og satte kursen for butikkene. Pappa ville helst gå for seg selv, ettersom han ikke er noen stor fan av å vandre rundt i klesbutikker. Mamma og jeg trålet butikkene for gode tilbud og jeg fikk meg både en fin høstjakke og et kult skjerf. Det var også mye annet der jeg godt kunne tenke meg å kjøpe, men det var så altfor dyrt dessverre. Jeg hamstret også hårprodukter.  Hver gang jeg er på Gulskogen Kjøpesenter, må jeg en tur innom Karjolen. Dette tror jeg må være yndlingsbutikken min. De har så utrolig mye fint der.  Jeg har lyst på mer eller mindre alt jeg ser. Ettersom det var to bursdagspresanger jeg ikke hadde fått kjøpt enda, passet jeg på å gjøre dette her. Kjøpte litt til meg selv også da.

Hvor kule er ikke disse?

Hvor kule er ikke disse?

Falt fullstendig for denne serien med skåler, kopper og mugger. Tassen heter den. Først tenkte jeg at dette var jo et utrolig søtt navn, helt til jeg innså at dette er et tysk merke og at det bare betyr kopp. Kjøpte meg en trist tekopp med skål. Spurte hun som jobbet der hvilke det blir solgt mest av, og det var visst den triste som jeg kjøpte, og den med kyssemunn.  Så om noen lurer på hva de skal kjøpe til meg til jul så er dette veldig innafor.  Mer enn innafor. <3 Noe jeg også kan like, er koppertrenden. Masse lages i dette materialet nå. Det er kjempekult. Det står også til mye av det jeg har på hytta.

Kjempekule lamper.

Kjempekule lamper.

Etter å ha brukt litt penger på Karjolen, tok vi turen innom Kremmerhuset. Her har de også mye kult. Kjøpte noen plastikkplanter, man får aldri for mye grønne planter man slipper å vanne, og tre hodeskallknotter i kopper. Man vet aldri når man får bruk for en knott, og hvor ofte finner man disse om man leter aktivt etter dem, aldri. Best å være føre var og kjøpe inn noen nå. Vet riktignok ikke hvor de skal være hen, men det kommer vel til meg etter hvert.

10456764_10154606950145596_7205889929952349230_n

Etter noen timer hadde handleposene formert seg, og vi var alle litt slitne og ferdighandla. Vi dro hjem. Etter å ha spist litt, gikk jeg opp til hytta mi og plukket med meg en pose med epler fra treet mitt. Når jeg er frisk igjen fra denne hersens forkjølelsen, skal jeg prøve meg på å lage eplekake. Fikk også med meg 3 glass med kirsebærsyltetøy, også dette laget av egne bær. Det er veldig kjekt å ha når pengene tar slutt og man mangler pålegg, for ikke å glemme at det også smaker godt.

Epletreet mitt.

Epletreet mitt.

Høst i hagen.

Høst i hagen.

Månen skinner på Tyrifjorden.

Månen skinner på Tyrifjorden.

Søndagen var det på tide å fylle bilen med det jeg skulle ha med meg opp igjen. Det var tid for å reise tilbake til Lillehammer, men først en tur innom Hadeland Glassverk. Vi var ikke de eneste som hadde fått denne ideen heller. Det var stappfullt av folk og nydelig vær. Kjøpte med meg litt diverse småting inne i Kramboden.  Turen gikk fint helt til vi var kommet til Biri, eller nord for Biri for å være helt nøyaktig. Her hadde det nemlig skjedd en ulykke som involverte 3 biler. To av dem så relativt uskadd ut, men den tredje var det litt verre med, ganske mye verre faktisk. Den lå på et jorde og så ganske vraka ut. Det ble litt ventetid, en time og 20 minutter. Folk vandret ut av bilene sine, gikk tur med hundene og var generelt opptatt av når det var mulig å komme videre. En buss-sjåfør fra Sverige, labbet bort til en politimann med grettent oppsyn. Han fikk ikke vite noe mer, og ble i tillegg kjeftet på fordi han gikk i veibanen. En liten gutt sto ganske langt fremme og tittet intenst over autovernet. Han bøyde seg såpass langt over det at vi halvveis ventet at han skulle tippe over og rulle ned skråningen. Det er fremdeles et mysterium hva gutten var så opptatt av, da ingen av bilene hadde havnet der. Også guttungen fikk kjeft av lovens langt arm og tuslet mismodig tilbake til en bil ganske langt bak oss i køen. Da  “søta bror” gav oss en oppdatering av hva han visste, eller rettere sagt ikke visste, var jeg fristet til å spørre han om hva passordet på nettet hans var, ettersom jeg fikk det inn, men jeg glemte det dessverre.  Jeg følger Vest-Oppland Politidistrikt på twitter, og fulgte hele tiden med på hva som ble lagt ut. Heldigvis var det ikke noen personskader. Gleden var stor da vi endelig kunne bevege oss igjen. Jeg vinket blidt til bilene på vei ut av Lillehammer som var stuck bak en diger trailer som hadde fått motorstopp. På vei hjem til leiligheten, dro vi innom McDonalds. Der bestilte vi  to poser chilli-cheese-tops og en pose hot wings. Måtte ha mat som smakte noe.