Den 16. september hadde jeg innflytningsfest. Jeg hadde utsatt det en stund grunnet alt styret med tennene, men ettersom alt var på stell kunne jeg endelig ta meg en fest. Jeg inviterte naboene under også, først om fremst fordi de virker hyggelige, men også fordi man ikke trenger å bekymre meg om man sjenerer naboene om de er med på moroa. Jeg hadde handlet inn snacks, grønnsaker og dip og ost og kjeks.
Leker meg med snapfilter. Klar for fest.
Snacksbordet.
Jane og Fozzy var de første gjestene.
Ikke feil det her.
Ann Kristin og Amund kom da vi famlet rundt på loftet etter krakker. De ringte på noen ganger før vi oppdaget det. Heldigvis var det ikke så lenge de nyankomne måtte vente, selv om jeg av en eller annen idiotisk grunn hadde plassert krakkene lengst inne bak alt mulig annet rot, så det tok meg litt tid å grave dem frem. De får lov til å bo her nede nå, krakkene. Jeg kommer jo uansett til å dra dem frem igjen.
Ann Kristin og Amund.
Festen er i gang.
Etter noen timer dukket naboene under opp også. De hadde med seg en innflytningsgave til og med. En flaske rødvin. Jane hadde med seg en flaske hvitvin i gave og Fozzy gav meg et gavekort på polet. Jeg ble helt rørt av alle gavene.
Nabo Håkon har en morsom tatovering.
Festen var kjempemorsom. Vi danset og sang, spiste og drakk. Vi var også nede hos Sara og Håkon en tur. De har det kjempefint. Det fuktige følget toget etter hvert ut på byen. Ferden gikk til Brenneriet, hvor undertegnede fant en huske og beslagla den litt. Jeg husket med liv og lyst, helt til en vakt hysjet på meg og antydet at jeg husket for høyt. Hele poenget med en huske er jo at man kan huske på den, men der var vi nok litt uenige vakten og jeg. Utrop som:”Weeeeeeeeeeeeee!” var visst heller ikke innafor. Resten av Brennerietbesøket gikk med til mingling med kjente og alkoholkonsum. Vi hadde nach nede hos naboene. De har et mye bedre musikkanlegg enn det jeg har. Leiligheten deres er ganske nylig oppusset, så det er mye som er finere der, men jeg har da fått det ganske koselig selv om det er litt mer slitt her hos meg. Det er en stor forbedring fra Grønstads Gate 51 i hvert fall. Jeg er på ingen måte ferdig med å innrede.
Nytt sengeteppe og pynteting på gjesterommet. Kjøpt på Home & Cottage.
Jeg fikk denne kule plakaten av Ida.
Wallstickers på dusjkabinettet.
Wallsticker over lysbryteren i stua.
Wallsticker over lysbryteren på soverommet.
Jeg avslutter innlegget med bildet av denne søte dverghamsteren jeg så i en dyrebutikk, rett og slett fordi den er så søt.
Jeg liker ikke forandring. Noen ganger er det selvfølgelig både nødvendig og av det gode, men jeg kjemper imot med nebb og klør. Du veit hva du har, men ikke hva du får. Du kan tenke deg hvor kjipt det var da Ida og jeg fikk beskjed om at huset vårt, det fine gamle, gule huset, skulle jevnes med jorden i nær fremtid. Først var det bare et vagt brev om at det ville skje. Deretter fikk Ida vite at det ikke var sikkert at det kom til å skje noe i det hele tatt. Kanskje ville de pusse opp, kanskje rive og kanskje ville huset få stå uberørt. Jeg håpet på sistnevnte, ja det gjorde vi begge. Dessverre fikk vi et brev i april, rett etter påskeferien, om at vi hadde tre måneder på oss til å finne et nytt sted å bo. Vi ble begge deprimerte zombier, som trøstet seg med søppelmat og “søppel-tv”.
Finn.no ble lastet ned og det plinget til stadighet i telefonene våre. Nye varsler om aktuelle, og uaktuelle, steder å bo. Vi hadde utelukket kollektiv. Vi elsker alenetid og liker å gjøre ting på vår måte. I kollektiv må man kompromisse og være sosial i tide og utide. Slitsomt. Det fine med å være naboer i Grønstads Gate 51, var at vi kunne sosialisere når vi ville og trekke oss tilbake hvert til vårt når vi følte for å gjøre det. Det fungerte. Det optimale var å finne et sted hvor vi kunne bo som vi gjorde, men det var selvfølgelig umulig å oppdrive. Etter noen måneders leting fant vi begge et nytt sted å bo. Ida fant enda et gult hus, denne gangen ved siden av brannstasjonen, mens jeg holdt meg i Grønstads Gate. Fra nummer 51 til nummer 33. Det er en fin leilighet i et borettslag. Jeg har et flott kjøkken, alle hvitevarer inkludert. Jeg har en egen vaskemaskin på badet, noe som gjør klesvask til en lek, og jeg har en oppvaskmaskin. Leiligheten er på 60 kvadratmeter. Jeg har to soverom, så det blir enklere å ha overnattingsbesøk. Det er ikke lenger nødvendig å ligge tre stykker på sofaen min etter et vellykket nachspiel. Jeg har en stor veranda, som jeg beklageligvis ikke har fått benyttet meg av da det ikke har vært så mye tid til “tanning” denne sommeren.
Jeg har hatt en noe annerledes sommer. Den har vært viet til den slitsomme prosessen det å flytte faktisk er. Jeg har bodd på samme sted i 11 år. Jeg har ikke nødvendigvis hatt det så flott eller rent eller ryddig alltid, men jeg har kost meg. Det er så mange minner knyttet til Grønstads Gate nummer 51, og jeg er ikke den eneste som synes at det er trist at det gamle huset ikke har livets rett, hvis man kan si noe slikt om et hus da. Da jeg gikk ut gjennom døren for siste gang, klemte jeg veggen og sa farvel. Jeg må innrømme at det var ganske vondt. Jeg har fått fantastisk god flyttehjelp av mine foreldre. De har virkelig stilt opp. Selv har jeg ikke tall på hvor mange flyttekasser jeg har båret mellom nummer 51 og 33. Hvis jeg aldri ser en flyttekasse igjen er det for tidlig. En ting jeg ikke kommer til å savne fra “gamlehuset” er det å ha verandaen rett over søppelcontainerene. Det skulle ikke så mye fantasi til før man så for seg hvordan det var å bo i slummen; Overfylte containere og søppelposer hvor innmaten tyter ut. Det var ikke videre pent. Det luktet ikke særlig godt heller. Fluene var et kapittel for seg. De hadde full fest over søpla og tok gjerne turen inn til meg etterpå.
Et bilde av bakgården min før bursdagsfesten min i april. Vakkert ikke sant?
Før jeg kom skikkelig igang med flyttingen, puslet jeg med småting. Jeg sorterte for eksempel verktøyet mitt og dekorerte søte oppbevaringsbokser til spiker, skruer og skrutrekkertupper.
Jeg hadde et kreativt øyeblikk.
Gangen var noe av det første jeg innredet.
Gangen.
Mer gang. Det fine kaninbildet har Henia tegnet til meg.
Pappa monterer seksjonene i stua.
Wallstickers av kattepuser og en dalek i gangen.
Wallsticker på gjesterommet.
Jeg kom over en gammel telefon på Fretex. Den var ganske dyr, men den ropte liksom litt på meg, så jeg kjøpte den. Jeg synes den passer ganske bra i vinduskarmen på soverommet.
Da jeg ryddet ut av kjelleren i nummer 51, kom jeg over mye skrot, men også noen skatter. Jeg fant blant annet en gammel trekasse fra Arendal Meieri. Å si at den var møkkete er en underdrivelse, og den var litt ødelagt, men jeg lot ikke det stoppe meg. Kassa skulle være med videre. Jeg aner ikke hvem den opprinnelig har tilhørt, eller hvor lenge den hadde vært der. Jeg var den siste som flyttet ut, jeg bodde alene i huset i ca en måned, så jeg regnet alt i kjelleren og på loftet som “mitt”. Da kassa hadde blitt vasket, pusset og fikset på, fikk den bo på mitt nye soverom. Der gjør den jobben som både nattbord og oppbevaringssted for et par lange støvletter.
Kassa satt på høykant.
Støvlettene gjorde seg i kassa sammen med en plastplante og noen dekorative ølflasker. Flaskene fant jeg også i kjelleren til gamlehuset.
Diktet jeg har på veggen, Berceuse av Andre`Bjerke, hadde jeg også på veggen i nummer 51. Ettersom det er spesialbestilt på nettet og kostet en del, flyttet jeg like så godt hele diktet med meg bokstav for bokstav. Jeg hadde dem festet på armene. Det var litt av en prosess, men det var verdt det. Diktet har mange vers, så jeg valgte å kun bestille det første. Berceuse betyr vuggevise på fransk. Jeg kom over det en gang i Nemi og forelsket meg i dette litt melankolske diktet.
I tillegg til meierikassen kom jeg over en svartsekk med klær. Ikke alle passet, eller var like fine, men noen av plaggene ble med meg videre. Resten ble enten kastet eller gitt til Fretex. På loftet i gamlehuset fant jeg en skikkelig godbit. Det lå en del ting der etter en butikk som må ha vært i Lillehammer en gang i tiden. Det var mye utstillingsvindu-dekorasjoner av varierende kvalitet. Noe kunne brukes, men det meste var skrot. Jeg fant blant annet et papp-tre, som enda var i emballasjen, og ergo uskadd. Den gjør seg i stua under wallstickeren av dyrehodeskallen.
Gammelt og nytt i skjønn forening. Gjenbruk er tingen.
Blant utstillingstingene var det også en pose med gamle ullklær. Denne hadde flyttefolkene tatt med ved en feiltagelse da Ida flyttet, så den endte opp hos henne. Vi gikk igjennom posen, og jeg tok med meg en del. Det var noen ullkåper. Elise fikk en av dem, da den ikke passet til meg eller mange andre som prøvde den. Den var utrolig fin, men passer den ikke så passer den ikke. De andre var i grunnen litt rare i fargen eller hadde en håpløs form som gjorde at man så ut som en sekk med bein og armer. De ble forkastet senere. I tillegg til kåpene, inneholdt posen også noen skjørt. Thea fikk ett og jeg tok det andre. Skjørtet litt var litt i minste laget, så jeg leverte det til “Rosa Tråd” som sydde det ut noen cm. Det er fremdeles ganske trangt, og jeg må dra det ganske langt opp for å få det igjen, men det gjør ingen ting. Jeg liker lange skjørt og korte topper.
Ullskjørtet. Det er vel vintage antar jeg. Det er mest sannsynlig opprinnelig fra 50 eller 60-tallet.
Vepsebolet på loftet i nummer 51.
Jeg har prøvd å ha interiøret så likt som mulig slik det var i “gamlehuset”. Noen endringer har det naturligvis blitt, men mye er det samme.
Hyllene laget av gamle bøker fra Fretex.
Søt toalett-wallsticker.
En funksjonell wallsticker.
En av pallene mine ble omgjort til en dekorativ smykkevegg på soverommet. Ved siden av hang jeg opp et par gamle skøyter jeg hadde funnet på loftet i det dødsdømte huset. Skøytene var møkkete og ble møtt med skepsis fra opphavet. “Æsj, hva skal du med dem da”! Jeg vasket og pusset på skøytene og de ble riktig så fine. Moren min måtte motstrebende si seg enig i at det ble fint.
Skøyter og dekorativ smykkepall. Jeg bare elsker gjenbruk.
Det hjemmelagde polkasse-skapet passet fint over smykkepallen.
Gjesterommet. Jeg har laget en cdhylle av en avlang polkasse som jeg fant i kjelleren til nummer 51.
Naturlige fiender side om side på gjesterommet. Jack har malt kaninen. Reven fikk jeg av tante Marit for mange, mange år siden.
Fine nye “skohylla” fra Jysk. Den pynter opp gjesterommet.
På toppen av “skohylla”.
Jeg har fått låne disse flotte bildene av Ida. De dekorerer veggen over senga på gjesterommet.
Over til stua. Seksjonene er oppe og tingene på sin vante plass.
Pallebenken er plassert i kroken ved siden av kaninburet.
Vinduskarmen i stua.
Fikk en veldig fin tv av opphavet. Litt større enn den gamle ja.
Kaninene har funnet seg til rette i den nye leiligheten. Her holder Nille labben over Sjefen.
Kaninwallstickers i gangen. Tok dem med fra nummer 51.
Morsom wallsticker på baderomsdøra.
Gangen.
Jeg har muligens litt annerledes veggpryd.
Badet.
Mer av badet.
Wallsticker på veggen ved vaskemaskinen.
Litt av kjøkkenet.
Drager på noen av kjøkkenskapene.
Jeg har fått det svært så hjemmekoselig synes jeg.
Ikke alle ting er på plass enda. Jeg har enda litt jobb foran meg, men det er bare gøy å ha noen prosjekter. Jeg venter på en del ting jeg har bestilt på eBay. Det er morsomt å sjekke postboksen hver dag. Alle i borettslaget har en boks inne i fellesgangen. Jeg avslutter dette innlegget med et bilde av det fine gule huset, som dessverre ikke finnes lenger. Takk for alle fine stunder. Du vil bli savnet.
I dag er den siste dagen før jeg reiser hjem igjen til lillehammer. Det føles litt vemodig, med tanke på at jeg har hatt ferie så lenge. Det synes nok værgudene også, for det både regner og tordner utenfor. Sitter i stua, sammen med opphavet, med en kopp te og pcen foran meg, mens jeg sender sporadiske blikk bort på tven. Det er koselig, og jeg vet at jeg kommer til å savne det, selv om jeg naturligvis gleder meg til å se folka mine på Lillehammer igjen. Dette har vært kreativitetens sommer, hvor jeg har fått lov til å utfolde meg som jeg vil. Hytta har fått et “løft”, men det er enda mye igjen å gjøre før jeg anser meg som ferdig. Dette er også, slik jeg ser det, noe av sjarmen. Det er artig å ha prosjekter, noe å glede seg til. Da jeg var i Drammen med mamma og en venninne, trålet jeg gjennom butikker etter tilbud på ting jeg anså som helt nødvendig å ha på hytta. Jeg hadde laget meg en liste, på baksiden av et stykke reklame, da det viser seg at papir er umulig å oppdrive når man trenger det hjemme hos opphavet. Med et fokusert, litt intenst blikk og med Liv Katrine og min mor på slep, marsjerte jeg frem som en soldat med et viktig oppdrag. Jeg kunne fornøyd krysse av nedover lista mi ettersom jeg fant det jeg var ute etter. Mye av dette var å oppdrive på Nille. Jeg plasserte det i en aldri så liten haug på gulvet foran meg, da jeg ikke kunne se noen handlekurv noe sted. Det skal de for øvrig ha de ansatte hos Nille, det tar ikke lang tid fra du sprer ting rundt deg på gulvet til noen dukker opp og fortumlet utbryter:” Men hva har skjedd her da?!” De er raske på avtrekkeren. Jeg forklarte at det ikke egentlig hadde skjedd så mye mer enn at jeg var på storhandel og at jeg ikke hadde funnet noen kurv. Det viste seg at jeg ikke var alene om å ikke finne den nokså godt skjulte kurven, da en ansatt unnskyldende mumlet at kurvene var ganske godt gjemt.
Etter å ha handlet halve butikken, bar turen videre til “Kafe Lyche”. Vi hadde alle opparbeidet oss en solid appetitt, særlig undertegnede, som lasset på med mat for så å oppdage at man ikke kunne betale med kort. Jeg mumlet surt noe om at vi levde i 2013 og at jeg ikke gadd gå ut for å ta ut penger. Vi forlot kafeteriaen, mens maten vår sto ensom igjen på disken. Kan ikke dra dit igjen, mye grunnet mine ganske høylydte kommentarer om at “de kunne skylde seg selv”. Mensen og lavt blodsukker er ingen god kombinasjon. Vi fant imidlertid et annet spisested og mamma spurte høyt om de tok kort, bare for å være på den sikre siden. Det gjorde de, som seg jo hør og bør. Jeg kastet i meg et ostesmørbrød og en jordbærterte med krem. Den så helt sinnssykt god ut, men inneholdt, selvfølgelig, mandelmasse, som jeg ikke liker. Typisk. Gav restene til mamma, som i motsetning til meg ikke hadde noen problemer med smaken av marsipan. På den positive siden, unngikk jeg de kaloriene. Etter at vi alle var mette og glade, fant vi noen butikker som hadde opphørssalg. Alltid artig. Jeg kjøpte en del plastikkplanter, sånne lange som man kan feste rundt ting. De så i seg selv ganske stusselige ut, men tok seg bra ut da jeg danderte dem fint rundt krydderhylla mi.
Krydderhylla med plastikkplanter og hvite hjerter i tre.
Jeg har ikke så mye krydder enda da, vel og merke. Plastikkplanter gjør seg også andre steder.
I en krok på gjesterommet.
I utgangspunktet hadde jeg tenkt å kvitte meg med den flettede kurven, mest fordi den var full av muselort, men jeg kom heldigvis til fornuft. Jeg malte den, for så å henge den opp. Stolen på bildet er en såkalt “Jærstol”, altså laget på Jæren, og den så ikke bra ut før den fikk noen strøk med maling. Den rosa puta er fra Ikea og passer merkelig nok sammen med gardinene, som mest sannsynlig er fra 60-tallet. En herlig blanding av gammelt og nytt her altså. Da jeg gikk gjennom noen gamle bilder her om dagen, kom jeg over et bilde av mammas besteforeldre, mine oldeforeldre. Jeg syntes bildet var så kult at jeg bare måtte henge det opp på hytta. De passet rett og slett inn med resten av interiøret. Slike bilder er veldig fine, så fine at jeg hadde hengt dette opp selv om det hadde vært av noen fremmede. Slik er jeg da. Det er naturligvis en fordel at dette er slektninger, men altså ikke nødvendig.
Katrine og Lars Halveg.
I tillegg til bildene på veggen på det nyoppussede gjesterommet, har jeg hengt opp min egen kreasjon, laget hovedsakelig av ispinner med pålimt skrift. Det viser seg at ispinner kan brukes til så mangt. Jeg synes i hvert fall det gir rommet et litt koselig preg.
Det viser seg at en liten familie på tre, kan spise overraskende mange pakker med is, et faktum som resulterte i en stor mengde ispinner.
Ispinner med pålimt skrift.
Da jeg ryddet i bokhylla, kom jeg over en bok jeg først tenkte jeg skulle kvitte meg med, men som jeg så valgte å beholde med det som hensikt å klippe ut alle ord og setninger som ville gjøre seg på et kort, eller eventuelt en vegg. Er fornøyd med den avgjørelsen
.
Også på soverom nummer to, hvor jeg har planer om å sove når jeg er på hytta, har det skjedd ting, dog ikke i den grad som på gjesterommet. Planen var å male dette rommet også, men tiden ble for knapp. Tak og vegger vil bli malt i caffe latte enten til påske eller til neste sommer. Imidlertid hadde jeg en “gullramme”, malt hvit, som jeg ikke hadde funnet noe “hjem” til. Det viste seg, for øvrig, at den passet ypperlig på rommet mitt rundt en t-skjorte med logoen til bandet Dunderbeist. Føler meg fremdeles litt genial.
Ramme rundt Dunderbeist. Svart-hvitt da dette er tatt fra Instagram.
Jeg vet ikke om det har vært slik lenge, men jeg har i det siste blitt klar over at det er i tiden å være på jakt etter gamle trekasser. Slike som er brukt på bryggerier, meierier eller i dagligvarebutikker. Ettersom “pallefeberen” min har sluppet taket, har jeg i økende grad gått over til å jakte på slike kasser. Dette viser seg å være lettere sagt enn gjort. Ica var veldig lite behjelpelig da jeg spurte om å få kjøpe en kasse. Damen jeg spurte, stirret mistenksomt på meg resten av butikkoppholdet, som om jeg var troendes til å snike meg ut med kassa. Det ville jeg selvfølgelig ikke ha gjort. Butikken har jo kameraer, tross alt. Lykken snudde seg da jeg besøkte Interflora i Vikersund. Mamma hadde fått et gavekort, som hun ikke hadde fått brukt, så hun gav det til meg. Jeg handlet meg en trekasse for pengene, ikke den med “Drammen Meieri” påtrykt. den hadde Interflora-damen arvet, og ville nødig kvitte seg med. Jeg endte opp med en helt ordinær gammel trekasse. Med et stort smil om munnen vandret jeg ut av butikken, mens pappa sendte meg et blikk som indikerte at det hadde rablet for meg. Han mumlet noe om “gammelt søppel”, men min lykke var fullkommen. Hjem og bestille sjablonger. Da det ikke er noe skrift på kassa, må jeg lage min egen, dette ved hjelp av svart spraymaling og sjablonger. Jeg lager meg noen diffuse nummer og vips så blir det en helt annen kasse, håper jeg da. Sjablonger er grisedyrt. Koster ikke bare “skjorta”, men du må regne med å miste både “buksa” og “undertøyet”. eBay kunne heldigvis hjelpe. Relativt rimelig og akkurat hva jeg var på jakt etter. Må bare vente i noen uker, men det kan jeg leve med.
Sjablonger bestilt fra eBay
I tillegg til fenomenet sjablong, har også wallstickers fanget min interesse. Dette er ord, dikt eller oppskrifter man kan klistre opp på veggen. Jeg bestilte meg en vaffeloppskrift jeg da. Gleder meg til den kommer. Tror den vil gjøre seg på kjøkkenet på hytta.
.
Det er i det store og hele mye å glede seg til fremover. Jeg avslutter dette innlegget med et bilde av meg hvor jeg høyst ufrivillig etterligner en panda.
Så dagens lys i Drammen 1982. Flyttet så til Vikersund, hvor jeg definitivt ikke bedrev noen som helst form for skisport. Gikk sosionomstudiet i Lillehammer, selv om jeg ikke liker snø eller kulde. Ble værende i OL-byen hvor jeg bor i en utrolig koselig leilighet, full av drager og kaniner.
